Ved dannelsen av den nye regjeringen var ikke kulturminister Thorhild Widvey den som fikk mest oppmerksomhet i media. At hennes kulturelle alibi var «allsang» gjorde mange skeptisk, men vi fattet tidlig interesse. Så når hun på tv-programmet «Nytt på nytt» spøkte med å legge et visemuseum til Karmøy for å kopiere tidligere kulturminister Giske sitt Rockheim (Nasjonalmuseet for rock i Trondheim), måtte vi spørre: Kunne hun være «vår» viseminister?
Audun Reithaug og Frode Antonsen, Foto: Lars Erlend Tubaas Øymo
– Musikk betyr mye for meg, men jeg må ikke bare spille viser.
Hun drar på det. Det sømmer seg ikke for en kulturminister å favorisere en sjanger. Selv om hun stiller så godt forberedt til intervjuet at hun har skrevet ut Tir n’a noir av Vamp, vokter hun seg vel for å kalle den favoritt, politisk korrekt som hun må være. Men det er en sang hun er veldig glad i og innrømmer til slutt at den kan være én av favorittene hennes.
– Vamp betyr mye for meg av to grunner. Jeg er veldig glad i dikt og liker så godt Kolbein Falkeid sine tekster, og så er det jo litt lokalpatriotisme, man bærer jo preg av hvor man kom fra.
Men jeg er også veldig glad i Ole Paus og jeg var veldig opptatt av Lillebjørn Nilsen og Rudolf Nilsen, (På stengrunn, red. anm.) Vårsøg, Sommernatt ved fjorden av Ketil Bjørnstad, Ivar Medaas – Dar kjem dampen. Finn Kalvik spilte jeg veldig mye da jeg var i Danmark. Det var den tida. Jeg liker veldig godt Anne Grete Preus, synes hun skriver, synger og performer godt, og jeg er jo også glad i Vreeswijk.
Gitaren
– Kommer dere her for å spille for meg? Spøker hun på klingende karmøy-dialekt når vi tar fram gitaren.
Nei, det er du som skal spille for oss, svarer vi.
Hun ler, men ender faktisk opp med å spille litt for oss når vi ber henne posere med gitaren.
Hun virker tilpass og føler seg åpenbart på hjemmebane når hun kan fortelle om visesang, gitar og mimre om ungdomstid istedetfor å bli stilt til veggs for å prøve å forsvare kuttene i kulturbudsjettet.
– Jeg lærte å spille gitar hjemme hos mamma. Det syntes jeg var veldig morsomt. Det å synge viser og sang i seg selv har vært en veldig viktig del av min oppvekst. Jeg har jo holdt gitarkurs også. Jeg jobbet på en skole for utviklingshemmede barn og brukte gitaren veldig mye til å synge på skolen og til fritidsaktiviter. Når jeg sa til mine kolleger at jeg syntes de burde synge og spille litt mer, ba de meg om å holde kurs. Så da måtte jeg jo friske litt opp i ferdighetene mine.
Poul Krebs
Som alle andre unge med gitar på 70-tallet spilte også Widvey Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen-viser. På idrettshøyskole i Danmark ble viser en enda viktigere del av livet hennes.
– Der ble jeg kjent med Poul Krebs, han gikk året over meg på idrettshøyskolen. Vi gikk på mange av hans konserter, så jeg fikk med meg mye. Vi var en gjeng som spilte mye gitar der nede, mimrer hun. Krebs var veldig opptatt av de hverdagslige tingene, og det er vel noe som kjennetegner de fleste av dem som skriver viser, at de skriver om det som skjer i dagen og gir uttrykk for det.
– Han har jo vært en del i Norge, men jeg har aldri fått det med meg. Kanskje han kommer igjen, så kan Hanne og meg gå på visekonsert med Poul Krebs, det hadde vært morsomt å møte ham igjen, sier hun – mens hun nikker til kommunikasjonsjefen, Hanne Gjørtz, som holder et stivt blikk på klokka og passer på at ministeren ikke forsnakker seg.
Man kunne jo håpe at ministerens forhold til viser fikk gjenklang i regjeringens politikk. Så vi prøver oss med spørsmålet:
– Hva kan du si om visen sin plass i kulturpolitikken?
Svaret hun gir er så resolutt og kontant at man skulle tro det var på autopilot: – Kjempeviktig.
Dessverre følges ikke svaret opp av noen dypere tanker rundt problemstillingen.
I det vår tilmålte audiens er over får vi se den lave desembersolens siste stråler over den utbombede høyblokken i regjeringskvartalet, kun noen ti-talls meter unna. På vei ut sier Widvey:
– Inviter oss på konsert hvis Poul Krebs kommer til byen!
Artikkelen har vært publisert i VISER nr 3 (mars 2014).