Selv om far min var steinarbeider, var de fleste av hans venner fiskere av fag. Respekt for sjøen og dens folk var en uskrevet regel i heimen. Erik Bye hadde helgenstatus, ikke minst på grunn av sin maritime profil. Mor mi var fra Porsgrunn, og når det i radioen lød Og skuta het Skomvær av Porsgrunn by, blei hun blank i blikket. Jeg mener å ha en dunkel erindring om å ha sunget Anna Lovinda – solo – på en juleavslutning på gymnaset i Skien. Ut fra hukommelsen var det neppe en minneverdig forestilling.
Pt – Per Gunnar Bjørholt
Erik Byes posisjon i norsk folkelig kulturliv, ikke bare som singer/songwriter (som noen mener det skal hete i dag) på slutten av det forrige århundre, er nå nesten ikke til å fatte. Ofte har jeg grunnet på om Erik Bye selv forsto i hvilken grad han var holdningsskapende. Da jeg traff han på besøk hos Erling Stordahl på Beitostølen på slutten av 1980-tallet, forsto jeg at også helgenen fra Asker hadde sine demoner å slite med.
I vårt hjem var Jesus lavprofilert. I jula var fokus i heimen andre steder enn i Betlehems staller. Men da Hong Kong-misjonæren Agnar Espegren klemte kona si på julaften på TV i regi av Erik Bye, rant det også gledetårer i et profant hjem i Krabberødstrand, ei lita grend i en Telemarksfjord. Da jeg dro hjemmefra som 19-åring, stakk mor meg i neven Byes bok Med munnspill under åpen himmel. Ingen dårlig ballast, spør du meg.
I ett av de uforglemmelige TV-programmene sine hadde Erik Bye fiskerfamilien Kristensen fra Valle i Bamble på besøk. Det var og er fremdeles en frodig, livlig og mangfoldig gjeng, som for Gud vet hvilken generasjon ennå vrister næring fra det våte element på Telemarkskysten. En av de unge friske skudd på stammen den gang, Morten, ble spurt om å spille gitar og synge en sang, noe han ikke var fremmed for, sammen med sine to søstre. Robert Normann skulle bidra. Den store musikeren, komponisten, med mere, var jo allerede i levende live en legende, og neppe noe innenfor norsk populærmusikk var ham fremmed. Morten var klar i sin tale, for han visste at han kunne teksten. «Kan du den, da?» sa Morten til Robert Normann. Mestergitaristen brummet noe om at det var ikke umulig at han også kunne henge seg på, og så var de i gang.
Morten er nå en av fiskerprofilene på Telemarkskysten. Fortsatt er han glad i musikk med det skrevne ord i sentrum. Jan Eggums viseskatt er hans spesiale, og jeg tror ikke bergenseren som etter ryktene for øyeblikket har gjort telemarking av seg, vil være beskjemmet over Morten Kristensens tolkning av sine viser. Kontrabassisten i visegruppen Skagerakkærne, Gjermund Walle, er en nær venn av Morten. Åpningsvisa på mange av Skagerakkærnes konserter er en sang om Morten fisker. Teksten er en nøktern beskrivelse av en arbeidsdag for Morten ute på fiskefeltet sør for Jomfruland en dag i januar, tonesatt av multi-instrumentalist Olaf Klunderud.
Robert Normann, gitarlegenden som kompet Morten, har fått evig liv på flere vis. Da Django Reinhardt i hine hårde dage gav konsert i Oslo, ble han presentert for Normanns blendende gitarspill. I den anledning skal han ha sagt noe sånt som: «Hva skal dere med Django Reinhardt? Dere har jo Robert Normann». Lillebjørn Nilsens viselige mesterverk Tanta te Beate fanger tekstlig dette opp i «og Robert Normann visste åssen Django spelte», og følger derpå dette opp med et Django-lignende riff.
Tanta te Beate utgjør kulminasjonen av den norske visebølgen i det forrige århundre, skriver Jan Erik Vold. Han er inne på noe der.
Publ: april 2019.