I populærmusikkens mangfold fortoner visegenren som ei grå mus i mediene. Da visebølgen skylte over den vestlige verden på slutten av det forrige årtusen, var musa mer synlig. Nå kan man av og til få inntrykk av at visedyret befinner seg inne i sitt lille mørke musehull.
Pt – Per Gunnar Bjørholt
De digre kattebeistene som rår grunnen ute i spotlightet bryr seg lite om hva som skjer inne i musehullene. De grå eminensene som skummer fløten i denne konteksten er lite synlige, hva bryr de vel seg om forskremte smågnagere, selv om de små tassene er artikulerte og har noe på hjertet? Når verdiskapningen er lite målbar monetært, er den mindre interessant. Men når folk flest møtes, hygger seg og musiserer, er det påfallende hvordan bildet endres. Da tyter Lillebjørn Nilsen, Paul Simon og Evert Taube frem fra krokene.
En fellesnevner for de fleste profilerte visesangerne på slutten av det forrige århundre var fraværet av glitter og fjas. De opptrådte ofte i hverdagsklær, noen foretrakk enkel kjole eller diskret dress. Røyklagte scener, glorete lysshow, publikumssperrer, uniformerte vaktgorillaer, lett antrukne nynnepiker, monstrøse PA-anlegg med tilhørende øresus i uker etterpå, glimret med sitt fravær. Sett fra musehullet, virker denne utvikling fremmed, og ønskeligheten kan diskuteres. Noen arrangører synes å være av den oppfatning at standarden rundt popens elefanter er en norm man bør strekke seg mot, og forsøker seg på det.
Jeg bor i Skråvika like utafor Stavern, en av de talløse idyller langs Skagerrakkysten. Lille Stavern har mangt til felles med Kardemomme by, bortsett fra de seks ukene fra sankthans til august. Da invaderes byen av folk med rikelig fritid, og ønsker om brød og sirkus, eller panem et circensis, som de gamle romerne kalte det. Musikken spiller en ikke uvesentlig rolle på sirkus så vel som tivoli, i alle fall det slik i sommer-Stavern. Stundom dukker det opp elefanter i Skråvika. Både Sting og Dylan har trampet rundt på stranda der jeg lufter bikkja. Det har ikke gått upåaktet hen.
Pengesterke lokale aktører med nese for profitt har nå flyttet arrangementet Stavernsfestivalen fra Stavern, men beholdt navnet (merkevare er nå en gang merkevare).
I Bamble, nabobygda der jeg vokste opp, het det at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Fyndordet har tydeligvis også spredd seg østover til nabokommunen, Larvik. Der ser ulike klokkere, kirketjenere gravere og andre mulighet for at det kan dryppe litt på noen enhver. Deres initiativ er ikke alltid koordinerte og beroende på markedsanalyse. Enkelte har svidd fingrene. Konkurransen er beinhard, og små arrangører med liten økonomisk ryggrad bør ha ryddige og nøkterne planer. Øket profesjonalisering innenfor alle ledd av virksomheten er en utvikling som synes å være akselererende. Det popper opp firmaer som har spesialisert seg på markedsføring, arrangementer, vakthold, lydanlegg, lysanlegg, servering av vått og tørt, transport, m.m. Ingen av dem gjør dette på filantropisk grunnlag.
Det hender selvsagt at det blir ikke bare blir økonomiske kollisjoner, men også kulturelle frontalkrasj. Et slikt hendte sommeren 2013 i Stavern (ikke i samband med den nevnte Stavernsfestivalen). Lokale glade amatører med høyt aktivitetsnivå og mange mindre arrangement over et vidt spekter på samvittigheten, med begrenset inntjening, gløttet mot elefantene i Skråvika. Med tittingen oppsto ambisjoner.
Midt i den feteste delen av juli ville man slå på stortromma. Men… store stjerner i juli koster. Så man dempet noe ned på ambisjonsnivået. Det ble med tre band, først et hyggelig lekende barneprogram for de yngste, deretter en lokal visegruppe uten på forhånd avtalt honorar, og til slutt et lokalt Beatles-replika band med anstendig kvalitet, med avtalt honorar.
Lokale medier var stille som østers i dagene før arrangementet. Sosiale medier var ikke stort bedre. Ikke en plakat ble hengt opp, hverken i Stavern, eller Telemark/Vestfold for øvrig. Da dagen opprant med strålende sommervær, hadde kun arrangøren og aktørene peiling om hva som skulle skje. Forhåndssalg av billetter hadde ingen tenkt på. Lydanlegg, verdig en Bruce Springsteen på turné, reiste seg snart på en åpen slette med romslig plass til noen tusen. I utkanten ble det rigget opp til servering av vått og tørt til den forventede tilstrømming av publikumsmassene. Rett ved siden av konsertområdet var det start og mål på et veteranbilløp, med horder av bilentusiaster, og blankpusset krom og nikkel.
Under lydprøvene samlet det seg 15 uniformerte i utkanten av konsertområdet. Det minnet litt om politiets beredskapstropp, dog uten våpen og hjelmer. De hadde med seg et 20-talls store bukker, som de på gitt signal, omtrent som gardister på tattoo, satte opp foran scenen. Der sto forskremte lydprøvende visesangere som tittet usikkert vekselsvis på blaserte lydteknikere, skjelte opp på de enorme lydkassene som svaiet i solgangsbrisen, og så på de alvorlige uniformerte. Først etter en stund fattet de viselige at det som ble satt opp, var vern mot overivrige fans, i lag på lag foran scenen.
Bak scenen, eller backstage, som lydteknikerne sa, var det flottenfeier-servering til mer eller mindre scenevante, uten at visesangere med lav sigarføring riktig fikk bukt med koloniene av sommerfugler i magen. Tilstrømningen av publikum ble likevel minimal på tross av de mange sommerglade i nærheten. De tittet på polerte doninger som spydde ut dårlig renset eksos. Foran publikumsperrene satt det sju smilende og klappet mellom låtene under barneprogrammet. Tre av dem gikk før visegruppen gikk på scenen. Blant de fire som satt igjen, var tre nære slektninger av artistene. På tross av vaktmannskapene bidro vesentlig til applausen, har jeg dem mistenkt for kamuflert å slå floke da det ble kjøligere utover på kvelden. Da Beatleskopiene dro i gang Baby, you can drive my car, forflyttet de bilgale seg ikke til konsertarenaen, men hjemover. Eller kanskje de frekventerte de små vanningshull som spretter opp som paddehatter i Stavern i juli. Den store konsertarenaen lå nesten øde.
Detaljene rundt det trolig nitriste etterspillet kjennes ikke. I alle fall var de involverte klare på at markedsføringen kunne ha vært bedre. Annonsering og bekjentgjøring av store musikalske sommerarrangementer i Stavern i juli er en materie som ikke er for enkle gudsord fra landet.
