Bladet VISOR har i hvert nummer en tekstkonkurranse. I høst var temaet Storby.
Vinner høsten 2018: Per Gunnar Bjørholt
Forfatteren er født i 1945 og har skrevet 3616 viser, hvorav 3389 med egne tonesettinger. Var med å stifte Stavern Vise Versa i 2004, og er medlem i visegruppa Skagerakkærne, har gitt ut 4 soloplater hvorav ett dobbeltalbum. Han har også bidratt med petit-tekster på viser.no. Han var i 2017–2018 elev på Visskolan/ Nordiska Folkhögskolan i Kungälv.
–> Temaet for konkurransen våren 2019 blir Miljö (dvs. jordens miljø!)
Mail til red@viser.no – innen 20. februar 2019.
Dommer har vært poeten Tor Egil Vaule-Andersen. Her er hans begrunnelse:
I denne runden av visetekstkonkurransen var stikkordet Storby som jeg personlig synes er spennende og utfordrende på samme tid. Spennende fordi det åpner et helt univers av muligheter for visuelle virkemidler. Utfordrende fordi det kanskje kan være vanskelig å finne en passende innfallsvinkel i forholdet mellom tema og motiv. Det er skrevet mange låter om dette, men kanskje er Anne Grete Preus og Jeg er en by den første som slår inn over meg når jeg hører ordet by.
Teksten jeg har valgt ut denne gangen er Paris, mon amour av Per Gunnar Bjørholt. Fortellingen tar oss til Paris og en nostalgisk reise tilbake i tid. En forelskelse. En tapt kjærlighet. Slik jeg leser Paris mon Amour opplever jeg at temaet for teksten er tapt kjærlighet, og hvor Bjørholt bruker byen som motiv. Gjennom vakre beskrivelser tar han oss med til byen over alle byer, til Eiffeltårnet og Champs Élyssées.
Jeg legger spesielt merke til første setningen: «Gunvor gråter salte tårer, gledestårer denne gang». Som i en novelle befinner vi oss plutselig midt inne i fortellingen, noe som gjør meg nysgjerrig. Håndverket er godt og tekstlandskapet helhetlig. Det er noen fine linjer, stemningsfulle beskrivelser og jeg gleder meg til å høre låta i sin helhet. Og jeg kan ikke la være å høre lyden fra et trekkspill i det fjerne.
Og som alltid, en stor takk til alle dere som har sendt inn bidrag til visetekstkonkurransen. Takk for at dere deler. Det er en stor ære å få lov til å lese.
Paris, Mon Amour
Av Per Gunnar Bjørholt
Gunvor gråter salte tårer, gledestårer denne gang.
Mens hun lytter, stiger minner fra en velkjent gammel sang.
Både teksten, takt og tone kommer fra en annen tid,
som for evig og for alltid nå er borte og forbi.
Mens hun tørker sine tårer, merker hun sitt lille smil,
og i tanken reiser Gunvor, hurtigtog, ekspress og il
til en kjæreste hun hadde, en gang fjernt i livets vår.
Han var atten, fullbefaren. Hun var bare sytten år.
Alt var den gang annerledes enn hva seinere det ble.
Drømmen var Paris og Seinen, Eiffeltårn, Champs Élyssées,
byen over alle byer, Vive La France et Vive L’amour,
store enkle vakre vyer, store flotte franske ord.
Langs de brede avenyer, under lysegrønne trær,
skulle de i lag flanere, i et overstadig vær,
slå seg ned hvor hen det falt seg, for eksempel en café,
eller på en benk ved elva. Der er fint å sitte ned.
For to unge frankofile ble det med den store drøm.
Men i toner fra den gangen, ligger følelsen, så øm.
Drømmen, fortsatt ung og deilig, bærer Gunvor alltid med,
om en vår i verdensbyen og en hyggelig café.
Publ. 14. nov. 2018 og i VISOR nr 12.