Per Gunnar Bjørholt har sendt oss en morsom epistel i fire deler om opplevelsen av å komme fra Stavern i Vestfold inn til hovedstaden for å høre folkrock på Rockefeller og gjenoppleve 70-tallet for én kveld.
De nydelige konsertbildene under er tatt av Jan Storø. Bildet over: Eskil Olsen (zoom inn ved å klikke).
1. Bakgrunn
Årets julegave fra middelaldrende barn til meget velvoksne foreldre, var konsert 18 april på Rockefeller i Oslo med legendariske Folque. Etter at stammens aller yngste oppspilte omsider hadde sovnet i gavehaugen på julaften og blitt båret til køys, ble ei vinylplate tatt fra ei støvete hylle og ut i hendøende duft av pinnekjøtt og røkelse. Ved siden av Fairport Conventions Liege and Lief stod den, litt slitt i kantene.
På coveret var det en seriøs gjeng, korrekt avfotografert i Damstredet, en av dem med en lett henslengt langeleik eller kantele i den ene handa. Dunkle erindringer fra det radikale 70-tallet dukket opp. Hissige rocka rytmer, melodiøse ballader, og røykfylte hybelfester med høy rødvinsfaktor fortrengte hyrdene på marken og Josef og Marias lykke, uten at egen sjelelig harmoni ble forstyrret.
Trass i at familiens middelklasse ved flere anledninger har latt falle sårende bemerkninger om de aller eldstes antikvariske musikkanlegg i bestestua, står det nå der fremdeles med plate, kassett og CD-spiller, en stadig mer stille protest mot tidens seders musikalsk-moralske henfall.
Med unnskyldning om overspising av fet julekost og urolig mage, ble pater familias sittende oppe, ei uten baktanke. Etter at husfruen som nestsiste, alltid bekymret for alles ve og vel, også hadde trukket seg tilbake, skjenket han seg et ørlite glass med Gildes juleakevitt 2014, mens tankene vandret en drøy mannsalder tilbake. Så i forvissning om at den resterende del av fellesskapet hadde sovnet, ble plata lagt på tallerkenen med høytid i sinnet. Vel plassert i et korrekt møbel, en godstol fra 70-tallet, solid svensk snekkerkunst, lukket han øynene og lot Folque føre seg tilbake til gylne forgangne tider, med litt rock’n roll, mye viser og enda mer livsglede.
Det var lenge siden sist. For lenge demret det, etter hvert som Harpa, Sinclairvisa, Sjugur og trollbrura, Allison Gross m.m. på lavt volum strømmet ut til julestjerner, pyntet gran, og julens mange dufter. Stemningen var beroligende og vederkvegende, selv for en overspist julemage. Straffen for ekstraporsjonen med multekrem og Madeira uteble.
I salig lett akevittrus døde siste tone hen. Stillheten senket seg i julehuset. Ikke uten en viss forventning om en fin lørdagskveld til våren, listet han seg inn på badet, men unngikk den vanlige titten i speilet i forbindelse med tannpussen. Det kunne blitt mer enn hva et bankede 70-talls hjerte rimeligvis tåler. I stedet gikk ferden til loppekassa, hvor husfruens nattlige rytmikk snart dysset en tilårskommet folkerocker i dyp nærende søvn, og søte drømmer om konserten i april.
2. Overture
Da den første opprømthet etter mottagelse av årets julegave, to billetter til reunionskonsert med den norske folkerock-supergruppa Folque, hadde lagt seg, demret det også visse motforestillinger i billettinnehaverne. Vel var Folque bra engang. Men det var da det, og itte nå, som Alf Prøysen sa. Funn av en jammerlig, neppe autorisert video på Youtube, genererte avtagende entusiasme.
Også Rockefeller, da, som de assosierte med heavy metal, tekno, rap og dundrende trommer og bass, og kommunikasjon kun via SMS, på grunn av lydnivå. Rett nok hadde de ikke vært der før, men den norske folkesjels iboende mistillit til det man ikke vet noe om, er grunnfestet. Dernest er det plundrete og dyrt med parkering i Oslo. Sist de gjorde det, for 22 år siden, ble bilen stjålet. Forestillingen om svinedyr overnatting var dessuten inngrodd.
Godlynt mobbing fra familiens middelklasse, donatorene av billettene, gjorde utslaget. Man kaller ikke en riktig sekstiåtter utgått på dato, selv om slengen i buksa er vekk. Derfor, etter klossete omgang med nettbrett, ble honnørbilletter på tog bestilt. Petter Stordalens herjinger i Oslos hotellverden, gir også rimelig overnatting. Så – de dro.
For å orientere seg i terrenget, lusket de rundt mellom Youngstorget og Akerselva og mimret om byen hvor Hamsun påsto innvandrere tok skade på sin «sjæl». Selv om de kjente etter, var ikke Hamsuns påstander lenger valide, i alle fall ikke før en folkerockekonsert. Innslipp var annonsert kl 20, og konsertstart kl 22. Med titternes usikre blikk, tok de et sveip bortom Rockefeller en drøy halvtime før kl 20 og observerte tilløp til kø. Her var ingen tid å miste! Med erfaringer foran billettluka på skøyteløp på Bislett på 60-tallet, var beslutningen om køliv frem til innslipp, ugjenkallelig.
