Trine Skei Grande, leder av Venstre og nylig utnevnt til ny kulturminister i Norge, deltok på Viseforums landsmøte i 2016 med et vakkert innlegg om visekunstens betydning – også på Stortinget. Senere samme år ba vi henne om å skrive lederartikkelen i VISOR nr 8, og det gjorde hun:

Visen og vi

Uansett om vi befinner oss i Norge, Sverige eller Danmark, er visetradisjonen viktig i samfunn og i politikk. Noen steder er visesang en del av hvordan politiske budskap utformes. For andre er den en politisk premissleverandør og samfunnsformer. Og for oss alle er den en nøkkel for kulturforståelse.

Visen er rett og slett en viktig del av hele den immaterielle kulturarven. Det betyr i all enkelthet at den har betydning for det vi sammen har av kulturelt fellesgods: For sangkultur, for humor, for sorg, for ettertanke – og for politisk retorikk. En gang Stortinget diskuterte om kirkebygg kunne brukes til andre ting enn å være kirker, tok jeg ordet og siterte fra visen «På Enerhaugen»:

«Takk til gamle Grønlands kjerke
for den rosen skal du ha
at du én gang fikk a Maja
til å rødme og si ja.»

I ettertid ble jeg ringt opp av referentkorpset, som referer alt som blir sagt på Stortingets talerstol, og som er veldig flinke til å passe på at alle sitater er riktige. Kjerka skulle nemlig slett ikke takkes – riktig sitat var «Skål for gamle Grønlands kjerke»! Referentkorpset har mye erfaring med slike problemstillinger. Så vidt jeg vet, er nemlig norske viser det som oftest blir sitert fra talerstolen på Stortinget. Mange av de retoriske poengene som brukes i salen, er hentet nettopp fra viseskatten.

Jeg tror at for å forstå Norge ordentlig, er det en forutsetning å forstå norsk viseskatt, og slik tror jeg det er i hele Norden. Jeg bor i Gamlebyen i Oslo. For noen år tilbake spilte elever ved Gamlebyen skole inn en barneplate med norske viser, og for det ble de nominert til Spellemannsprisen. Skolen var da som nå en skole med en betydelig andel elever med minoritetsbakgrunn. Det kan snakkes 35 språk i skolegården. Men det var et poeng i seg selv: Alle skulle kunne norske barnesanger. Selv om mange av tekstene er rare, så er det faktisk viktig å kunne Per Spelemann, Kjerringa med staven, Barn av regnbuen og en hel rekke andre både tradisjonelle og moderne viser for å forstå vår felles historie og for å forstå både vitser og politiske poenger.

Det er bra for et samfunn å ha viser og sangtradisjoner som en felles kulturarv. Det er fellesskapsbyggende. Det bringer generasjoner sammen, og det bringer kulturer sammen.

Trine Skei Grande
Venstres leder

Publ. i VISOR nr 8, november 2016.