Ingeborg Oktober kommer fra Hamarøy i Nordland. Hun har gitt ut to album. I 2014 kom Hjerteræk og i 2018 ga hun ut Skjømmingsboka. Hun er også med i gruppa Likholmen bl.a. sammen med musiker, produsent og mangeårig samarbeidspartner Erling Ramskjell. På den siste plata til Ramskjell synger han og Ingeborg Oktober duetten …vi får vel se på det. Ingeborg Oktober ble nylig nominert til Spellemannprisen i visekategorien. Vi slo av en prat med henne i forbindelse med at hun spilte på Trondheim Calling.
Tekst og foto: Ådne Evjen
Hvordan var det å vokse opp på et lite sted?
– Det har vært både og. Det var fin natur, det var 50–100 meter til havet og kort vei til fjellet. Det var ikke mange grenser for hvor jeg kunne bevege meg, men heller ikke mange naboer. Alt det kan være fine ting når man er liten, men jo eldre man blir, jo vanskeligere blir det sosialt. Det er langt til nærmeste tettsted.
Det at det var ensomt og at du hadde masse tid til overs, var det en medvirkende årsak til at du begynte å skrive låter?
– Absolutt. Jeg har alltid vært en kreativ person. Jeg har drevet med alt fra tegning til foto og musikk. Den første sangen jeg lagde, ble til jeg da jeg var åtte år. Da ville jeg melde meg på MGP jr. Jeg kunne ikke spille noe instrument, men jeg sang melodier til tekster og fikk et søskenbarn til å skrive ned akkordene for meg.
Når lærte du å spille gitar?
– Jeg fikk min første gitar da jeg fylte ti. En akustisk gitar. Jeg ville egentlig ha en elektrisk gitar slik at jeg kunne spille gitarsoloer, slik faren min kunne.
Tematikken i tekstene dine kretser en del rundt ensomhet og utenforskap. Vil du si at det at du har opplevd dette sjøl, har gjort deg sterk og sjølstendig som artist og låtskriver?
– Jeg har alltid vært en ganske direkte person som har sagt fra om hva jeg mener – på godt og vondt. Det at jeg har blitt som jeg har blitt, har nok mye med personligheten å gjøre. Ensomhet kan potensielt også gjøre at man blir veldig svak og isolert. Alle kjenner på en grad av ensomhet, og i tekstene tar jeg ofte tak i en situasjon eller følelse, dramatiserer den og blåser den opp.
Sangen som heter Døden, var det en skummel låt å skrive?
– Ja, og det er så skummelt å stå der og framføre den! Man vet ikke hva folk tenker om teksten. Det som er rart, er at hvis man synger om det samme temaet på engelsk, er det ingen som reagerer. Det er mye mer skremmende å høre om det på sitt eget språk. Det er jo et like fiktivt univers selv om det er skrevet på norsk. Jeg har imidlertid gjort det bevisst, for det er spennende å pirke borti noe som er så skummelt og farlig, fordi jeg ønsker å få publikum til å tenke to ganger over det.
På begge platene dine har du tekster som omhandler psykolog/psykiater. Har du begynt å få spørsmål om psykisk helse?
– Nei! Folk spør ikke om det! Det har ikke vært et tema. Mitt privatliv angår jo ikke offentligheten, men jeg vil gjerne at folk skal snakke mer om psykisk helse. At det ikke skal være farlig å ta i det. Folk blir ofte satt ut bare av å høre ordet «psykolog». Alle sliter på et eller annet tidspunkt, og det å få hjelp av fagfolk er en bra ting. Jeg var og så på en artist på Trondheim Calling som ba folk rekke opp handa om de var lykkelige. Det var ingen som gjorde det!
Når jeg hører på det første albumet ditt, hører jeg at stemmen din har forandra seg og blitt mer moden. Utover det, hva syns du sjøl har forandra seg i forhold til å skrive tekster og låter fra den første til den andre plata. Hva har eventuelt blitt bedre?
– Det er veldig mange ting som har forandra seg. De første låtene jeg skrev var på engelsk. Jeg satte meg ned og skrev en veldig strukturert tekst, veldig systematisk. Så gikk jeg bort fra det, det hele ble mer kaotisk med tekstlapper overalt. Da jeg skulle lage det første albumet, ønsket jeg å bli mer systematisk. Jeg begynte å lage faste notatbøker. Den første het «blåboka», så kom «skjømmingsboka». Det har gått fra overstrukturert til masse kaos og tilbake til faste notatbøker. Det med notatbøkene er helt konkret noe som har forandra seg.