Sølvrevfaktoren i den etterhvert lange køen, var betydelig, og de gjenkjente ansiktstrekk fra tidlig i det forrige århundres uteliv i Tigerstaden, uten at alle navn lot seg lokke frem av en dunkel erindring. Stemningen i køen var dempet forventning. Da dørene ble åpnet, ble det liv i forsamlingen. Enkelte eldre styrtet opp motbakken til billettkontrollen med ungdommelig energi. Her sprang man som ungdom på atten, og hadde skamtråkka voksterleg gras, om så fantes. Noe i de ivrigstes adferd tilsa at de to nye på Rockefeller ikke visste noe som de andre visste.
Etter hvert demret det at saken handlet om begrensede sitteplasser. To andre, trolig med erfaring fra Golanhøydene, fikk dyttet dem ned på de to siste gjenværende stolene. Noe rystet av styrken i emosjonene som ble utvist under kampen om de unummererte sitteplassene, falt de til ro på galleriet med Muzak-musikk fra store høytalere. Sandy Denny, Ewan McColl og Ralph McTell, med frender, satte sjelene i korrekt modus foran konserten.
3. FOLKROCK-KONSERT
To drammensere som kalte seg Jørgen & Jørgensen var kveldens oppvarmingsband for Folque. Et godt valg. De kunne fortelle om en tilbakelagt hektisk høst med en lignende funksjon for Hellbillies på turne. Med hektisk, roots-aktig gitarakkompagnement, freste de i vei med morsomme arrangementer og egne tekster, til og med på norsk. Prikken over i-en var to Richard Thompson-låter, med egne bra tekster. Dette var en fin overgang fra Fairport Conventions Little Matty Groves, som vi mener å minnes fra Muzak-høytalere tidligere på kvelden, og til Folque entret scenen og innbød til fest.
Og fest blei det, så åreknutene på gamle folkerockbein kom i stående svingninger. Allerede fra første nummer var publikum med på notene. Noblessen blant publikum hadde benket seg på de begrensete sitteplassene på galleriet. Gammel køkompetanse sikret dem de gjeve, men få stolene. Skrukkete blodfans fra anno dazumal sang hemningsløst med i tekstene, med hele melkeveien lysende ut av progressive brilleglass.
Fra scenen ble varene levert, spontant, hjertelig og herlig ukoreografert. Paljettologiens absolutte fravær kler musikkformen og skaper en stemning som underholdningsindustrien har noe å lære av, ikke minst for at det gir nærhet og kommunikasjon. Det virket som publikumresponsen også inspirerte bandet.
Smittende uhøytidelig spilleglede er en kjerne i all folkelig musikk. Etter hvert begynte folk å danse. Inntrykket fra alderssammensetningen på galleriet antydet at løssluppen dans, ut fra alminnelig beinskjørhetsforekomst blant damer i Norge, kunne være en risikosport. Men nede i «The pit», var det ved nærmere ettersyn, og ved visse stillinger på lyskasterne, ikke bare sølvrever, men også sølvrev-avkom, og hvem vet, kanskje også avkoms avkom. Eplet faller som kjent ikke langt fra stammen.
De seks på scenen virket feststemte og supplerte hverandre på en fortreffelig måte, og paradenummere avløste hverandre på rekke og rad. Ingen nevnt og ingen glemt. Mot slutten var det allsang på Sinclairvisa. Blant blodfansen på galleriet med utfordrende blæreregulering, ble enkelte lukkemuskler satt på prøve, og noen pilte ut med forpint ansiktsuttrykk under det ekstatiske ekstranummeret. Men de kom tilbake og kastet seg inn i trampeklappen med fornyet energi, synlig lettet. Husets rødvin krever sin kar så vel som kvinne.
Rockefeller tømtes langsomt etter konserten. Folk ble stående smilende og prate sammen. Smaken av en god karamell holder seg lenger på det viset.
4. Epilog
Folkerocken hadde sin store tid i den siste halvpart av det forrige århundre, og for en del purister i folkemusikkmiljøet var den musikalske utviklingen ikke bare et gode. Kanskje snarere tvert imot. Minner fra avspilling av Steeleye Span i 1973, under sene nattetimer på nachspiel på Valdreskappleiken, er ikke de mest lystige. Men da det samme bandet gjestet Skien noen få år seinere og fylte storsalen på Ibsenhuset, byens kulturelle storstue, til randen, var det skjedd en holdningsendring – i alle fall i Telemark, en av bastionene i norsk folkemusikk.
Det skjedde mye i disse åra og Folque var, for oss som befant oss på sidelinja, en norsk profil i denne syntesen mellom folkemusikk og rock. De var pionerer, og brubyggere mellom genre.
De norske folkevisene er en arv, som i dagens massive anglifisering er under enormt press. Men hvem vet, kanskje det også var slik før? Harpa, en av Folques mest elskede sanger, heter jo på engelsk The Cruel Sister, og kan nytes på albumet av samme navn med supergruppen Pentangle. Avdøde John Renbourne, som nylig ble omtalt i Morten Bings artikkel i viser.no, var en av ekvilibristene på deres mange fine utgivelser.
Musikkformer som ivaretar tekster og melodier som har levd blant oss er viktig stoff på veien videre. På Folques konsert 18. april på Rockefeller var det ikke bare grånende eldre som fikk nostalgiske kikk. Den vesentligste delen av publikum var yngre årsklasser. På konserten var det virkelig liv.
Vi har også opplevd Valkyrien Allstars både på Poesi- og visefestivalen på Skåtøy, og Viser ved kanalen i Lunde.
Kanskje det faktisk er håp for folkrocken?
- Mer om gruppa Folque på folque.net