Kampen for ytringsfrihet er på ingen måte av ny dato. De illegale visene hadde stor betydning for den norske motstandskampen under annen verdenskrig.
Per Vollestad
Allerede sommeren 1939 slo den tyske sensuren til overfor de norske revyscenene: I Chat Noir-revyen Norrønafolket vil fare som hadde premiere denne sommeren sang Einar Rose (bildet til h.) visa Bursta’n min. Iført lederhosen og liten svart bart var dette en åpenbar Hitlerparodi:
I går var det bursda’n min, kan tro det var morro.
Jeg fikk Memel på senga og kringle og gorro.
Jeg svælja en masse med deilige saker,
en haug med sudeter og en bunke med kaker,
og ti millioner med tsjekker og slovaker.
Gid jeg bare kunne ha slik en bursda’ hver da’.
Og siden så delte vi fødselsdagskaken,
og den var så diger, du sku’ aldri sett maken.
Benito fikk Albania med krem og gelé på,
og jeg fikk Antarktis med pingvin og sne på,
og Chamberlain og Daladier dem fikk se på…
Gid jeg bare kunne ha slik en bursdag’ hver da!
(Visa var laget av Bias Bernhoft og Arild Feldborg).
Dette frambrakte sterke protester fra tysk hold. Dette gjorde at politimesteren i Oslo gikk til det drastiske skritt å få visen stoppet.
Den tyske okkupasjonsmakten forsto godt humorens kraft. I februar 1943 ble Robert Ley, leder av Deutsche Arbeitsfront, intervjuet i danske Politiken: «Doktor Ley advarer spesielt mot såkalte vittigheter og morsomme historier. Det er ensbetydende med selvmord å se stort på slike ting. Hvis man hører en mann fortelle slike historier, om det er på trikken, på restauranten, hos frisøren, på kontoret eller i fabrikken, må man straks gå energisk inn over ham!»
Klikk for å lese.
Da «Edderkoppen» ble etablert i februar 1942 hadde myndighetene flere krav: «Teateret har ansvaret for at det ikke fører fram stykker av jøder, emigranter eller forfattere fra et land som for tiden er i krig med Tyskland. Alle tekster som anvendes i teaterets forestillinger må på forhånd være godkjent av Teaterdirektoratet.»
Men revyforfattere og komponister lot seg ikke stoppe. Einar Rose sang Herregud å tørt det er – og dagen etter premieren var den strøket av sensuren:
Jeg har my jeg sku’ ha sagt i kveld om turisttrafikk og slikt,
men jeg sier alltid til meg selv «husk din taushetsplikt»!
Derfor mangler denne visa små poenger hist og her.
Nei Amanda, herregud å tørr den er!
Bla’ne faller ned å slenger rundt i byens gater
men oppi Akersgata henger det visst noen få igjen.
De’kke greit å væra bladlus i de visne bla’ne der:
Nei Amanda, herregud å tørt det er!
Herregud å tørt det er gjorde stor suksess på premieren og dagen etter var den strøket av sensuren.
Fra sommeren 1941 måtte alle teaterets tekster forelegges de tyske sensurmyndighetene før premiere. Likevel ble godkjente sanger også strøket etter premieren, på grunn av publikums reaksjoner. Sangerens tolkning fikk fram betydninger i teksten som sensuren ikke hadde fanget opp. Feldborgs En deilig dag var godkjent men etter generalprøven med publikum i salen ble den strøket. Først da skjønte sensurmyndighetene hvem ”svigermor” egentlig var:
Svigermor er kommet på besøk til meg skjønt hun var ikke bedt.
Jeg få’kke lov å drikke eller røke mer, hun kjefter i ett sett.
Jeg kjenner ikke hjemmet mitt igjen, det nytter ikke mokke der, men:
Jeg tror det kommer en tid da jeg får noe å si
da jeg igjen får ta snadden frem og være sjef i mitt eget hjem.
Når jeg engang kan få bo som før i stillhet og ro,
og svigermor reiser herifra – det blir en deilig dag!
