A Folkrocker’s Guide to the Universe • 1965–1975

«Folkrock» ble først brukt i 1965 som betegnelse på amerikanske musikere som The Byrds, den elektrifiserte Bob Dylan, Simon & Garfunkel og – pussig nok – Sonny & Cher. Likevel er det i større grad møtet mellom rock og folkemusikk i Storbritannia ca 1969–70 som ble bestemmende for hva vi på 1970-tallet kom til å legge i begrepet her hjemme.

Morten Bing

Ordet «folke-rock» ble brukt første gang i Billboard 12.06.1965, i en artikkel om Bob Dylan og the Byrds. Allerede to uker senere dukket det opp i VG (30.06.65), som skrev at dette er en stil «som kombinerer folkemusikkens ord med steinhard rytme».  VG-journalisten hadde tydeligvis oversatt fra Billboard.

Dylan og Byrds

En viktig katalysator for framveksten av den amerikanske «folk-rocken» var the Beatles’ USA turné i 1964. The Beatles fikk stor innflytelse på de yngre folk-musikerne og 1965 ble et vendepunkt: I mars hadde Dylan gitt ut LP’n Bringing It All Back Home – på den ene siden av plata hadde han fullt rockekomp. En av låtene fra albumet, «Mr. Tambourine Man», var allerede spilt inn av the Byrds, og denne versjonen ble sluppet på single i april. Den toppet snart hitlistene både i USA og i England, og ble også tittellåta på debut-LP’n deres, utgitt i juni.

20. juli slapp Dylan singlen «Like a Rolling Stone». Fem dager etter gikk han på scenen på Newport Folk Festival med Stratocaster og med medlemmer av Paul Butterfields Blues Band, og sjokkerte folkfans’en med å spille tre låter elektrisk! I august fulgte Highway 61 Revisited, et enda mer elektrisk album, i september singelen «Positively 4th Street».

I 1964 ga Simon & Garfunkel ut LP’n Wednesday Morning, 3 AM, som på ingen måte var noen suksess. Inspirert av Dylan og the Byrds – og uten at Paul Simon og Art Garfunkel viste det – la produsenten høsten 1965 elgitar, bass og trommer oppå Simons akustiske gitar på «The Sound of Silence», en av låtene fra LP’n. Innen året var omme toppet den Billboardlista!

 

«Mr. Tambourine Man», «Like a Rolling Stone», «The Sound of Silence» ble den amerikanske «folk-rockens» gjennombrudd – og kanskje dens høydepunkt? Simon & Garfunkel hadde langt på vei funnet sitt uttrykk, selv om instrumentering og  arrangementer ble mer komplekse på Bookends (1968) og Bridge Over Troubled Water (1970).

Dylan skulle etter Blonde On Blonde (1966) og motorsykkelulykken sin vende tilbake til et tydelige folkrock­uttrykk med John Wesley Harding (1967), mens the Byrds forlot folkrockformatet og forsvant inn i den psykedeliske stratosfæren, før de landet igjen med Sweethearts Of The Rodeo (1968), som var med å legge grunnlaget for en ny retning: countryrock.

Også vestkystband som Buffalo Springfield, Jefferson Airplane og Grateful Dead er blitt betegnet som folkrock, men selv om mange av disse musikerne hadde bakgrunn i folkrevivalen, er det å trekke begrepet altfor langt.

Slutten av 1950-tallet tallet hadde vært en nedgangstid for rock’n’roll, samtidig ble dette begynnelsen på  det amerikanske folkrevivalens storhetstid fram mot midten av 60-tallet. Washington Square Park i Greenwich Village i New York var bevegelsens arne. Her samlet det seg unge musikere som hentet inspirasjon fra Woody Guthrie og Pete Seeger, fra sørstatsblues og ballader fra Appalachene. Den amerikanske «folkrocken» var skapt av musikere som hadde bakgrunn i folkrevivalen, men som allerede hadde forlatt tradisjonell folkemusikk til fordel for egenskrevne låter.

