Jeg vil starte med en påstand: Vi gamle protest-sangere har vært altfor beskjedne. Selv spilte jeg i gruppene Veslefrikk og Amtmandens Døtre på 70-tallet, og opplevde klimakset av folkelig protest før EEC-avstemningen i Norge i 1972.
Hege Rimestad, felespiller.
Det var den gang «landet ditt» rimet vakkert på «profitt». Etterpå fulgte en periode med kritikk og selvransakelse: politiske tekster var endimensjonal plakatkunst – og mange av oss tok signalet. Da gruppa Halvsøstra oppsto for 11 år siden, var vi stolte over at tre av oss hadde spilt i Amtmandens Døtre, en av de første rene kvinne-musikkgruppene i Norge. Vi skjønte fort at folk gjerne ville høre noen av de gamle sangene igjen, og satte dem på repertoaret – ikke uten en god posjon selvironi. Vi hadde til og med blitt treffende parodiert av Jonas Fjeld i sin tid som «Stuntmannens Sønner». Så man kan si at vi hadde fått så hatten passa.
Stor var derfor overraskelsen da vi kom ut på konsert med disse 70-tallslåtene. Stadig ble vi rost opp i skyene av begeistrede unge jenter: «så bra at noen endelig sier det som det er!» Vi har også blitt glade i å resirkulere, på alle vis. Da Bush sendte soldater inn i Irak trakk Kjersti fram den gamle Vietnam-protesten til Country Joe and the Fish. (Hvis dere ikke kjenner den, anbefales Woodstock-filmen.) Hun fikk etterhvert velsignelse fra selveste Country Joe til å bruke våre norske vers i protest mot krigføringen. Og nye vers kom til etter hvert som norsk utenrikspolitikk gikk sin gang. Nå er låta så lang at vi måtte ta en pust i bakken, Norges ubegripelige kjøp av jagerfly til tross.
I fjor fikk en annen sang sin renessanse. Vi hadde gjenforent Amtmandens Døtre i anledning kvinnedagen 8. mars, og børstet støvet av låtene fra 1975. Opp av skuffen kom vår gamle oljesang: Smedevise anno 1975. Oh, uskyld! Det norske oljeeventyret var dengang i sin spede begynnelse, og vi så det som vår oppgave å slå litt kaldt vann i blodet på dem som trodde på gull og grønne skoger. Gull ble det. Og skogene? De står her og renser co2 på overtid. Det var på høy tid å synge ut mot tjæresand-utvinning, petroliumsorgier, og vår utrolig dynamiske energiminister Ola (eller var det Olja?) Borten Moe. Sangen byttet navn til Olje-berget, og ble med over i Halvsøstras repertoar.
Historien ble skildret i viser.no i april, men kort fortalt: På lokal 8.mars-fest på Hadeland samlet publikum inn 4.290 kroner for å finansiere innspilling! Video ble laget på rekordtid av Anna Widén og lagt ut på YouTube. Målet var å påvirke Arbeiderpartiets landsmøte til å stemme nei til oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, intet mindre.
Dessverre må jeg fortelle våre nordiske venner at slaget ble tapt i denne runden. Men bevegelsen for å bevare Lofoten vokser, og Halvsøstra har sunget Oljeberget for miljøfolk og andre Osloborgere både i Birkelunden og foran Stortinget. Og igjen dukker det opp ivrige ungdommer. De har visst ikke fått med seg at protestviser er avleggs!
Dette var noen ord til den gamle, gode protestens pris. Samtidig er jeg nysgjerrig på mulighetene for nyskaping. Jeg ser at de tekstene vi lager i dag har andre kvaliteter enn de gamle. Hva består de forskjellene i, og hvordan kan vi bli sprekere i formen? Oppfordring går til både øvrige medlemmer i Halvsøstra og andre som føler seg kallet.
Denne artikkelen ble først publisert i VISER nr 2.
Publisert på nett 9. mai 2014.