«Ingvild er for mange et ubeskrevet blad, men har allerede noen år bak seg som musiker, formidler og låtskriver» stod det om henne da hun spilte support for Ole Paus i 2016. Låtskriver siden hun var barn, formidler av disse først på Folkehøgskole som 19-åring, og videre konservatoriestudent og musiker noen år etter det. Nå er debutplata snart ferdig, med tekster på norsk og med røtter i visesjangeren.
Øyvind Rauset
For 4-5 år siden ønska hun tilbakemelding fra en stødig visesanger på materialet sitt. Hun kontaktet Bjørn Eidsvåg. Han hadde følgende å melde etter å ha lyttet til musikkken: «En stemme som oser troverdighet, sårbarhet og musikalsk kontroll, og låtene er skjøre og vakre. Dette skiller seg ut fra mengden og har en helt egen karakter og en tydelig signatur». Også Ola Bremnes viste begeistring på sin facebookside etter at hun spilte support for han i fjor: «Nydelig!», «visesang av fineste sort, som sendte oss opp i skyene», skrev han.
Hun har vært på flere mindre turnéer både med band og i duoformatet, som hun trives godt i. Men plate har det altså ikke blitt før nå.
Fra det man ikke har ord på
Jeg skriver viser fordi det har vært nødvendig for meg personlig. Det har vært noe framoverretta og fint ved det å skrive, det å på en måte få lov å forme og definere vonde, uavklarte ting, det å få lov til å si ting «som de er», slik man opplever det. Det ligger en slags makt i avmakt der, tror jeg. At det uforståelige, diffuse, det man ikke har ord på og ikke får tak på, dypest sett veldig vanskelige eller ubegripelige ting, kan bli til noe avklart og definert: musikk!
Bakgrunn fra visebevegelsen?
Ja, jeg spilte support for Ola Bremnes på Josefine visescene i fjor, sammen med Mads With. Det var en god opplevelse å spille der, og få servert et publikum som sitter med en kopp te eller et glass hvitvin, og kanskje er der for å gå litt inn i seg sjøl, som er der for å lytte og se om det som blir presentert kan gi dem noe. Det er jo spesielt betegnende for viseklubber, tenker jeg.
Noen av mine største forbilder er norske, og har minimum et bein godt planta i visesjangeren. Av de største for meg er Kari Bremnes og Anne Grete Preus. Så har du jo alltid, alltid Ane Brun, og folk som har kommet på banen litt seinere, med fantastisk fine, helhetlige plater, som Erlend Ropstad og Frida Ånnevik.
Du fikk Kulturrådsstøtte til plateinnspillinga, kan du si litt om plata?
Ja! Den er produsert i lag med Øyvind Gundersen, som jeg gjerne ville jobbe med da jeg hadde lytta til flere Siri Nilsen-plater hvor jeg synes det var gjort en del spenstige valg. Jeg ville gjerne jobbe med noen som angriper prosessen litt intuitivt, som tør å ta sjanser og hoppe i det, bruke øra og gå for det som kjennes bra underveis i prosessen.
Jeg trengte litt den motsatsen i en annen person, da jeg rett og slett var livredd for å spille inn denne plata – det var høyst angstnivå hos meg under arbeidet! Jeg trengte noen som ikke ønska å planlegge alt på detaljnivå, men heller gå inn i prosessen og ta ting litt som det faller seg. All ære til Øyvind! Plata slippes i løpet av 2018.
Publ. i Visor nr 10 (nov. 2017), på nett april 2018.