Vår faste petit-skribent Pt (alias Per Gunnar Bjørholt) fikk oppleve en bakromskonsert med to av folkrockens største legender, Sandy Denny og Dave Swarbrick fra Fairport Convention på en liten pub nord i London i 1973. Her forteller han for første gang om det uventede møtet!
Gruppa Fairport Conventions to album Liege and Liefe og Full House befant seg allerede i 1973 i min platehylle. Nåvel, hylle og hylle fru Blom, det var ei blå plastkasse som hadde den funksjonen. På siden stod det trykket i hvitt: Valdresmeieriet. Øverst i Øystre Slidre var det begrenset interesse for folkrock på grytidlig 1970-tall, så den musikken fikk vi ha for oss selv. Vi hadde for lengst tapt vårt hjerte til det keltiske lydbildet, og med aksentuert rytmikk og gromme, samspilte musikanter og framifrå vokalist, var det mye Fairport i heimen.
Pt – Per Gunnar Bjørholt
Høsten 1973, uten å ha hatt ferie uten barn, to år etter at vi ble foreldre for første gang, ble behovet for noen dager for oss selv fremlagt for familien. Omsorgsansvaret ble temporært overtatt av snille slektninger i ei uke. Storbyferiebegrepet var ikke i vanlig bruk på den tida. Kanskje vi var pionerer som dro til London i slutten av november i nesten ei hel uke?
Hotellet var ikke Waldorf Astoria, men en sprukken mursteinbygning, med én – 1 – do og dusj per etasje. Spisesalen minnet om kantina på Lahaugmoen, og duftet av tomatbønner, egg, pølser og bacon. Om morgenene, etter «Full English Breakfast», pløyde vi på fulle mager avisene for å finne konserter til en rimelig penge. Dagene gikk stort sett med til frekventering av de tallrike turistfellene i det sentrale London. Om kveldene jaktet vi på musikkopplevelser av det folkelige slaget på musikkpuber og små forsamlingshus utenfor sentrum.
Etter en dag å ha løpt slengbuksebeina av oss i terrenget rundt Hyde Park og sett Royal Albert Hall fra utsiden, kom vi på en pub over en pint i prat med en innfødt med interesse for folk music. Han mente at vi burde ta oss en tur til en pub litt nord for sentrum. Der vanket det stundom folk med samme interesser som oss, uten at han kunne garantere noe. Stedet het Merlin’s Cave og gav assosiasjoner til britisk mytologi. Vi dro dit.
Sett utenfra i høstmørket så stedet, en loslitt pub, temmelig stusselig ut, sotete, folketom og stille. Men på en liten gul plakat ved inngangsdøra stod det med elendig håndskrift: Folk Music Tonight. Vel inne i det dunkle lokalet så vi at det var en håndfull rundt bardisken, men musikk hørte vi intet av. På vår henvendelse, relatert til ordlyden på plakaten ved inngangsdøra, ble vi vist inn på bakrommet. Det var enda mer skumt enn på selve puben. Lokalet var på størrelse med ei middels norsk stue.
Midt på det slitte umalte tregolvet sto en taburett. Der satt en gammel mann, trolig litt yngre enn hva jeg selv er nå, meget uformelt antrukket, med lukkete øyne og sang – a capella. Stemmen hans var sprukken, men foredraget var guddommelig. Han foredro en av disse lange middelalderballadene, Jack Orion, om han som spilte så vakkert på fela si: «He could fiddle water from a marble stone and milk from a maiden’s breast». Vi hadde funnet gull, og henrykket så vi på hverandre.
Dave Swarbrick og Sandy Denny i samsang på pub. Foto: Privat.
Da han var ferdig, snudde han seg mot en av de 15 andre som satt der i halvmørket og sa: «Sandy, you sing this song far better than I do. Now it is your turn». Sandy var en dame på vår egen alder og lett å be. På veien bort til taburetten gav hun gamlingen en klem, og han tuslet bort til hennes stol og satte seg. Fra den vaklevorne taburetten sang hun som bare Sandy Denny kunne, med varm, klar røst, klar diksjon og mante Jack Orion frem nok en gang. Siden ble det mere. Etter hvert kom det inn på bakrommet kanskje fem-seks til.
En av dem hadde med seg to små instrumentkasser, en til fele og en til mandolin. Karen var liten og tynn, men hadde en umiskjennelig aura av autoritet. Etter hvert tok han over gulvet og spilte, mest aleine, men også sammen med Sandy og en gitarist som vi ikke visste hvem var. Jeg husker best bravurnummeret The Mad Fiddler, og at han konsekvent spilte med en sigarett dinglende i munnvika. Han sang også. Da satte han den rykende sneipen på en av stemmeskruene på fela. Om spillemannen var litt gal, så kunne han virkelig også spille. Det var Dave Swarbrick.
Dette var betydelig over pari. Vi satt der på våre pinnestoler med høytid i sinnet, så stille som mus, og lot oss overvelde av all vellyden. Som Maria Magdalena ved føttene til han-du-vet, gjemte vi stunden i våre hjerter. Det ble prikken over i-en eller rosinen i pølsa på en ellers ytterst vellykket Londontur. Ni måneder etter ble vi foreldre for annen gang.
Fremdeles funkler minnene fra vår første Londonreise. To år etter spilte Fairport Convention med Dave Swarbrick i spissen for ei stinn brakke i Ibsenhuset i Skien, inkludert sigarett og The Mad Fiddler. For noen år siden hørte jeg på flyet til Chicago Eva Cassidy synge Who knows where the Time goes – meget vakkert, men ikke så vakkert som Sandy Denny, hun som skrev den vakre balladen. Noen år etter hadde Folque, den norske varianten av Fairport Convention, en forrykende reunionkonsert på Rockefeller i Oslo. Før konserten ble publikum muntret opp med blant annet Fairport Conventions Little Matty Groves, hvor både Sandy Denny og Dave Swarbrick bidrar så det holder.
Nå er de borte, begge to. Men musikken deres lever!
Redaktør Øyvind Rauset i viser.no fikk en hyggelig prat med Swarbrick på Kalvøya-festivalen i 1974, tre år før han selv spilte der med Folque. Foto: Privat/Strengegjengen.Publ. 21. nov. 2018.