Feldborg var involvert i illegalt arbeid og måtte flykte til Sverige i 1943. Året før hadde kollegaene Bø og Bernhoft suksess med sangen Bare trøkk på!. Denne teksten var ikke til sjenanse for okkupasjonsmakten, men hadde de kommet over Feldborgs illegale versjon av visen, hadde tekstforfatteren ligget tynt an. Her er «Doffen», altså Adolf, togfører på hurtigtoget Germania, et tog som er i ferd med å spore fullstendig av:
Bare hopp’a, bare jump’a, vi må se å redde stumpa.
Ja nå gjelder det minutter, jeg ser skinnegangen slutter.
Bare hopp’a, bare sprett’a. Det blir aldri værre enn detta!
FARVEL, FARVEL OG HEIL OG SÆL,
NÅ HOPPER ADOLF SJÆL!
ILLEGALE VISER
Høsten 44 arrangerte Milorg D-14.2 (den norske motstandsorganisasjonen) en konkurranse blant ”gutta på skauen” om den beste partisanersangen. Meningen med konkurransen var å gi gutta noe positivt å tenke på der de lå i sine små enkle kojer langt til skogs. Premien var en kilo britisk tobakk og både røyksug og diktervilje var stor. I konkurransen ble det brukt mer eller mindre kjente melodier som utgangspunkt. Tekstene ble samlet sammen og bragt til et illegalt trykkeri og deretter distribuert ut til de mange «cellene» i distriktet.
Kvaliteten på tekstene er variabel, men det som går igjen er kampvilje, sinne og en overbevisning om at Norge skal gå seirende ut av krigen. Av instrumenter på skauen var gitar, mandolin, trekkspill og munnspill de vanligste. En av veteranene, Reidar Bjørn Larsen, kunne i 2011 fortsatt sangene utenat, og opptakene med Reidar ble utgangspunktet for den første innspillingen med sanger fra okkupasjonstiden.
Det var Partisanersang av Eivind Snersrud som gikk av med seieren, mens Knut Jacobsen fikk 2. premie for sin Skauens glade gutter. Denne gir et rimelig realistisk innblikk i hverdagen på skauen:
Sjau og kjør, plankebør, havregryn og radiorør
det e’kke noe for en sabotør.
50 brød, en meter snø og 100 kilo knekkebrød
BÆR SOM FA’N OG DRIKK TRAN PARTISAN!
I Nordmarka utenfor Oslo lå «Milorg D-13 Våpenstaben». Finn Ramsøy var leder for denne gjengen og han forteller om en av sangene derfra: «Tross det elendige været sviktet ikke humøret, heller ikke de kreative poetiske evner, Sleppsang ble unnfanget i Styggelia. Den ble inspirert av skogens sus og blodets brus, under påvirkning av Syrup Pectoralis (et morfinpreparat) som ble ordinert i rikelige doser av leirens lege som angstfordriver og for lungebetennelse.»
Oppe i Marka der ligger det en gjeng,
venter på nye slepp igjen
mens skogen suser
og blodet bruser
hos hver en tapper Milorg mann.
For våpen faller og Milorg kaller
på hver som elsker sitt frie land.
VISER I FANGENKAP
I nazistenes fangeleire ble det sunget mye, på tross av at det var strengt forbudt. En av de tidligst kjente sangene er Die Moorsoldaten, skrevet i konsentrasjonsleiren Bögermoor av to tyske politiske fanger i 1933. Teksten ble gjendiktet til norsk av Arnulf Øverland, som selv satt i Sachsenhausen, og dette ble en viktig sang for de norske fangene.
Også i Norges største fangeleir, Grini betydde sangen mye. Grinifange Leif Berg skrev i 1945: «Visen og sangen blir et stort kapitel for seg selv når Grinis historie skal skrives (…) Sjølsagt var det forbudt å synge på Grini, men vi sang likevel hver eneste dag, og ikke minst under appellen på brakka om kvelden mens vi ventet på telleren.»
Den mest kjente av grinivisene er uten tvil Otto Nielsens «Det har vi». Denne sangen spredde seg langt utenfor Grinis murer, og da Otto Nielsen ankom Oslo sentrum sammen med de andre Grini-fangene frigjøringsdagen ble de møtt av et folkehav som sang:
Det har vi, det har vi, det har de nægu’kke ute!
Nei det må være utrivelig der ute i det fri!
