Asle Beck har nylig sluppet sin andre plate. Releaskonserten var utsolgt, og en halv million har hørt en av låtene på streaming-medier. Albumet «Gikk så stille forbi» havnet på 12. plass på iTunes bestselgerliste etter bare et par uker. Så denne mannen har publikumstekke. Viser.no var til stede på en privatkonsert dagen før releasen og fikk tid til en prat etterpå.
Tekst/foto: Øyvind Rauset
Et par av sangene på plata er typiske viser – ser du på deg selv som viseartist? Tenker for eksempel på «Drøm»…
– Ja, den har vi tatt helt ned, så melodi og tekst blir stående nokså nakent.
Jeg skriver låtene «akustisk», det vil si at jeg bruker gitaren som et verktøy. Hvis det låter bra med bare vokal og kassegitar, så låter det bra med band og. Og da kan man også velge å framføre den som vise. De fleste av låtene på plata framstår ikke som viser, men de var det i utgangspunktet.
Det låter et par steder så fett at jeg lurer på om det er formatert for NRK?
– Det har jeg ikke tenkt så mye på. Det er to produsenter, vi har jobba sammen i et team og har arrangert alt slik vi syntes var best for låta.
En av sangene høres nesten ut som en Grand Prix-låt. Har du vurdert å bli med?
– Tanken slo meg for et par år siden, men… personlig syns jeg Grand Prix har mista litt av det som har betydning for meg. Jeg savner den gangen nordmenn sang på norsk og svensker på svensk. Så jeg har ikke tenkt på det de siste åra.
Mange andre soloartister kommer fra et band, men ikke du?
—Jeg har sitti hjemme og skrevet låter – det er det jeg liker å gjøre. Så var jeg innom Jan Teigens studio. Det ble seinere nedlagt, men der fikk jeg en del kontakter, og begynte etter hvert å spille inn plater. Jeg var innom One From the Heart et par ganger, og det var fint. Jeg har også vært på Nye Skalder og hørt på Unni Wilhelmsen. Jeg elsker norsk musikk.
Mange av tekstene er jo preget av ditt eget liv, som «Grünerløkka» og «Skur 55».
—Alt dette er selvopplevd. Enklest å skrive om ting man har erfart sjøl, om stedet du er oppvokst. «Eika» fra forrige plate dreier seg om et miljø som broren min vanka i, og som han ikke kom seg ut av. Jeg kunne ikke snakke om dette før, men nå er det gått ti år og det blir mulig å se tilbake på det. Sangen «Langt inn i fremtiden» er en låt jeg skrev til broren min nå. Men det var hardt — i 2003 og 2004 mista jeg både faren og broren min på ett år, og jeg kunne ikke tenke meg å snakke med presse om det den gangen.
«Dronninga er mann» har en ganske spenstig tekst. Kommentar?
– Jeg skal ikke gå inn på påolitikk her, men jeg synes dobbeltmoralen i politikk og religion er blitt veldig synlig de siste åra, og det er vemmelig. Folk tolker den litt forskjellig, men jeg er ikke ute etter å sparke mot Dronning Sonja, eller prester og homofile. Jeg har aldri ønska å være slem med folk. Jeg har fler spørsmål i den sangen enn jeg har svar! Jeg står egentlig som et spørsmålstegn sjøl, og lurer på hva som egentlig skjer. Men jeg synes låta er kul, den har masse energi og trøkk!
Asle smiler lurt når jeg spør om det er enkelte låter han liker bedre enn andre. Han er egentlig forbnøyd med hele plata, men om han blir presset, kan han nevne «Langt inn i fremtiden» og «Deg jeg ville ha». Den siste fins også i videoversjon.
Planer framover?
– Det gjelder å få spille mest mulig, så vi legger opp til en turné rundt om i landet til seinsommeren og høsten. Ellers skriver jeg jo hver dag, så det skal ikke gå 5 år til neste plate. Mye materiale er klart, så det er bare å begynne på finjobbe med en og en låt.
- Se også Martin Aakerviks omtale av Asle Becks «Gikk så stille forbi».