I 2015 åpnet Asgaut Steinnes dørene til Norsk Gitarmuseum i Sirevåg i Rogaland. Med mer enn 300 norskbygde gitarer samt utstyr, verktøy og dokumentasjon på utstilling, er samlingen vel verdt et besøk. Seinhøsten 2017 publiserte Jæren Forlag den første utgaven av Asgauts bok Norske gitarer.
Øystein Munz
Boka på 280 sider er gjennomillustert og gir deg spennende kunnskap om norske gitarprodusenter, fabrikker så vel som håndverkere, gjennom mer enn 200 år. I boka viser han også frem perler fra andre samlinger, som Evju-gitarer fra Evju bygdetun i Sauherad og den første kjente norskbygde gitaren: Den ble laget av Georg Daniel Schöne i Christiania på 1790-tallet, gjenfunnet på skraphaugen, og senere tatt vare på ved Ringve Musikkmuseum i Trondheim.
«Målet med boka er å presentere en solid dokumentasjon om denne norske håndverkstradisjonen gjennom å formidle og vise det jeg har funnet ut og samlet på, om og av norske gitarmakere og gitarbyggere», skriver forfatteren i forordet.
Til Viser.no forteller Asgaut at han har samlet på norskbygde gitarer i omtrent 25 år:
– På et tidspunkt kjøpte jeg to gamle, norskbygde Hagstrøm-gitarer på Fretex i Sandnes fordi jeg syntes de hadde så fint design. Disse, samt en gitar jeg kjøpte fra en kar på Isle of Man, ble utgangspunktet for samlingen. Så ble jeg opptatt av å finne ut mer om gitarene, hvor de var laget, hvem som hadde laget dem, når de ble bygget og slike ting.
Med tiden har det blitt nærmere 300 norskbygde gitarer, samt dokumentasjon og tilbehør i samlingen. Det er spesielt historiene om den håndverksmessige siden av gitarbyggingen som har opptatt Steinnes. Ved siden av samlerens glede over å finne nye gitarer, selvsagt.
Detektivarbeid
Det har ikke vært lett å finne informasjon og dokumentasjon om de norske gitarene og produsentene.
– Jeg må si det har vært tildels overraskende vanskelig å finne ut av dette. Det ser ikke ut til at det har vært noen kultur for å ta vare på slik dokumentasjon eller gjøre den kjent for ettertiden. Interessen fra bedriftenes egen side for å ta vare på dokumentasjon om forhold vedrørende produksjon, modellvalg, materialbruk og kunderegistre har tilsynelatende vært svært liten.
Et eksempel på dette er arbei-det med å kartlegge produksjonen av Skau-gitarer. Produksjonen av gitarene med Skau-logoen foregikk flere steder, blant annet av Johansen & Kristiansen Instrumentverksted i Fredrikstad og senere hos Hasle & Heder på Lundemoen i Sørum. Hver gitar ble gitt et serienummer.
– Vi vet at det totalt ble bygget omtrent 11 000 Skau-gitarer av en rekke forskjellige modeller fra slutten av 1940-tallet frem til 1963, forteller Asgaut. Dette er selvfølgelig protokollført et eller annet sted. Hvor finnes de protokollene? Hvem kjøpte gitarene, hvor og når ble de solgt?
Et levende museum
Asgaut Steinnes bestemte seg for å lage et gitarmuseum da han sammen med kona Laila kjøpte et småbruk i 2012.
– Da fikk jeg plass til å vise frem samlingen. Før det hadde jeg det meste stuet bort på loft og i kjellere hos familie og venner. Museet har fått plass i et rom på 60 m2 i ei nyoppusset løe. Her henger til enhver tid omtrent 100 instrumenter på veggene, mens nærmere 200 er plassert oppe under et bjelkelag i taket i løa. Det hender vi holder huskonserter og temakvelder i museet. Når noen spiller, så vibrerer alle gitarene med. Det er et rom med usedvanlig levende og spesiell romklang, forteller Asgaut.
Har du søkt noen form for offentlig støtte til museet?
– Nei, til nå har ikke dette vært noe tema. Jeg er ikke engang sikker på om det er interessant for meg. Med slik støtte kommer også en rekke pålegg, krav om åpningstider og slike ting. Derimot har jeg et godt og uformelt samarbeid med en rekke institusjoner, museer og privatpersoner, samt bygdetun rundt om i landet.
Under boklanseringen var det folk både fra Ringve museum og Rockheim på besøk. Kontaktene er godt etablert og vi utveksler ofte informasjon, sier han.
