I august 2012 er Leonard Cohen Norgesaktuell igjen, denne gang som visekunstner med konserter i Halden og i Bergen. I fjor høst, i sitt 77 år, slapp han sitt 12. studioalbum, ”Old ideas”.
Av Øystein Munz – pressefotos fra Sony Music
På forespørsel fra redaktøren av Viser.no har undertegnede stilt innholdet av to intervjuer med Leonard Cohen fra 1980-tallet til rådighet. Sitatene er hentet fra artikler som opprinnelig sto på trykk i musikkavisen Nye Takter. Av plasshensyn har vi kun tatt ut indrefileten i form av noen avsnitt om skriveprosessen der poeten og visekunstneren beskriver sitt arbeid. Noen nye opplysninger og et par nødvendige digresjoner er tatt med for skams skyld.
Englen i ulvepelsen
Gjennom hele Leonard Cohens forfatterskap, enten vi ser på romanene, diktene eller visene, går idéene om det hellige og det profane hånd i hånd. Siden debuten som dikter i 1956 og som visesanger i 1967, har han presentert oss for den menneskelige – og den gudommelige komedie – og tragedie slik de utspiller seg – igjen og igjen. Hat og kjærlighet. Liv og død. Krig og nåde. Hva mer finnes det å erfare? Ekstasens politikk? Ungdommens mot? Alderdommens dovne lengsel? Tro og tvil? Jobs stigma. Kains tårer. Lyden av en hånd som klapper? Eller var det omvendt? Halvt engel – halvt ulv, lyder en ofte brukt karakteristikk av Leonard Cohen. Skjørtejegeren med de mange vakre kjærlighetserklæringene har diktet om alle aspekter av kjærligheten. I hans diktning får hele den menneskelige erfaring god plass.
Bønn om nåde
Nå tar erindringenes tidsmaskin oss med tilbake til året 1985. Til samme måned som Cohen lanserte sin ”Book of Mercy”. Leonard Cohen snakker lavt men meget artikulert. Formuleringene er sikre.
–Denne ”Nådens bok” er ingen diktsamling men en bønnebok, må vite. Året før har han gitt ut albumet ”Various positions” som med tiden skal bli hans egen personlige favoritt. Under en omfattende Europaturne gjestet han også Oslo. Tør vi gi oss dypet av metafysikken i vold? Religiøse bilder og symboler, ikke minst hentet fra det gamle testamentet, gjennomsyrer livsverket til Leonard Cohen. I dag er det også velkjent at Leonard Cohen, jøden fra Montreal, i lengre perioder har levd et klosterliv som zen-munk. Sitatene fra 1985 er like relevante i 2012:
–Hvordan kan man unngå å være opptatt av religion og nåde? Se på verden rundt deg, så ser du at vi lever i et slaktehus. Det finnes ingen svar på spørsmålene. Til slutt finner du frem til det dypeste fundamentet i ditt vesen. Noen kaller det Gud. Kall det gjerne en ånd eller en kraft. Noen ganger er det nødvendig å appellere til tilværelsens dypeste, mest grunnleggende elenementer. Jeg kaller dette bønn, sier han og fortsetter:
–Noen ganger er et menneske nødt til å be. Når du står med ryggen mot veggen og det ikke er noe sted å stikke av til, må du søke trøst i den nådens kilde som finnes inne i deg selv – og som kan vise seg når du virkelig trenger trøst.
–Bruker du lang tid på å skrive sanger?
–Det kan ta mange år å gjøre en sang ferdig. Jeg skriver sakte, ofte finpusser jeg på ting i årevis. Mange tror jeg setter melodier til ferdige dikt, men det er ikke tilfellet. Riktig nok har det hendt at jeg har publisert sangtekster i diktsamlinger. Men hvem bryr seg vel om hvordan en poet arbeider? (Vi gjør.) Sanger er sanger og dikt er dikt – de tilhører forskjellige dimensjoner. Diktet finnes alltid der på sin spesielle side i en bok. En sang på et album skal du kun spille når du er i humør til å høre den.
Desperat situasjon – og en ny generasjon
Få år etter var han tilbake i Oslo med et nytt album, ”I’m your Man”. Det representerte et musikalsk veiskille for ham som artist. Med dette – som med det forrige albumet, ”Various positions” – vant han mange nye fans, tilhengere fra en yngre generasjon.
–Instrumenteringen på sangene er annerledes, sier han. Blant annet er bruken av klassisk gitar tonet ned til fordel for utstrakt bruk av synthesizere. Han forteller at han ville ha en enkel, direkte og hard overflate. Stemmen ligger fremdeles lengre fremme i lydbildet enn på de fleste andre plater man hørte på denne tiden. Han har alltid vært sin egen strengeste kritiker:
–For meg er det å lage et album en desperat situasjon. Jeg klorer rundt for å finne noe som virker riktig. Prøver ut forskjellige musikere og arrangenmenter og tenker – hvilken innfallsvinkel skal jeg velge for å bli ferdig med sangene? Det kan være en langvarig kamp. Ofte forkaster jeg helt utmerkede sanger. Men når de omsider blir ferdige, er det den endelige versjonen folk får høre. Den eneste mulige versjonen.
På pressens spørsmål om han sloss like mye med tekstene som melodiene, brukte han sin etter hvert kanskje mest populære sang ”Hallelujah” som eksempel på nettopp det:
–Jeg skammer meg over å fortelle hvilken kamp det kan være noen ganger. Det er et slit. En kan spørre seg, hva er det som får en godt voksen mann til å krype rundt på et møkkete hotellgulv på jakt etter et ord som rimer på Hallelujah en halv time før en plateinnspilling begynner? Men når jeg senere hører at sangene har kraft til å bevege folk, vet jeg at arbeidet tross alt er brukbart. En kommer til en erkjennelse: Dette er den du er – det er dette du gjør.
–Lærer du noe av tidligere erfaringer?
–Prosessen bak skrivingen er så… vill… Den gir ikke rom for den luksus det er å skue bakover. Det er forresten like vanskelig å skrive dårlig som å skrive godt, avslutter Leonard Cohen ettertenksomt.
Publ: 9. mai 2012.