La la la… Du venter deg ikke så mye av et album med en sånn tittel. Hvor feil kan man ta.
Øyvind Rauset
Med skam å melde er jeg ikke blant de mange tusener nordmenn som har fulgt med i utviklinga av gruppa Vamps musikalske univers de siste 27 år. De har i samme tidsrom solgt en million plater… Sangen som ble deres første hit, Tir n’a Noir, låt litt for søtladent i mine ører, og gjorde at jeg droppa å følge nøyere med dem, bortsett fra å registrere at de mottok stadig fler Spellemannpriser og andre utmerkelser.
Viser.no’s anmelder Per Jakob Skaanes skrev i 2009 en positiv omtale av deres album St. Mandag og anbefalte meg å sjekke dem ut nærmere. Sjøl fikk jeg bakoversveis da jeg hørte den burleske sirkusforestillingen av et album, Populas fra 2015, og forsto at dette bandet er populært av helt musikalske årsaker, dessverre en sjeldenhet i Norge.
Så det var med en viss andakt jeg nærmet meg deres nyeste kreasjon fra 2017, med den upretensiøse tittelen La la la. Og som så ofte før gjentar ikke Vamp seg selv, men lager noe helt annet enn forventet. Dette albumet låter nesten «sakralt», enkelte melodier føles inspirert av norsk salmetradisjon (svært positivt i mine ører), og selv om de fortsatt er frekke og utagerende i 2–3 låter, står det for meg som en mer typisk «viseplate» enn den forrige (på Apple Music står den oppført som «Folk», som på engelsk kan oversettes med viser, mens forrige album var «Indie rock»). Som dere ser av intervjuet med dem i bladet VISOR nr 11 (mars 2018), trives de best utenfor alle sjangergrenser, men det nære og inderlige er uansett framtredende på dette albumet.
Det starter med noen stille, skjeve pianoklanger allerede i første sang, Støypt i rav med en litt pussig tekst av Helge Torvund. Så går det slag i slag, med enkelte opptempo-sanger, men en hovedvekt på det stillferdige og intime. Sjøl falt jeg mest for Det rolige regnet, et nydelig dikt av Lars Saabye Christensen tonsatt av Øyvind Staveland med Odins rene stemme på vokal (som fin kontrast til den mer Tom Waits-aktige Jan Toft, som har vært ett av bandets varemerker fra starten av). Svært vakker er også Namnet med tekst av Helge Torvund, kompet av strykekvartetten Oslo Strings i et arrangement av Tom Roger Aadland. Størst «hit-potensiale» har nok den deilig sangbare Amelia av Øyvind Staveland. Her tror man at pop/rock-basillen har tatt helt over, før rare (artige) ting begynner å skje i kompet, inntil de i siste vers plutselig klemmer til med en så skeiv kord at man nesten ramler av sofaen. Typisk Vamp, vil nok kjennerne si. Og ett av kuttene, Onkel Holger, har den deilige irske instrumentaliteten som Vamp også er kjent for.
En del vil kanskje oppfatte plata som litt for tilbakeholden og følsom, men da skal dere ta med den forrige plata Populas (og tidligere album) på spillelista, så ser dere at denne passer godt inn i Vamps univers der alle uttrykk har en plass, ikke bare rebelsk sirkus og full trøkk. cc
Jeg vil særlig trekke fram det flotte utvalget av tekster av fine norske lyrikere som Helge Torvund, Ingvar Hovland, Lars Saabye Christensen (som også står bak romansuksesser som Herman og Halvbroren) – og bandets egne Jan Toft og Øyvind Staveland. Sistnevnte er et universaltalent som her behersker både komposisjon, vokal, og dyktig trakterer fløyte, fele og bratsj på en måte som bygger opp helheten smakfullt uten å stikke seg ubehagelig fram. Han står for 5 av de 9 melodiene på albumet. Sønnen Odin Staveland følger godt i opphavets fotspor med vakker stemme og som komponst av åpningssporet, i tillegg til traktering av trommer, tangenter og andre instrumenter. Den respekterte blues-gitaristen Bjørn Berge (som selv har to spellemannpriser i bluesklassen) er blitt med i bandet og bidrar stort til et variert lydbilde, sammen med bassist Kjetil Dalland. Lars Egil Støle spiller sammen med Odin keyboard, inkludert kompliserte synther som bygger opp dybden i lydbildet uten at du tenker over at det er med, plata låter aldri «elektronisk». Og stryker-arrangementene glir naturlig inn, tydelig at en en felespiller har hatt en finger med her!
Vamp synger på sin egen Haugesund-dialekt, og det kunne bli et problem for lyttere i Norden, men husk Peps Blodsband – det var ikke alltid man forstod deres skånske tekster heller, og var det så nøye? Vamp minner meg på mange måter om dem, minus reggae-fokuset, naturligvis.
Sjøl hadde jeg stor glede av å følge med i boka som forteller mer om bandet og låtene, utgitt av Norsk Musikkforlag. Den gjorde det også lettere å forstå tekstene… I framtida håper jeg slikt vil komme på PDF’er som folk kan laste ned. For strømmetjenestene gir deg det ikke.
Jeg kunne gitt plata en femmer, men synes heller det må bli en seks’er til hele bandet og deres mangslungne rebelske univers. Det er et mirakel, som gir håp for framtida, at denne gruppa er blitt så populær uten å gå de opptråkne stier og legge seg til en fast stil «som publikum liker». Jeg håper at de får en sjanse til å vinne en større lytterskare også i resten av Norden.
Publ: 18. feb 2018.