På mange måter kan en si at den engelske utviklingen gikk motsatt vei av den amerikanske. Den britiske folkrocken forholdt seg til et folkemusikkmiljø som fortsatt var vitalt og på ingen måte hadde forlatt tradisjonelt materiale. Mens de amerikanske «folkrockerne» var ‘folkniks‘ som begynte å spille elektrisk gitar, hadde mange i det engelske miljøet vokst opp med «skiffle» – det britiske svaret på rock’n’roll – og beveget seg derfra til folkemusikk.

I Storbritania, i motsetning til i USA, kom «folkrock» til å betegne elektrisk musikk basert på tradisjonell folkemusikk. For å sitere Ashley Hutchings, bassist i Fairport Convention, Steeleye Span og Albion [Country] Band: «Folk-rock over here means traditional folk music rocks up. Music that has been called folk-rock in America, we don’t consider to be folk-rock at all over here.»

Fairport ­Convention og «electric folk»

Den engelske folkrocken eller «electric folk» oppsto i møtet mellom et rockeband – Fairport Convention – inspirert av amerikansk rock og singer/songwriters og en sanger og en felespiller – Sandy Denny og Dave Swarbrick – som begge hadde bakgrunn i den britiske folkrevivalen. Det var denne kombinasjonen, og resultatet, LP’n Liege & Lief (1969), som var begynnelsen på den britiske folkrocken.

Forløperene var folkartister med vilje til å gå nye veier, ikke minst Shirley Collins som først samarbeidet med blues/jazz-gitaristen Davy Graham og senere med Early Music-revitalisten David Munrow. I samarbeid med Fairport-bassisten Ashley Hutchings skulle hun også bli hovedperson på en av de beste folkrockalbumene på tidlig 1970-tall, Albion Country Band: No Roses (1971)

Stor betydningen hadde også Ian Campbell Folk Group med felespilleren Dave Swarbrick, og Swarbricks samarbeid med sangeren og gitaristen Martin Carthy. Selv om de alle spilte helakustisk, instrumenterte og arrangerte de folkemusikken på nye måter. Dette skapte grunnlag for holdninger som gjorde at spranget til elektriske instrumenter og trommer ikke ble så radikalt og skremmende.

Interessant var også den nyskapende irske gruppa Sweeney’s Men som på sin første LP besto av Johnny Moynihan (tinnfløyte/bouzouki), Terry Wood (gitar/banjo) og Andy Irvine (mandolin/gitar/munnspill). Da Irvine sluttet i gruppa etter innspillingen av debutalbumet, ble han erstattet av Henry McCullough, som spilte el.gitar, noe som gjorde at Sweeney’s Men – under tvil– kan regnes som den første irske folkrockgruppa.

Andre sentrale forløpere var gitaristene Bert Jansch og John Renbourn, som hadde kombinert engelsk folk, blues, jazz, og renessansemusikk. Sammen med sangeren Jaqui McShee og to jazzmusikere, bassisten Danny Thompson og trommeslageren Terry Cox, dannet gruppa Pentangle – riktignok mer jazz enn rock.

Selv om det var flere forløpere til folkrock på de britiske øyer, vil jeg likevel argumentere for at Fairport Convention og Liege & Lief var det egentlige startpunktet.

---

Del 2

Selv om det var flere forløpere til folkrock på de britiske øyer, vil jeg likevel argumentere for at Fairport Convention og Liege & Lief var det egentlige startpunktet:

I 1969 inviterte Fairport Dave Swarbrick med som studiomusiker på sin tredje LP, Unhalfbricking, og «Sailor’s Life» som avslutter den første siden på LP’n, kan regnes som den aller første engelske folkrock-innspillingen. Den peker fram mot Liege & Lief, som ble spilt inn noen måneder seinere. Med Sandy Dennys fantastiske stemme, Dave Swarbricks fele (Ashley Hutchings: «The most influential fiddler in this country – ever!»), Richard Thompsons virtuose gitar og en rytmegruppe ­bestående av ­Simon Nicol (gitar), Ashley Hutchings (bass) og Dave Mattacks (trommer), var Liege & Lief-Fairport en stjernebesetning som dessverre ble et engangsfenomen.

