Boknakaran starta å spille sammen for 20 år siden. I hele den tida har de fortsatt å turnere og holde konserter i Nord-Norge med en identitet som gjør at stadig fler folk kommer for å høre dem. Vi møtte en av grunnleggerne, Ragnar «Nord» Olsen, for å høre mer.
Øyvind Rauset
Først litt om deg, Ragnar…
– Jeg begynte å spille og skrive viser på slutten av 60-tallet og kom med i «den nordnorske visebølga». Jeg ble også med i gruppa Ungdomslaget Ny Von som ga ut LP på Mai. Så fortsatte jeg et slags vekselsbruk mellom viser og teater på 80-tallet, og ble en slags husdikter på Hålogaland Teater.
Det siste har ballet på seg, med jobber også for Trøndelag Teater, der jeg har oversatt et stykke av Brecht kalt Arturo Ui med premiere i januar. Et stykke om hvordan fascismen kom til makta i Tyskland – med setting til gangster-miljøet i Chicago. Så har jeg sammen med Tyra Tønnessen skrevet manus til familiemusikalen Rockeulven som går nå på Nationaltheatret her i Oslo.
Boknakaran og Julie
– Men det er nå viser som er grunnlaget, og gruppa Boknakaran har jeg vært med i siden starten for 20 år sida. Nå rett før jul slapp vi en ny CD. Alle i Boknakaran var solo visesangere og låtskrivere. 
Så i 2008 fikk vi et samarbeid med en ung artist, Julie Alapnes Normann, som er felespiller og har vokst opp i Tromsø. Hun er ettertrakta innafor folkemusikkmiljøet og har tilført gruppa en masse både av ny musikk, ungdom og vitalitet. Så da fant vi ut at det var på tide å gå i studio igjen.
Ikke bare romjulskonsert
Boknakaran har konsert hvert år i romjula på viseklubben Spelt, og det har blitt en tradisjon med fulle hus og stormende jubel. Men gruppa gjør mer enn det.
– Vi har regelmessig turnéer i hele Nordnorge, og selv på små plasser (som vi oppsøker bevisst) kommer det masse folk på konsertene.
Fesk, potedes og reggae
Jeg merker på musikken deres en klar forankring i den politiske visekunsten fra 70-tallet, men har sett videoer hvor dere varierer med mange stilarter, fra folkemusikk til reggae?
– Videoen «Fesk og potedes» er en remiks, men den er tatt fra plata vår som også er med reggae. Selv om vi har basis i nordnorsk visetradisjon med dragning mot folkemusikk, så har vi putta inn det vi har erfart hver for oss.
Den nye plata
Hva er forskjellig i forhold til den forrige CD’n fra 2003?
– En forskjell er jo at han Malvin Skulbru er bytta ut med Julie fordi han fikk senebetennelse. Vi er veldig demokratisk og har like mange låter hver. Det skyldes at Jan Arvid og jeg er to solo-visesangere som trakterer flere instrumenter enn gitar, dermed er vi frontfigurer på våre egne viser og musiker på de andres.
– Vi savner naturligvis Malvin, som spilte enrader trekkspill, mandolin og svensk sekkepipe. Men det oppveies av det nye Julie bidrar med.
– Når jeg bidrar som bagkrunnsmusiker for de andre, spiller jeg ofte torader og banjo, men også tenorgitar – en firestrengs gitar som kan stemmes som en banjo eller fele. Pål Torstensen, vår bassist, er også et solid anker. Med Julie har vi fått et større innslag av instrumentaler, nordnorks tradisjonsmuikk som vi alle liker å spille.
Planer framover
– Vi skal turnere så mye vi kan utover våren. Første uka i oktober skal vi markere jubileet og har fått en del penger fra NOPA siden det er fire NOPA-medlemmer som blir profilert: Jan Arvid, Malvin og meg, samt tekstforfatter Helge Stangnes som vi har jobba sammen med i alle år. Vi skal ha en konsert på Kulturhuset i Tromsø med Tromsø Kammerorkester som har arrangert en del av Bokna-musikken. Vi hadde en prøve før jul med to låter de hadde arrangert, og det låt veldig fint. Det er en cellist, Bernt Simen Lund, som gjør mange arrangementer, og vi har også Pål som vi bruker.
– Dessuten har vi jobbet mye med kor, og det skal vi også ha med på konserten.
Spelt
Du er fortsatt leder for viseklubben. Dere har jo fått Kulturrådsstøtte og blitt en stor konsertscene for kjente musikere som Marie Bergman og Jan Eggum. Det er ikke lenger snakk om å gi artistene 500 kroner for kvelden?
– Det har vært en utrulig utvikling på de 5 årene Spelt har eksistert. Vi begynte også med de 500 kronene. Men vi har jo vært så heldige å ha Anne Grete Seljebakk fra Troms Musikkråd til å hjelpe oss, og hun er også flink å skrive søknader. Så nå er Spelt blitt en klubb som kan påta seg store arrangementer. Men vi fortsetter å holde fast på spillemulighetene for de nye, ferske. Åpen scene vil vi fortsette å ha, og vi har minst en kveld, ofte to, i året som bare er viet unge talenter fra Tromsø.
Identitet
– Både jeg sjøl og Boknakaran har et sterkt forhold til den nordnorske identiteten. Vi lager musikk som tar utgangspunkt i landsdelen og som folk kjenner seg igjen i. Ofte møter vi folk på romjulskonsertene som har flytta sørover, men lengter hjem igjen, og musikken bidrar til å styrke den gode identiteten. Det skal vi fortsette med!
Den nye CD’n Kortreist musikk
Boknakaran er tre musikere og historiefortellere med gjennomsnittsalder 60 pluss. Julie er en fremadstormende felespiller på 24. CD’en Kortreist musikk består av nyskrevne viser og nyarrangert tradisjonsmusikk fra Nord-Norge.
CD’en er spilt inn i Kysten studio i Tromsø med Jon Marius Aareskjold som produsent. I studio har de hatt med seg multimusikeren Ole-Morten Indigo Lekang, som bidrar på trommer og piano, gitaristen Tore Bruvoll og perkusjonisten Inge Dulin.
Plata er både en videreføring og fornyelse av boknamusikken, med nye, sterke tekster av Helge Stangnesog Ragnar Olsen, melodier av Olsen og Jan Arvid Johansen, og tradisjonsmusikk i livlige arrangementer med bl.a. irsk tenorbanjo og torader – og naturligvis Julie Alapnes Normanns fele. En spesiell godbit er valsen hun sjøl har komponert, Julies vals.
Publisert: 26. mar 2012.