”Vi gjorde hva vi kunne for å synge hull i piggtråden, men dessverre var det en usikker sanggruppe,” forteller Otto Nielsen. «Rett som det var kunne tenoren bli satt inn på Akershus og bassen sendt til Tyskland.» Med hjemmelagde og forbudte ukuleler gikk de fra brakkene til brakke og framførte sanger til både glede og trøst: En sommernatt i 1944 ble tre gutter i 20-årene ført bort for å bli skutt. Thorfin Hegness forteller: «Vi gråt, men de smilte til oss med ønske om at vi måtte overleve og skape en bedre verden. Det siste jeg husker før de ble ført bort, er at en av våre medfanger, Alf Erikstad fra Kristiansand, sang: Norge, mitt Norge – som en siste hilsen fra oss. Merkelig nok grep ikke tyskerne forstyrrende inn i avskjeden.»
Odd Nansen, sønn av Fridtjof Nansen, satt på Grini fra januar 42 og hadde skrevet den populære grinisangen «Norges stolte sønner». Da dette ble avslørt, havnet han rett i enecelle selv om innholdet i sangen var svært uskyldig.
Men ofte var tekstene krasse. En av Grinis mest forhatte fangevoktere het Kunze, og Otto Nielsen satte ord på det mange av fangene følte:
Jeg tror at Kunze forgår, allerede i år.
At han på nedfalne englers vis
havner der hvor de savner is.
Hvor han må trave omkring
med stein og lignende ting
fra gry til kveld i et evig jag.
Det blir en deilig dag!
ETTER KRIGEN
Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål rundt dette materialet. De fleste opphavsmennene er ukjente og typisk er diskusjonen etter krigen om hvem som egentlig skrev Norge i rødt, hvitt og blått, den mest kjente av våre illegale sanger (melodi av svenske Lars-Erik Larsson). Dagens versjon ble framført første gang på Chat Noir den 7. mai 1945 men hadde da allerede sirkulert ute i det okkuperte Norge i flere år. Sangen, da med tittelen Det skal lyse over byen igjen, skulle vært med i Chat Noirs revy Fra tid til annen den 16. juli 1941. Sangen sto oppført i programheftet, men ble strøket av sensuren. Senere ble den bearbeidet flere ganger og da freden kom, hadde den fått et splitter nytt siste vers. I dag står både Feldborg, Bernhoft og Bø som opphavsmenn til denne sangen.
Alle disse visene er en påminnelse om at kampen for ytringsfrihet på ingen måte er av ny dato. Den kampen må kjempes gang på gang. Tekstene fra 1940-tallet kan for oss i dag fortone seg som både banale og uskyldige, på samme måte som en del av dagens enkle karikaturtegninger kan virke banale, men har stor kraft til å skape sinne. Opphavsmenn og sangere risikerte mye ved å skrive, distribuere og framføre sangene.
For seks år siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å synge inn vinnersangen fra Milorgs sangkonkurranse høsten 1944? Jeg hadde verken hørt eller lest noe om en slik konkurranse og heller ikke tenkt så mye over sangens betydning for motstandskampen under okkupasjonen. Men oppgaven tente meg og siden 2010 har jeg samlet inn flere hundre illegale sanger fra hele landet. Det har så langt ført til et 100-talls konserter og tre CD-innspillinger sammen med mine medmusikanter i Gutta på skauen. Og i juni 2016 er det premiere på på «De tause heltene», en musikkteaterforestilling om livet på Grini. Der vil visene har en sentral plass.
Per Vollestad er sanger og musikkviter med over 30 CD-innspillinger bak seg. Sammen med sine medmusikanter i ”Gutta på skauen” har han gitt ut tre CD-er med illegale sanger fra den 2. Verdenskrig.
ILLEGALE SANGER 1940-45
Gutta på skauen. Krokskog KS1002 (2012)
REVYKRIGEN usensurert
Gutta på skauen. Krokskog KS1004 (2015)
SANGER FRA GRINI Sanger fra Grini fangeleir
Gutta på skauen. Krokskog KS1005, (2016).
Publisert: 29. jul 2015, nyskrevet/republisert 10. feb 2016.
Artikkelen sto i VISER nr 7.