Gitarbyggere fra vår egen tid, har han gjennomgående god kontakt med, samt oversikt over hva de lager. Mange av instrumentmakerne som har vært aktive siden millenniumskiftet er selvlærte, og noen har sin utdanning fra Musikk-Instrument Akademiet (MIA) i Østfold. Typisk for dagens gitarmakere er at de kombinerer produksjon på spesialbestilling for kresne kunder med reparasjoner og vedlikehold av instrumenter for andre, eller driver gitarmakeriet som deltidsgeskjeft. (Teksten fortsetter under bildet)
Dokumentasjon om gullalderen
Blant de mange profilene Asgaut omtaler i boka, og som man kan finne gitarer fra i samlingen, finnes både rene håndverksbedrifter og fabrikker der det foregikk industriell produksjon. Ikke minst har han lagt et formidabelt arbeid ned i å dokumentere etterkrigstiden og årene frem til 1960-tallet.
– Mange kaller dette storhetstiden, gullalderen innen norsk gitarproduksjon. I årene etter 2. verdenskrig var det tildels strenge importrestriksjoner både på råvarer og ferdige produkter. Samtidig ville folk ha musikk å forlyste seg med. Fremveksten av fabrikker som produserte gitarer av norske materialer var formidabel. En gitar var et instrument mange kunne ta seg råd til.
Ta også med i betraktningene at dette var Frelsesarmeens og pinsebevegelsens storhetstid. Landets mange frikirkelige menigheter sto for mye av gitaromsetningen.
Men innen den store visebølgen skyllet over den yngre garde litt senere på 1960-tallet, var importrestriksjonene opphevet og markedet ble oversvømmet av billige instrumenter fra Japan og Øst-Tyskland.
En produsent som leverte gitarer både til sakralt og profant bruk, er Leif Hansson, Oslo. Hansson startet opp på begynnelsen av 1950-tallet og bygget anslagsvis 50 000 instrumenter før bedriften ble lagt ned i 1973. Hansson produserte blant annet egne modeller for pedagogen Guttorm Frølich ved Musikkonservatoriet i Oslo og for Luther-stiftelsen. En annen Oslo-produsent som sto for volum, var Hagstrøm med fabrikk på Ammerud. Mellom 1947 og 1963 ble det totalt produsert et sted mellom 60 000 og 70 000 gitarer hos Hagstrøm. Vi kunne nevnt bedrifter som Halden Musikkindustri, Skau-gitaren, Jasel – Odd P Jacobsen, eller Li-bo instrumentfabrikk. Vi kommer selvsagt heller ikke unna Østbu i Trysil, der mer enn 11 000 gitarer ble håndbygget fra 1947 og helt frem til 1996. Vidar Sandbeck og Oddvar Nordli var to av Østbu-gitarens profilerte kunder.
Norsk design
I boka skriver du også om norske designere som har fått idéene sine realisert gjennom produksjon i andre land.
– Ja, for det er jo ikke noe nytt fenomen. Gitarer av merket «Rayhorn» ble designet for Hornaas musikkforening i Oslo på 1950-tallet. Disse ble blant annet bygget i Italia. En modell, «Rayhorn 0-seven» ble utviklet av Rudi Kreul som var fiolinmaker hos Hornaas i samarbeid med gitaristen Robert Normann. Fra moderne tid kan vi nevne Øivin Fjeld, tidligere hovedlærer ved MIA. Han er ellers kjent for å ha utviklet den karakteristiske «G-sharp» gitaren, med liten kropp og kortere hals enn ordinære gitarer. Produksjonen av disse foregår i Kina.
Så langt Visor erfarer er det lite som har unsluppet Asgauts skarpe blikk og kunnskap om Norske gitarbyggere. Men er det noe han savner i museets samlinger?
– Helt konkret mangler jeg en gul- og en hvitlakkert Hagstrøm Calypso i utstillingen. Dette er en serie som ble lansert tidlig på 1960-tallet for å møte en gryende import av gitarer fra Japan.
Ellers skulle jeg gjerne hatt flere norskbygde klassiske gitarer med nylonstrenger. Og dokumentasjon fra fabrikker og verksteder i form av serielister og ordrebøker, samt besøk og telefoner fra folk som har arbeidet med gitarproduksjon, vil også alltid være kjærkomment, avslutter Asgaut Steinnes.
Boka Norske gitarer og gitarmuseets samlinger utfyller hverandre. Steinnes drifter dessuten en meget informativ og innholdsrik webside med tilhørende facebook-tilknytning. Disse sidene oppdateres kontinuerlig.
Er du opptatt av norske gitarer kommer du neppe utenom norskegitarer.no.
Publisert i VISOR nr 13, mars 2019
og på nett i august 2019.