Alf Prøysen 1914–2014 — Jubileum for en grunnlegger

I Norge er 2014 et virkelig jubileumsår. Vi feirer 200-års jubileum for den norske grunnloven (hvilket også innebærer 200 år med fred mellom Norge, Sverige og Danmark), og vi feirer 100-års jubileum for Alf Prøysen – grunnleggeren av den moderne, norske vise­kunsten.

Arne Kvalnes • Fotos: Johan Brun

I motsetning til Sverige, som har hatt en ubrutt rekke av skalder helt siden Bellmans tid, så preges den norske før-Prøysenske visehistorien mest av folkeviser, skillingsviser og revyviser.  Man kan selvfølgelig finne perler også blant disse, men de store visedikterpersonlighetene mangler. Når Alf Prøysen trer inn på vise-arenaen, så representerer det et  tydelig kvalitets- og popularitetsmessig løft for visa som uttrykksform, et løft som vi fortsatt har glede av.

Visekunstneren

Alf Prøysen skrev  – hans korte karriere tatt i betraktning – et imponerende antall viser. Og det kom altså i tillegg til alt det andre han holdt på med. Hvor mange viser han skrev alt i alt er ikke godt å si, det kommer litt an på hvor man trekker grensen. Men det er nok ikke veldig feil å si at det dreier seg om minst 300 viser – hvis vi også inkluderer oversettelsene av svenske viser. Da tenker jeg i første rekke på Ulf Peder Olrogs viser, men han har også gjort oversettelser av Nils Ferlin, Ruben Nilsson og Carl-Anton Axelsson. Rundt regnet er vel ca. halvparten av visene barneviser.

De første visene til Alf Prøysen preges i stor grad av oppvekstmiljøet på Hedmarken. Melodiene er stort sett hentet fra viser han hørte som ung, men han kan ha gjort mindre endringer i dem for at de skal passe bedre med teksten. Noen ganger  er det også lagt på et refreng. Ellers har visene en klassisk episk oppbygning, og nesten alltid et overraskende sluttpoeng.  Visene er  preget av en burlesk, satirisk humor, og ikke sjelden inneholder de mer eller mindre skjulte angrep på  samtidige samfunnsholdninger.

Senere i  forfatterskapet blir den satiriske tonen mer avdempet. Men det er hele tiden et sterkt fokus på mellommenneskelige relasjoner, og det elegante sluttpoenget forblir et Prøysens-varemerke. Rent teknisk ser vi at de senere visene får litt mer «slager»-preg, med et sterkere fokus på refrenget. Så knytter han også etter hvert til seg flere av samtidens mest anerkjente visekomponister, som f.eks. Finn Ludt og Barne Amdahl.

Alf Prøysen innledet allerede tidlig i karrieren et nært vennskap og samarbeid med den svenske visedikteren Ulf Peder Olrog, og de oversatte hverandres viser til henholdsvis norsk og svensk. F.eks. er «Næsning på Hamarmarten» en oversettelse av «Samling vid pumpen».  Oversettelsene er ytterst kompetente, og Prøysen/Olrog hadde en gjensidig avtale om full kunsterisk frihet.Dette har medført at  Olrog-oversettelsene  fremstår som fullverdige Prøyen-viser. Men jeg vil likevel påstå at disse visene som regel fremstår som noe mer en-dimensjonale enn de originale Prøysen-visene. De er først  og fremst humoristiske, men de mangler noe av den snerten og det mellom-menneskelige perspektivet man er vant til å finne hos Alf Prøysen.

Hva kjennetegner så en virkelig god Prøysen-vise? Noen viktige punkter:

• Den har et godt driv i historiefortellingen, avrundet med  et overraskende sluttpoeng.
• Den gløder av livsvisdom og menneskekunnskap. Den er krydret med flere humoristiske elementer, men har ofte en undertone av sårhet.
• Den har et ypperlig språk, med en kombinasjon av knivskarpe enderim og en 100% naturlig muntlighet.
• Den er blottet for språklige klisjéer (med mindre klisjéen er ment å være et poeng i seg selv),  isteden  ser vi hele tiden originale språkonstruksjoner og formuleringer.

Vi kommer selvfølgelig heller ikke utenom at Alf Prøysen var en nybrottsmann i bruken av dialekt i vers og prosa.

Dialektbruken i Prøysen-visene kan det forøvrig sies mye om. Vi kan finne flere eksempler på at han bytter mellom bokmål og dialekt i én og samme vise. Bokmålet representerer gjerne da den alvorlige moralen, eller rikdommen, mens hedmarksdialekten gir stemme til den lavere stand og/eller humoren.