Liege & Lief består av åtte spor: fire tradisjonelle viser, tre nyeskrevne sanger og en instrumental­medley. Albumet omfatter med andre ord de tre typene låter som har kommet til å definere sjangeren i Storbritania og Europa: folkeviser, nyskrevne låter som bygger på folkevisenes tonespråk og feiende feleinstrumentaler. Fairport hadde i utgangspunktet ment at Liege & Lief skulle være et konseptalbum, ikke en ny vending for bandet til et folkemusikkbasert repertoar, men bordet fanget. – Fortsatt, etter 45 år, er det folkemusikk og nyskrevne låter i samme tonespråk som utgjør Fairports repertoar.

Etter innspillingen av Liege & Lief sluttet Ashley Hutchings og Sandy Denny i Fairport.

Ashley Hutchings vei videre ble å utforske folkemusikken, først med Steel­eye Span. Han hadde først kontakt med Carol og Bob Pegg (som isteden skulle danne Mr. Fox), men endte med å få med seg ekteparet Gay og Terry Wood og duoen Maddy Prior og Tim Hart. De spilte inn LP’n Hark! The Village Wait (1970), som var et rent studioprosjekt. Innen innspillingen av neste plate Please To See The King (1971) var Gay og Terry ute, og erstattet av felespilleren Peter Knight og gitaristen Martin Carthy – en av det engelske folkmiljøets mest respekterte personer – som nå anskaffet seg Telecaster (blå!). På den første plata hadde Steeleye hatt med trommer (Dave Mattacks og Gerry Conway). Deretter prøvde de seg uten, men med elbass, elgitar og eldulcimer. Steeleye var i denne perioden mye nærmere folkemusikk­røttene enn Fairport. Da Carthy og Hutchings sluttet i 1972 og ble erstattet av Bob Johnsen og Rick Kemp, fikk gruppa en mer «rocka» sound, selv om de fram til 1974 fortsatt greide seg uten trommer.

Ashley Hutchings prosjekter ­­etter Fairport beveget seg stadig nærmere folkemusikk og samarbeid med musikere med bakgrunn i folkmiljøet: I Steeleye Span, på No Roses med Shirley Collins, på prosjektet Morris On (1972) med bl.a. trekkspilleren John Kirkpatrick og felespilleren Barry Dransfield, på Albion Country Band: Battle Of The Field (innspilt 1973, utgitt 1976) med bl.a. Carthy og Kirkpatrick.

Etter Fairport ønsket Sandy Denny å utvikle seg som singer/songwriter, men fortsatt i et bandformat i gruppa Fotheringay. Under innspillingen av det andre albumet deres, ble Sandy Denny presset av produsenten Joe Boyd til å oppløse Fotheringay og gå solo. I 1974 var hun tilbake i Fairport. To av hennes medmusikanter fra Fotheringay, ektemannen Trevor Lucas og den amerikanske gitaristen Jerry Donahue, var allerede med i Fairport. Både Denny, Lucas og Donahue sluttet i bandet i 1975 etter at storsatsingen Rising For The Moon, som skulle være Sandy Dennys og Fairports kommersielle gjennombrudd, floppet.

Også Richard Thompson forlot Fairport året etter Hutchings og Denny, men først hadde han vært med å spille inn Fairports andre folkrock-klassiker, Full House (1970).

Thompson gikk ikke tilbake til amerikanskinspirert rock, men begynte på en lang karriere som komponist, tekstforfatter og gitarist. Han skapte av et nytt tonespråk og nyskrevne låter basert på møtet mellom rock og en engelsk tradisjon, først med soloalbumet Henry The Human Fly (1971), deretter i samarbeid med kona, Linda.

Etter at Thompson sluttet, fortsatte Fairport Convention som kvartett med Swarbrick, Nicol, Pegg og Mattacks. De ga ut to album i 1971, før også Simon Nicol forlot Fairport (i 1977 var han riktignok tilbake).

Hvis man sammenligner de to store engelske folkrockbandene i første halvdel av 1970-tallet, kunne Steeleye, etter min mening, aldri overgå Fairport på det beste. Men mens Fairport led under stadige personendringer – aldri mer enn to album med samme besetning – var kontinuitet en styrke for Steeleye fra 1972. Steeleye oppnådde også en kommersiell suksess som aldri kom Fairport til del.