Det gikk fire år mellom de to albumene dine. Vil det gå like langt tid til ditt neste album?
– Nei, det tror jeg ikke. Jeg er veldig dårlig på ferdigstilling, men produsenten og vennen min, Erling (Ramskjell) har vært med på å pushe meg og få meg til å gjennomføre og avslutte ting. Jeg har masse stoff og tekstbrokker som jeg kan hente fram når jeg trenger det. Bare en brøkdel av disse tekstbitene blir brukt. Jeg er også veldig perfeksjonistisk når det gjelder resultatet.
Hva ligger i begrepet «skjømmingsboka»?
– Skjømming er jo en dialektvariant av skumring, og «å sitte skjømming» handler om å vente til det er blitt mørkt før man tenner lys. Det er dystert, det er darkness og mentalt mørke. Mange av låtene er skrevet da jeg var på et dårlig sted i livet.
Føler du at det å skrive kan fungere som terapi?
– Absolutt. Det er sortering. Hvis man ikke har andre kanaler å uttrykke seg på, så går man gjerne til kunsten. Jeg maler litt og, men jeg er ingen god maler. Det er fint å ha noe å gjøre som er veldig mekanisk, for å slutte å tenke. Å male har fungert sånn for meg.
Du er muligens den eneste som har skrevet sang om farmor?
– Fordi alle andre skriver om mormora si? (latter).
Jeg kjente meg igjen i den låten, for jeg har kjørt gjennom de tunellene du skriver om.
– Gjør du?! Du er den første som har kommentert det! Farmor satt i baksetet med meg og bror min og telte lysene i tunellene. Sånn lærte jeg meg å telle. Det er også et bilde på lyset i tunellen. Farmor var opptatt av telling. Når fergetrafikken kom forbi huset vårt, så telte vi de røde, grå og blå bilene og det var om å gjøre å få flest av én farge.
Det er også noe med ferger og fergetrafikk?
– «Har du meir enn ei ferge å miste», synger Kari Bremnes i E du nord. Den sangen er nydelig!
Ja! Er Kari Bremnes ett av dine forbilder sånn tekstlig sett?
– Selvfølgelig! Eller ikke selvfølgelig, for det er ikke før i de siste årene det virkelig har gått opp for meg hvor bra den dama er! Hun er også flink til å modernisere seg. Ellers er det Tom Waits, Leonard Cohen og Nick Cave jeg har hørt masse på. Andre jeg har hørt en god del på er Dylan, Moddi, Joni Mitchell, Patti Smith og PJ Harvey. Favorittene er nok likevel Cohen, Waits og Cave. De tør å være vulgær i en eller annen grad, de tør å sette lytteren ut. Det kan være fint og vakkert å høre på, så kommer det noe som skurrer og man lurer på «hva var det der!?» Waits har sagt at «I like beautiful melodies telling me terrible things.» Det er «the story of my life», egentlig.
Ja, for det er jo litt sånn med dine låter? De er vakre, men samtidig er det noe foruroligende over dem?
– Ja, det er akkurat den kontrasten jeg higer etter å få til.
Kan vi prate litt om sangen Vandrevidere? Hvor sjølbiografisk er den?
– Den er ikke nødvendigvis sjølbiografisk. I flere tilfeller har jeg hørt om konseptet «vidvandre». Om kvinner som går og går. Sangen handler om ei kvinne som bare går og går, og inspirasjonen kom i stor grad fra flere historier jeg har hørt om personer som bruker det å gå eller jogge som en form for terapi eller «coping mechanism». Dette er utgangspunktet for å skrive om denne figuren som springer seg i hjel. Du hører det i musikken også, tempoet øker når vedkommende løper.
Vi har prata en del om tekster, men ikke så mye om musikk. Er det først og fremst akustisk gitar som er ditt instrument? Kommer vi noen gang til å høre deg gå i en mer elektronisk retning for eksempel?
– Gitaren er mitt hovedinstrument, men jeg har faktisk kjøpt mitt første lydkort. Nå har det plutselig blitt en litt anna sound på ting. Jeg tør å teste ut midi-keyboard, og jeg tør generelt å prøve ut litt flere ting.
Vil det påvirke den neste plata?
– Jeg vil tro det. Jeg var mer bevisst på produksjon og arrangementer på Skjømmingsboka enn på den forrige plata. Jeg vil gjerne bli mer sjølstendig på det området framover.
– > Du kan høre duetten …vi får vel se på det på vår Visekasse-side.
Publ.: 25. feb. 2019.