Sangeren, komponisten, poeten og gitaristen Daniel Viglietti, Uruguay, er død, 78 år gammel. Med ham er en av Latinamerikas viktigste sangstemmer gått bort.

Lars Klevstrand

Hans navn nevnes i samme åndedrag som Victor Jara og Violeta Parra fra Chile, Mercedes Sosa og Atahualpa Yupanqui fra Argentina, samt andre sterke stemmer fra et kontinent som bare for få tiår siden var herjet av undertrykkende militærdiktaturer. Hans sang «A desalambrar» (Riv ned gjerdene!) har vakt gjenklang over hele kontinentet.

Daniel Viglietti vokste opp i et musikalsk hjem, der mor, Lyda Indart, var sin tids fremste klassiske pianist i Uruguay, og faren César Viglietti klassisk gitarist. Dette skulle komme til å prege ham, der han i sine komposisjoner kombinerte gitarteknikk både fra den klassiske og folkloristiske siden. Hans høyrehånd på gitaren avspeilte de mange rytmikkene i uruguayansk og argentinsk folkemusikk, og det melodisk var alltid gjennomtenkt og raffinert.

Viglietti kom med i den politiske venstrebevegelsen, og stod i klar opposisjon til militærdiktaturet som varte fra 1976 til 84. Han ble arrestert, nettoppp for «A desalambrar», men slapp ut etter internasjonalt press, bl. a. fra Pete Seeger og Jean-Paul Sartre. Han dro i eksil til Frankrike, og bodde i Paris i 10 år. Der virket han også som journalist i eksilpressen, og det var som en kombinasjon dette og sanger han ble invitert til Norge av NRK for å lage et tv-program sammen med undertegnede. Det var i 1981, og vi knyttet et vennskap som bare ble styrket gjennom konserter vi holdt sammen, i Oslo og andre norske byer, i årene som fulgte. Vi delte scene, Daniel, Alfred Janson og jeg i en fullsatt Universitetets aula en gang på 90-tallet, og det skal aldri glemmes hvilken styrke som lå i hans kontakt med latinamerikanere her til lands.

Alfred Jansson, Daniel Viglietti, Lars Klevstrand

Alfred Jansson, Daniel Viglietti og Lars Klevstrand.

Det sier litt om hans posisjon i sitt folk at da han vendte hjem fra eksil ble det arrangert en konsert på den enorme fotballstadion i Montevideo. Der satt han, ute på banen, bare iført sin gitar, og fylte kvelden med sangene som hadde betydd så mye for hans landsmenn gjennom vonde år. Titusener møtte fram og og tok imot!

I mange år turnerte han med Urugays fremste poet, Mario Benendetti, en inspirator og gode venn.

Journalisten i ham levde videre, og han hadde ukentlige radiosendinger, med gjester og kommentarer til mangt og mye.

Daniel Viglietti ga aldri slipp på sitt engasjement for verdens undertrykte, noe hans repertoar reflekterte på ulikt vis. Med årene gikk hans sangpoesi andre veier, mer rettet innover i menneskesinnet. I tråd med dette, ble det musikalske uttrykket ytterligere raffinert. Han nøt stor respekt i komponistkretser i sitt hjemland. Stor respekt hadde han i alle lag av folket i et land der diskusjonen går høylydt, demonstrasjonene i gatene er mange. Vi snakker om et land med en av Latinamerikas lengste demokratiske og sosialpolitiske tradisjoner.

Jeg husker et besøk på en vingård utenfor Montevideo, der vi holdt konsert sammen for et reisefølge fra Temareiser Fredrikstad. Carraufamilien har drevet vinproduksjon i snart 300 år i Uruguay. Jeg spurte ham om hvordan han trivdes blant så fint folk, men han svarte med å si at han hadde den største respekt for folk som dyrket hans kjære Uruguay, og nettopp ikke lot det ligge brakk. «Det er det «Riv ned gjerdene!» handler om, en oppfordring til å ta landet i bruk», sa han. Og for Carraufamilien var det en ære å få besøk av Viglietti!

Viglietti var aktiv til det siste, han var med og markerte Violeta Parras 100-årsminne og Che Guevaras død. Han var, gjennom sin kjære hustru, meksikanske Lourdes, engasjert i urfolkproblematikk i Mexico.

En høvding blant sangpoeter har pakket gitaren, men han skal sent glemmes.

Mine tanker går til Lourdes, og hans barn og barnebarn.