Jeg har gjort utrolig mye dumt gjennom et langt liv. Ikke sjelden har det vært foretatt i en slags opprømthet, hvor mangel på begrensning har avslørt at bak attityden skjuler det seg noe helt annet enn en mester. Lesningen av Goethes Der Zauberlehrling var skjellsettende i så måte. Hvordan i all verden kunne en tysker for tohundre år siden forutse min omgang med grenser for egen kompetanse? 

Pt-Petit logoPt – Per Gunnar Bjørholt

En bambling har med seg inn i tilværelsen hjembygdas pro et contras, hvor jantelovens nemesis alltid svever over vannene, som et forhistorisk, men høyst oppegående gespenst. Drangedal, nabobygda i nordvest, har tilsynelatende kvittet seg med den slags småligheter. Der troner Sputnik. Bostraks store sønn har blitt Drangedals musikalske ansikt utad. Beretninger om trusesalg og busslaster med eventyrlystne pensjonister til tross, min entusiasme for den folkelige drangedalske musisering på Bostrak har ikke helt tatt av. Det kan kanskje ha sammenheng med det livet jeg selv fører inne i visebobla mi. Onde tunger påstår at jeg ferdes i en visetunnel, påført skylapper, lik ustyrlige travhester når inntrykkene fra siden sidene blir for brysomme.

Som i de fleste tunneler er det dagslys i begge ender. Lengst nord i Drangedal, på en liten gård som heter Blomstadli, bor Åge. Han er en trubadur i ordets rette forstand, og en fin tolker av blant annet Vidar Sandbeck og Stein Ove Berg. I tillegg har han to og en halv million husdyr, og høster i den sammenheng ett tonn honning hvert år. De triste tiender om nedgang i biebestanden i Norge gjelder ikke på gården hans. Det er ikke bare visene og biene som trives hos Åge Blomstadli. På gården er det også en usedvanlig staselig blomsterhage, verdig trubadurens flotte etternavn, og Åges kone er kunsthåndverker. Hun lager originale og vakre smykker. For å sitere en annen telemarking, Henrik Ibsen i Peer Gynt: Det kommer ikke bedre folk fra bygdene nu til dags.

Visans Vänner i Göteborg holder til i den ærverdige gamle bygningen som heter Kustens hus, nede ved Götaelven, ikke så langt fra kaia til Danskeferga. Der sitter gammel storhet fra Taube og Vreeswijk i veggene, og der er det jevnlige konserter både høst og vår, vekslede med kurser, Öppen scen, og lignende. For meg som elev år 2017/2018 på vislinjen på Nordiska Folkhögskolan i Kungälv, to mil nord for Göteborg, er det en bonus å kunne dra på konserter på Kustens hus. 

I vårprogrammet for 2018 står Maria Skanselid, Karl Heldal og Gunnar Källström oppført 21 mars. Skanselid og Källström er ikke så kjente for meg, men de skryter på seg samme studier i Kungälv som jeg forhåpentligvis selv kan skryte på meg om et halvt år. Heldal er imidlertid et Drangedal-navn. På Neslandsvatn, hvor det i gamle dager på Sørlandsbanen var togbytte til Kragerø, ligger Heldalsgrenda.

Det er utrolig så mye informasjon det ligger ute på nettet, også om Karl Heldal. Det er ikke bare som trubadur han har satt merker etter seg. Han bor ikke lenger i Drangedal, men det var der han vokste opp, stod det i Kragerø blad i en nylig artikkel. Min første kontakt med Heldal var for noen få år siden da vi begge gikk på et låtskriverkurs i regi av Østnorsk Viseforum. Uten logaritmisk læringskurve, var nok det kurset av begrenset verdi for meg. Det jeg husker best fra noen dager i Horten, var Karl Heldals tolkning av en av sine egne vakre viser. Han var i en klasse for seg. Siden har jeg hørt han av og til, og blir stadig mer begeistret. Som skaptrønder vil jeg si: Bærre lækkert. (Jeg har selv planer om konsert på Kustens hus i mars, hvis helsa holder). 

(Karl Heldal er plateaktuell i feb 2018 – med “Vi går på gult”. Red.anm.)

 

Publ: 24.02.2018.