Folkelighet og finkultur

Prøysen vant hele Norge med sin visekunst. Men hans genialitet ble vel aldri helt forstått av kultureliten – og fortsatt er det nok litt vanskelig for enkelte å akseptere at en så gjennomført folkelig dikter skal kunne inneha rollen som nasjonalskald. Det hjelper vel heller ikke at Prøysen selv rett som det var harselerte med finkultur og jåleri i  sitt forfatterskap.  Det er nok å lese hans eneste roman – «Trost i taklampa»-  for å få bekreftet dette.  Men akkurat her ligger mye av Prøysens storhet. Han er så krystallklar i sin uttrykksform at han når ut til alle – uavhengig av intellektuell og kulturell bakgrunn. Og det i seg selv kan være diskvalifikasjonsgrunn blant de som har behov for å profilere seg som mer kulturelle enn gjennomsnittet.

Prøysens «sjel»

Fra tid til annen blusser det opp debatt om Alf Prøysens «sjel». Hva stod han for? Var han politisk? Var han først og fremst en humorist? Hva er den «riktige» måten å fremføre visene på? Kan/bør det skrives nye melodier?  Denne debatten er både sunn og nødvendig, da den er med på å holde forfatterskapet levende. Jeg skal vokte meg vel for å komme med noen bastante konklusjoner, men det kan være på sin plass å snakke litt om det politisk/sosiale aspektet.

Prøysens konsekvente støtte til de som stod nederst på rangstigen er fra tid til annen  blitt brukt som argument for at det er en politisk dimensjon i hans forfatterskap, og samtidig er det en kjensgjerning at han som privatperson sympatiserte med venstresiden i norsk politikk.  Og visst tar Alf Prøysen opp undertrykkelse som fenomen i flere av tekstene sine. Men først fremst handler det om mennesker som undertrykker hverandre. Noen av de minst sympatiske lovene vi har – hakkeloven og janteloven – dukker stadig opp i Alf Prøysens diktning. Og han er ikke redd for å beskrive trakassering og mobbing også blant de lavere samfunnslag. I «Trost i taklampa» ser vi flere eksempler på dette. I «Hæin Lars er på Hamar med slakt» ser vi at arbeidsfolket unnlater å gjøre jobben sin når bonden er borte.

Tilsvarende tema finner vi i novellen «Et aue for lite», der tjenerne er lojale mot sin arbeidsgiver ene og alene fordi han mangler syn på det ene øyet. Når ryktet sprer seg om han er reist til byen for å gjennomgå en øyeoperasjon, slik at han skal få tilbake synet på det andre øyet, så rakner hele lojaliteten, og gårdsarbeidet stopper til slutt fullstendig opp. Og i barnevisen «Den første løvetann» ser vi at en fire år gammel gutt blir ertet av en gjeng større barn. Det er derfor fristende å konkludere med at i den grad Alf Prøysen har en underliggende moral i sin diktning, så ligger den nok nærmere Jesus enn Karl Marx. Men heldigvis faller han aldri for fristelsen til å moralisere. Først og fremst hjelper han oss til å se oss selv som de bedrøvelige sjeler vi er.  Og det burde vel holde i massevis.

Betydning for ettertiden

Alf Prøysens store suksess har selvfølgelig gjort det mye lettere for andre å trå i hans fotspor. Jeg vil hevde at alle som skriver norske tekster i dag godt kan sende enn takk til Alf Prøysen for å ha gått opp sporet – og da spesielt hvis man skriver på dialekt. Åge Aleksandersen, Vazelina Bilopphøggers, Vamp (bare for å ha nevnt noen) – hadde de hatt samme suksess uten Alf Prøysen? Hadde de i de hele tatt funnet på  å skrive på dialekt? Og hadde det i så fall blitt akseptert? Det er ikke lett  gi et fasitsvar på det, men det er lov å ha sine tanker.

Og uansett: For alle som skriver sangbar lyrikk på norsk vil Alf Prøysen alltid være en av disse gamle mesterene man kan studere for å finne stjerneeksempler på hvordan det kan gjøres.

Litteratur:

• Alf Prøysen: Verker
• Ove Røsbak: Alf Prøysen – Præstvægen og Sjustjerna
• Torhild Viken/Jan Haug: Alf Prøysen – Et portrett i tekst og bilder
• Wikipedia

Musikalske kilder:

• Alf Prøysen på grammofon 1-5 – komplette plateinnspillinger
• Original Prøysen 1-5 (Radioinnspillinger med Alf Prøysen)

Prøysen-året 2014

Det foregår et utall arrangementer i Prøysen-året 2014 og det kommer stadig flere til. Så istedenfor å legge ut den foreløpige kalenderen her, ber vi våre lesere gå til Prøysen­husets kalender for 2014:

• www.proysenhuset.no

– VISER vil gjerne få takke Prøysen-huset for god hjelp, og Johan Brun som stilte sine vakre fotos til gratis disposisjon!