Aage Samuelsen (1915–1987), Vårherres jubelgutt, var ei urokråka i kirkelige kretser i siste halvdel av det forrige århundre. Han har satt større preg på norsk folkelig musikkliv enn mange aner. I lystige telemarkske lag skal man ennå i dag ikke skrape mye på musikalsk emalje, før Aage titter frem.
Pt – Per Gunnar Bjørholt
Skien var hjembyen hans. I Grenlandsområdet var han i sine glansdager til og med større enn Sputnik er i dag. Aages egensnekrete sanger hadde fans langt ut over de engere lavkirkelige kretser. I Bamble, den opprinnelige hjembygda mi, var han megastjerne.
De fleste av oss har en mystisk tilhørighet til barndommens mer eller mindre grønne dal. En omstreifende gesell er intet unntak. Et tosifret antall bosteder før fylte tretti, forsterker en slik lengsel mot røtter. Da det i 1980 bød seg en mulighet for å sette opp ei hytte i hjembygda, var det en for stor fristelse for en med slett karakter. Tilliten på kredittmarkedet var imidlertid begrenset.
Konas onkel var snekker, pensjonist og snakket i nesa. Han hadde de nødvendige formelle papirer til å sette opp hytte. For å fremskaffe billig trelast anbefalte han kontakt med en annen, men meget fjern slektning «med skau». Skogeieren hadde imidlertid en helt annen tilhørighet til det lokale bedehuset enn den som planla hytte. Mine lav så vel som høykirkelige forbindelser var og er begrenset. Utmeldelse av statskirken var også en slem flekk på CV-en. Sarkastiske slengbemerkninger om kirkestriden i Bamble noen få år i forveien bidro lite til å bygge opp tillit mellom skogeier og hyttebygger. Her var gode råd dyre.
En telefon til skogeieren førte bare til økende uro. Han var berettiget skeptisk, trolig både til betalingsevne, skogsarbeiderkompetanse, og til å ha ukristelige utenbygds rennende rundt i sine marker. Men han var en høflig mann, og sa ikke rett ut hva jeg fornemmet mellom setningene. Siden jeg skulle en tur til de trakter noen uker seinere, bestemte jeg meg til å satse alt på et kort, og ta uanmeldt kontakt igjen da jeg var i nærheten.
På veien opp til gården var det snaut med drivstoff, så jeg stakk innom den lokale bensinstasjonen og tanket opp. Ved disken, da jeg skulle betale, sto et velfylt stativ med musikkassetter. Mellom Jim Reeves, Johnny Cash og Bjøro Håland, var det også et rikholdig utvalg av Aage Samuelsen. Jeg valgte en samlekassett med Aage, betalte, krysset fingrene, og satte meg i bilen.
Skogeieren som var ute på tråkka da jeg ankom, ante lunta, og kom meg i forkjøpet da jeg steg ut: «Du lurær vel fortsatt på skau?». Jeg medga at så var tilfelle, og la kjapt til at jeg hadde kursbevis fra friundervisningen i Øystre Slidre, «Stell og bruk av motorsagen.» For seint skjønte jeg at det ferske kursbeviset ikke høynet aksjene mine. Men høfligheten hans var sterkere enn motviljen, og når vi først sto der, sa han: «Vi kan jo kikke litt».
Jeg tilbød meg å være kusk på ferden til skogen, og skogeieren satte seg i bilen. Da jeg vred om tenningsnøkkelen, strømmet Aages liflige toner ut fra høyttalerne i min slitne Renault 5. Jeg ba kjapt om unnskyldning for den høye lyden, og tilbød meg å slå av musikken. Men nei da, dette syntes han var helt greit. Han rettet seg opp i bilsetet og så høytidelig ut. Det blei ikke sagt så mye på kjøreturen ut til et potensielt hogstfelt. Da vi var kommet fram, lot jeg bilen gå på tomgang til Aages O Jesus, du som fyller alt i alle hadde spilt ferdig. Før vi steg ut, snudde han seg mot meg, så meg rett inn i øynene og sa: «Jætrurruænære.» (For dem som ikke er kjent med syd-telemarkske dialekter: Jeg tror at du er nær, underforstått frelsen). Mer ble ikke sagt om den sak.
Etter det var det aldri mer skepsis, hverken til min skogsarbeiderkompetanse, betalingsevne, eller mangel på religiøse anfektelser. Og hytta står der, den.
Publisert: 14. mar 2016.