Mens Steeleye Span tekstmessig (men ikke alltid med melodiene) holdt seg til tradisjonelt stoff, opererte Fairport i større grad med en kombinasjon av av folkemusikk og nyskrevne låter. Steeleyes musikk var gjennomarragert ensemblespill, noe som både kunne være en styrke og en svakhet – av og til ble det vel overarrangert og stivt. Fairport på sin side hadde en ledigere stil med større vekt på solistenes prestasjoner, og hadde også til tider solister i særklasse, som  Denny, Thompson, Swarbrick og Donahue.

Fairport, Steeleye Span og Albion Band var på ingen måte de eneste britisk folkrockbandene på 1970-tallet, selv om de var de første og mest toneangivende. Andre interessante grupper som kan være verdt å nevne er Mr. Fox og Trees og litt senere Contraband og Jack the Lad, selv om ingen av disse fikk samme betydning som Fairport, Steeleye og Albion.

Mr. Fox, som var ledet av ekteparet Carol og Bob Pegg fra Yorkshire, skilte seg mest ut, ikke mist fordi de nesten ikke brukte gitarer. Bob Pegg spilte orgel og torader, mens Carol spilte fele. Deres første album hadde i tillegg til bass og trommer, også cello og blåseintreumenter (fløyte, klarinett, fagott). Repertoaret var nyskrevet, men bygde på ekteparet Peggs gode kjennskap til den nord-engelsk folketradisjonen.

Trees var derimot gitarbasert med samme instrumentering som Fotheringay (to gitarer, bass  og trommer). Selv om vokalist Celia Humphris nok ikke kunne måle seg med Sandy Denny, er Trees’ to album absolutt verdt å lytte til. Repertoaret deres var dels velkjente tradisjonelle folkeviser, dels nyskrevne låter.

Som Trees, lå skotske Contraband fra Glasgow (med vokalisten Mae Mackenna), på sitt beste nærmere Fairport enn Mr. Fox gjorde. De hadde dessuten, i motsetning til Trees, felespiller, og brukte også trekkspill og mandolin. Det ene albumet de ga ut er sjangermessig sprikende, og det er de tradisjonelle låtene om fungerer best.

Jack the Lad  var et rufsete, men sjarmerende band fra Newcastle. Mye av repertoaret deres var egenkomponerte rockelåter, men fra deres andre album spilte de også noen tradisjonelle viser og instrumentaler. Arrangementene deres kombinerte en akustisk tilnærming med mandolin, tenorbanjo og munnspill i sentrum, med en ganske rocka el.gitar.  Dette kunne fungere bra, men av og til danset folkfoten og rockefoten i hver sin retning.

På begynnelsen av 1970 tallet fantes det gode eksempler på folkrock også utenfor Storbritannia, som Alan Stivell i Bretagne, Horselips i Irland og svenske Kebnekajse. Disse hadde ulik bakgrunn og sine egne særpreg, og skilte seg klart fra uttrykket vi finner i Fairports, Steeleyes og Albions musikk. Men de hadde på denne tiden heller ikke så stor påvirkning på den engelske folkrocken og heller ikke på den norske.

Den engelske folkrevivalen hadde vokst fram fra slutten av 1950-tallet, men hadde røtter tilbake til århundreskiftet. Den hadde utgangspunkt i flere kulturelle strømninger som dels har vært i opposisjon til hverandre, dels har vært sammenvevd: en akademisk søken etter nasjonal identitet, venstresidas ønske om å finne og framme proletariatets kultur, etterkrigstiden ungdomsopprør, men også musikkindustriens jakt på nye salgbare trender. Mange av de den gang unge utøverne hadde startet opp med amerikansk inspirert skiffle, men raskt beveget seg mot egen britisk musikk. Nærheten til, eller kontakten med, en mer tradisjonell folkemusikk var nok betydelig større enn den skulle bli i Norge, men likevel mener jeg den britiske folkscenen sto nærmere Viseklubben Dolphins enn Laget for folkemusikk.

Folkrocken når Norge

I Norge var utviklingen annerledes enn i USA selv om 1960-tallets visebølge hentet inspirasjon derfra. Her kom «the British Invation» tidligere og folkrevivalen kom i etterkant av Beatlesfeberen. Mange av ungdommene i det norske visemiljøet hadde veien gått fra the Beatles og the Rolling Stones til Donovan og Dylan, Pete Seeger og Woody Guthrie, og derfra til amerikansk og engelsk, og til slutt norsk folkemusikk.

