Oslo: Kerstin Ståhl forteller om Dagfin Rimestad og framfører hans sanger sammen med Dagfins datter Hege.
Visedikteren Dagfin Rimestad ville i år fylt 100 år. Han har blitt kalt arbeiderbevegelsens slagerkomponist, og laget mer enn 200 sanger på både norsk og svensk. Disse ble opprinnelig laget til leire og teaterprogram for barn og unge i Framfylkingen og AUF. Men flere av sangene har gått inn i sangskatten vår. At jorden er en stjerne og Vi rekker våre hender er gjengangere i skolesangbøker og i sangglade miljøer.
Vi har vært så heldige å få Kerstin Ståhl til å ta veien fra Stockholm i forbindelse med jubiléet. Hun ble kjent med Dagfin gjennom Unga Örnar – Framfylkingens søsterorganisasjon i Sverige, og har vært en av Dagfins nærmeste venner. Kerstin har laget et innholdsrikt foredrag der hun forteller om Dagfins liv og omfattende virksomhet, der sangene kommer inn som en naturlig del av fortellingen.
Kerstin spiller selv gitar og synger, og har med seg Hege Rimestad på fele og gitar. Sangtekster vil bli delt ut – kom og syng med!
Hønslovisas Hus har åpnet dørene for feiringen. Her er det adgang for alle – så langt plassen rekker. Gratis inngang, salg av kaffe, te og kaker.
Tidspunkt: søn. 16. juni kl. 19.
Sted: Hønslovisas Hus, Sandakerveien 2.
Dette ligger på Torshov/Sagene, ved broa med skulpturer av fabrikkjenter.
Les mer på honselovisashus.no
Arrangør: Sagene Central og Hege Rimestad.
Dagfinn Rimestad 1913 –1977
Dagfinn Rimestad ble født i Stavanger 25. november 1913. Han var tiende barn i en søskenflokk på 14 barn. Det var perioder med stor arbeidsløshet og utbredt fattigdom i Dagfinns oppvekst. Allerede som tiåring deltok han i førstemaitoget i hjembyen, og sangen og flaggborgen gjorde sterke og varige inntrykk på Dagfinn.
Faren var murer, og Dagfinn fikk hele sju års skolegang. Dette var slett ikke vanlig blant de fattige arbeiderbarna som vokste opp etter første verdenskrig. Dagfinn starta sitt yrkesliv 14 år gammel som visergutt og fikk siden jobb ved en av de mange hermetikkfabrikkene i Stavanger. Dagfinn ville gjerne ha et arbeid der han kunne bruke hendene, og derfor søkte han og fikk plass ved yrkesskolens snekkerlinje. Som ung opplevde Dagfinn likevellange perioder uten arbeid. I denne perioden gikk han også et år ved Klepp folkehøgskole på Jæren. Dette ble et vendepunkt i livet hans. Her møtte han sangen og folkedansen på en måte han gjerne ville bringe inn i arbeiderbevegelsen. Dagfinn tok seg reklameutdanning og kurs i billedhuggerkunst.
Dagfinn tilbragte all sin fritid i Framfylkingen og AUF. Han gikk med i motstandsarbeidet mot den tyske okkupasjonen og nazistyret i Norge, han jobbet bl.a. for LO- bladet «Fri fagbevegelse». Under er transport av flyktninger over til Sverige i 1942 ble Dagfinn arrestert og fengslet, først i Oslo og hjembyen Stavanger, siden ble han ført til Grini og deretter til konsentrasjonsleiren Falkensee i Sachsenhaussen i Tyskland. Der ble han sittende til krigen sluttet i mai 1945. Dagfinn fikk tilsendt gitaren sin i fangeleiren, og sangene han sang om kveldene holdt humøret og livsgnisten oppe hos mange av de norske fangene i leiren gjennom flere år.
Etter andre verdenskrigs slutt i 1945 ville Dagfinn gjerne være med på å bygge en verden uten krig.
Særlig var han opptatt av barna og hvordan de opplevde krigens redsler. Dagfinn begynte å arbeide som reiseinstruktør for Framfylkingen, samtidig som han gjerne ville utdanne seg mer. Han kom med i det første kullet ved Kommunal- og Sosialskolen. Ette rendt utdanning arbeidet han ved et dag- og fritidshjem i Oslo, men da tilbudet om å ta hånd om kulturarbeidet til AOF dukket opp, takket han ja – og nå ble hans virkeområde utvidet fra Framfylkingen og AUF til hele arbeiderbevegelsen. Nå fikk han ogsåsjansen til å virke som og utvikle seg som trubadur, låtskriver og sanger som aldri før! Alt i 1947 skrev han sin første leirbålsang: «Dagen er omme» til bruk på framfylkingens sommerleir. Til hver leir Framfylkingen gjennomførte skrev Dagfinn en ny sang. Mange av sangene ble også oversatt og brukt av Framfylkingens søsterorganisasjoner i mange andre land.
Dagfinn formulerte tidlig sin livsfilosofi, og alt i 1938 uttrykte han denne slik i tidsskriftet «Uredd»: «Sangen er det beste mennesket eier. Sangen gir uttrykk for glede og sorg, for lykke og savn, for lengsel og håp. Sangen gir uttrykk for folkets sjel. Folket kan være primitivt, sangen primitiv og enkel, men vakker er den for det. I eldre tider satt sangen i høysetet. Da satt de i de lange mørke vinterkveldene og fortalte historier, og så sang de. De mørke, vemodige melodiene og de eventyrlige fortellende tekstene er typiske for alle folkeviser.»
Dagfinn Rimestads rolle i den norske arbeiderbevegelsen var ufattelig. Han inspirerte alle, både som dikter og sanger, men også som rgissør for barneteater og han hadde evnen til å finne klargjørende eksempler, og han evnet å kombinere det gledelige med det viktige, og det lå mya alvor bak hans sanger, sketjer og skuespill. Visene han skrev skulle ikke bare kunne synges, de skulle brukes av alle! Dagfinn skrev for kollektivet,og i alle sangene han skrev strevde han etter å lage enkle tekster og sangbarhet. Sangene til Dagfinn formidler en framtidstro som hadde bygget og gjort den den nordiske arbeiderbevegelsen sterk gjennom flere tiår.
Dagfinn var med på å starte opp mange framlag, blant annet Grorud framlag i Oslo. I framlaga prøvde Dagfinn ut mange av sine ideer for fornyelse av ungdomsarbeidet innen arbeiderbevegelsen. Han satte dans og sang inn i en sammenheng. Julius er en velkjent figur for mange gamle «fammere». Med stor tro på barna og deres evne til å klare store oppgaver, klarte Dagfinn å lokke fram mange gode talenter og en naturlig sceneopptreden hos mange barn. Hans ro og framtreden gjorde det lettere for mange barn og unge å ta steget til scenen, og samholdet i gruppa ble styrket av dette. Han var også en viktig veileder for kulturkurs inne arbeiderbevegelsen i hele Norden.
Også for Unga Örnar i Sverige hadde Dagfinns sanger stor betydning. Framtidstroen sangene formidler og de enkle, men fengende melodiene som tonesatte dem har vært viktige for å skape framtidstro for flere generasjoner unge. I 1976 ble Dagfinn hedret med ABFs store kulturpris. Prisen fikk han for å være den i norden som hadde diktet best for barn. En slik heder hadde ikke tidligere blitt tilkjent en nordmann.