Duoen Engedahl og Stordahl var på 1950 og 1960-tallet megastjerner på Norges populærmusikalske himmel. Repertoaret deres var i grenselandet mellom slager og vise. En ønskekonsert uten dem var sjelden i deres velmaktsdager. Tostemt sang, sentimentale tekster, feiende melodier, og enkle arrangement gjorde Gunnar Engedahl og Erling Stordahl populære over hele landet. Landeplagene Vesleblakken, Piken i dalen, og Minnenes melodi huskes fremdeles av oss med noen år på baken.
Pt – Per Gunnar Bjørholt
Begge var blinde, og sterkt engasjert i tilretteleggelse av synshemmedes og andre funksjonshemmedes livsutfoldelse og rettigheter. Samarbeidet dem imellom ble slutt ved Engedahls bortgang i 1969. Erling Stordahl fortsatte sitt engasjement for funksjonshemmede, og sluttet som artist. Livsverket hans ble Beitostølen Helsesportsenter. Men når det behøvdes, kunne han også som gammel trå til og synge, mens han akkompagnerte seg selv på trekkspill eller piano.
Erling Stordahl kom inn i livet mitt etter han hadde lagt artisten Erling på hylla. Fokuset hans på tidlig 70-tall var Beitostølen. Det var et privilegium å samarbeide med en blind sjef, som så vesentlig lenger enn de fleste seende, og hadde et engasjement som mange av dagens lederutviklere burde ha på en sentral plass i det de kaller verktøykassa si. Den stive og formelle omgangstonen som preget helsevesenet på den tiden, var fra første stund absolutt fraværende. Under Erlings ledelse var alle på fornavn, og alle var dus. Det var aldri kjedelig å jobbe sammen med Erling, hverken i storm eller stille.
Erling likte ikke alltid at samtalen ble dreid inn mot hans fortid i populærmusikken, men det var jo ikke til å unngå. Folk flest assosierte han med musikken og visene. Selv foretrakk han nok klassisk musikk, men var også svært glad i Carl Mikael Bellmans viser, også når de ble tolket av vesentlig mindre habile utøvere enn han selv. Han hadde et fantastisk kontaktnett innenfor hele samfunnslivet, fra Kongen og til jernbanepersonellet på den nå nedlagte Valdresbanen. Det var ikke så lett å si nei når Erling spurte om en tjeneste, og kjente verdensstjerner stilte opp på Beitostølen for å engasjere og underholde.
En av mine store musikalske opplevelser fra anno dazumal, var da Svend Asmussen, nærmest uanmeldt på en torsdag plutselig sto på tråkka med fela under armen. Om kvelden ble det Hambo Om Bakfoten og mye annen moro for femti oppstemte ikke-betalende tilhørere. Han hadde nok opplevd bedre akustikk enn den maskinhall-aktige skrallingen i gymsalen på helsesportsentret, men fraværet av primadonnanykker var absolutt. Dansken var nærværende, ydmyk og vennlig, midt oppe i sin virtuose briljans. Hvem andre enn Erling kunne tått til et slikt organisatorisk kunststykke? En annen gang kom Jose Feliciano. Overgangen fra klimaet i Puerto Rico og snødrivene i Øystre Slidre ble nok noe i overkant. Hen tok med seg gitaren og dro uten at vi med våre tregrepsdæljinger fikk oppfylt våre drømmer. Men han var da observert i terrenget på vei ut og inn av drosja.
Mange samtaler ble det med Erling opp gjennom åra, også om musikk. Det keltiske lyset var for lengst tent i mitt musikalske hjerte, og en kveld lyttet vi sammen til O’Carolans Concerto spilt av James Galway på fløyte akkompagnert av ti harper. Den blinde irske harpistlegenden Turlough O’Carolan levde snaut hundre år før Bellman. Vi var begge enige om at O’Carolan var best, men også at Bellman ikke var så verst, han heller…