Den amerikanske folkrevivalens brohode i Oslo var Viseklubben Dolphins, som ble startet av Ole Hauki i 1965 og holdt til i Frisksportrestauranten i Grensen 18. Dette var en alkoholfri vegetarkafé hvor det sterkeste en fikk servert var gulrotsaft, likevel sto ungdom i kø for å komme inn fordi musikk var viktigere enn fest (selv om nachspiel nok kunne forekomme).

Selv om det hadde vært et norsk visemiljø også før Dolphins, rundt Visens Venner (stiftet i 1944), representerte Dolphins-miljøet noe nytt – ikke minst med vekten på instrumental ferdighet. Mange av de sentrale personene i den norske visebølgen startet opp på Dolphins, som Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik, Øystein Sunde og Lars Klevstrand.

Et tidligere forsøk i Norge på å nærme seg folkrocksjangeren, sto Convivium for. Dette var en gruppe som var del av miljøet på Dolphins. Convivium var dyktig og nyskapende, men fortsatt en visegruppe. Når de likevel kan sies å være den første sporen til folkrock i Norge, er dette fordi det første sporet på det ene albumet de ga ut, Convivium (1971), er en norsk oversettelse av Fairports «Matty Groves». Dette er en langt mindre «rocka» versjon enn Fairports – ingen elgitarer – men de har hjelp i studio av felespiller og trommeslager.

Året etter, i 1972, ga Øystein Sunde og Christiania Fusel & Blaagress ut LP’n Som varmt hvetebrød i tørt gress. Albumet inneholder først og fremst amerikansk inspirert bluegrass, men ett spor, «Fanitullen», må uten tvil klassifiseres som folkrock.

Denne innspillingen er ikke minst interessant fordi den førte sammen musikere fra forskjellige miljøer og tradisjoner: Øystein Sunde selv, som på dette tidspunkt var en sentral, om enn utypisk, skikkelse i visemiljøet, felespilleren Einar Mjølsnes med bakgrunn i folkemusikken, den gamle Vanguards-bassisten Johnny Sareussen og jazztrommeslageren Espen Rud (som også hadde deltatt på Conviviums LP).

Neste forsøk var Bergensgruppa Safts samarbeid med den kjente felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa. De spilte tre låter sammen på Ragnarockfestivalen 1973, deriblant «Halling etter Ola Mosafinn» og live­opptak fra konserten ble samme år gitt ut på Safts LP Stev, sull, rock og rull.

Den første norske folkevisa som ble innspilt i et noenlunde helstøpt folkrockarrangement, sto Lillebjørn Nilsen for, og låta er «Beltet» på LP’n Portrett (1973). Allerede på den forrige LP’n Tilbake (1971) spilte Lillebjørn inn folkevisa «Jeg lagde meg så silde» med bass og trommer i bånn. På begge disse visene mangler riktignok elgitar, men på «John Riley» (en oversatt amerikansk vise) på Portrett, er elgitaren, spilt av Øystein Sunde, på plass. Trommeslager var Espen Rud, den samme som på Conviviums album og CF&B’s «Fanitullen» – kanskje Norges første folkrock­trommis?

Med unntak av Saft og Osa var disse tidlige tilløpene til folkrock i Norge i stor grad vokst fram fra visemiljøet i Oslo, på Dolphins og senere, på begynnelsen 1970-tallet – på viseklubben Bikuben i kjelleren under Det norske teaters Scene 2 i Rosenkrantz’ gate.

Også det første norske folkrockbandet, Folque, hadde bakgrun i dette miljøet. På sin første LP Folque (1974) møter en fortsatt ei visegruppe som bare i liten grad bruker elgitar, og som i studio måtte leie inn trommeslager. Besetningen på Folques andre LP  – Kjempene på Dovrefjell (1975) – med Lars Helljesens Stratocaster og Morten Jakobsen bak trommene, kan derfor, etter mitt (subjektive) syn, regnes som det første norske folkrockalbumet.

Med hensyn til historien videre er jeg for personlig involvert. Det må andre skrive om…   

(Fra VISER nr 5.)