Eken, Mälerdrottningen, Nordens Venedig – kjært barn har mange navn. Svenskene er med rette stolt av hovedstaden sin. Det er en bemerkelsesverdig vakker by, med kronjuvelen Gamla stan midt i byen, omgitt av blinkende vann.
Pt – Per Gunnar Bjørholt
Mange svenske trubadurer har relasjoner til Stockholm, ikke bare de tre store, Bellman, Taube og Vreeswijk. Også mange av dagens prominenser har Stockholmsadresse. For en besøkende har byen mangt å by på, også utenfor det viselige. Et godt utbygd T-banenett gjør det enkelt å finne fram, og i sentrum er det gangavstand til det meste. Er man noenlunde intakt til beins, er det mye å få med seg ved å rusle rundt med åpne sanser.
Bellmans Stockholm var som europeiske storbyer flest for et kvart tusen år siden, preget av ekstreme klasseforskjeller. Elendige boliger med forferdelig hygiene var realitetene for de fleste. Smittsomme sykdommer herjet. Bellman gav, så vidt jeg vet i Skandinavia, den første presise litterære beskrivelse av tuberkulosen i «Drick ur ditt glas». Han beskriver også i vakre lyriske ordelag reisen ut til den første gården, första torpet, som man kom til utenfor bykjernen i «Liksom en härdinna». Hans fornøyelige «Gutår båd natt och dag» gir en kostelig fremstilling av konversasjonen på ei kro, kanskje like ved Skeppsbrokajen. Tar man seg den lille møyen å bruke en ordforklaring til en av de moderne Bellmanutgivelsene, får man fort gripende bilder av bister realisme mellom linjene, iblandet overdådig humor. Den som ikke kommer seg forbi begersvingeren, og inn i tragediene, dramaene, og komediene som Bellman gir oss, har ikke fattet noen ting.
Evert Taube var opprinnelig fra lengst sør i Bohuslen, men havnet i Stockholm allerede som ung mann, avbrutt av sine reiser vidt om. Provence hadde en spesiell plass i hjertet hans. Men Stockholm var hans base mesteparten av livet. Gyllene Freden, stamkroa hans i Gamla stan beskrives muntert i «Eva Dardels polska», solnedgangen over byen i «Se, hur hela Uppland står i lågor», førjulstøværet i «Fritjof Anderssons paradmarsch», og nattelivet i «Damen i svart med violer». Hans alter ego, Rønnerdahl, utfolder seg i Stockholms skjærgård, der også Taube hadde sin elskede sommerhytte, som han kalte Sjösala.
Taubes samtidige, men kanskje ikke like kjente, Ruben Nilsson, var en ektefødt Stockholmsgutt, og stolt som en spansk hane av både sine røtter og byens særpreg og sjargong. Hans vise «Eken» er en eneste stor kjærlighetserklæring til hans egen by. Fred Åkerstrøms tolkninger av Bellman og Ruben Nilssons viser tåler tidens tann. Åkerstrøm, selv Stockholmgrabb fra Söder, var bekymret for utviklingen, og syntes Oslo lignet mer på det Stockholm han husket fra sin barndom. Man kan undre seg på om han hadde sett det på samme viset nå i dag.
Olle Adolfsson, elegantieren, med de fine tekstene og finurlige akkordene, skrev også om Stockholm, både varmt lyriske viser som «Siw och Gunne», og burleske og frodige humoresker som for eksempel visen om «Det stora slagsmålet på Tägelbacken».
For noen år siden tok jeg i viselig sammenheng en tur til Stockholm. Et albumprosjekt var under planlegging. På den tid var Kurt Öberg ledamot i Cornelis-Sällskapet. Jeg søkte hans råd. Öberg er selv en trubadur av format, særlig kjent for sine tonesetninger og tolkninger av poeten Olle Svenssons tekster. Det var inspirerende å møte Öberg i hans lille 1700-tallshus på Søder. Han oppmuntret meg til å gå videre. Som bonus ble det også noen nye viser om Stockholm. Det varmet meg om hjertet da Öberg i et medlemsbrev til Cornelissällskapet kommenterte i juni 2014 tekstene mine nettopp om Stockholm, og at jeg var, sitat: «Fullkomligt lyrisk över det vackra Stockholm och över att kunna trampa samma gator som Cornelis, Taube och Bellman. Det är lätt att man blir hemmablind, men hans entusiasm fick mig verkligen att se Stockholm med nya ögon igjen. Roligt också att Cornelis uppmaning har resulterad i nya visor till världen». Sitat slutt.
Bedre kunne jeg ikke ha sagt det selv.
Stockholms måltrost
Måltrostsangen lyder fra de høye kroner
på de store trær langs Mälarstrand.
Stockholm nyter Strømmen, Mälaren og Saltsjön
kjærtegnes og speiler seg i vann.
Måltrosten er byens fugl. Det passer,
taltrast som de kaller fuglen her.
Sangen toner over byens parker,
særlig morgenstund i vakkert vær.
På min tur til Söder, og min venn, Kurt Öberg,
kommer mang en strøtanke til meg.
Her har kanskje Koling, Evert og Cornelis
også, inn i mellom hatt sin vei.
Løse fugler, også trubadurer,
har her pustet tungt, og satt sin fot,
tenker jeg, for hjertet nesten hamrer,
mens jeg rusler stigninger i mot.
Kommet opp på en av Söders mange høyder,
får jeg atter pusten min igjen,
mens jeg, først forgjeves, titter etter huset,
dikterstuen til min svenske venn.
Men, rett ved den tjærebredde kirken,
ligger det blant kratt og lønnetrær.
Også her er måltrost, og den priser,
Stockholm, Kurt og praktfullt vårlig vær.
Tekst: Pt.
Publ.: 19. juni 2018.