Visens Venner i Danmark er en vital og velvoksen organisasjon. På Nord-Jylland har Visens Venner i Aalborg høy aktivitet. Virksomheten ledes av Lise Ketilsøe Hansen fra Voerså, med tette bånd til Bamble Viseklubb i Telemark.
Fra konsert på ”Huset” hvor Bjørn, Irene, Mari og Jan bidro med norske og svenske viser.
Danskene har en fridag etter påske, Store Bededag, som vi ikke markerer på samme måte – fjerde fredag etter påske. De siste 20 årene har visesangere fra hele Danmark kommet sammen denne langhelgen på Nord-Jylland og underholdt andre og seg selv, under Lises elskelige, men bestemte ledelse. Denne gjestfrihet har også omfattet trubadurer fra Bamble Viseklubb. Vertskapet er av høyeste danske klasse, og de kulinariske gleder er fullt på høyde med sang og spill.
Bamblingene har i sin tur også hatt jyder på besøk til sine litt større arrangementer, og mange vennskapsbånd er blitt knyttet over Skagerrak. Årets Store Bededagstreff fant sted etter tradisjonelt og velprøvd mal, på Vesterskov Leirskole, på Den Jyske Ås, 40 minutters reise fra Hirtshals og danskeferja. 8 sangfugler fra Bamble, med leder Jan-Olav Kvitnes i spissen, dro torsdag 4 mai av gårde og allerede samme kveld var det konsert på ”Huset”, Aalborg kommunes kulturhus, med bidrag fra blant annet Irene Andrèm, Bjørn Damberg, Anne-Mari og Jan-Olav Kvitnes. Konserten var åpen for publikum, med fin stemning og godt besøk.
Dagen etter var det øvelser, små lokale workshops, og maratonkonsert med dansker og nordmenn i skjønn forening, hvor også de fire andre bamblingene gjentatte ganger var i ilden, både med eget og andres stoff. Britt Øien, Bjørg Steinbakken, Velaug Walle, og Per Gunnar Bjørholt bidro, uten at det haglet med råtne, danske egg etterpå.
Lørdagen fortsatte med samme høye sigarføring, og formiddagskonsert på vertshuset Hillers i Sæby, og på ettermiddagen kirkekonsert i Lyngså Kirke, hvor en åpen og vennlig prest ønsket de mange visesangere velkommen og hvor Lise ledet konserten på en uhøytidelig, men respektfull måte. Temaet var Krig og frihet. Kirken har en glimrende akustikk, og kirkerommet gav en høytidelig ramme til det alvorlige tema. Mange fornøyde fremmøtte. Ut på kvelden var det på nytt maratonkonsert under festmiddagen med fyrstelig servering, hvor intet var fremmed, verken av vått eller tørt.
Da forsamlingen, etter morgenmaten søndag morgen, bleke, men rake i ryggene, dannet broder/søsterring, og sangen tonet ut med Carl Antons Siste visan, var det enkelte med store blanke øyne, blant annet
Pt