Mange stusser litt når de hører noen som synger på sitt morsmål. Engelsk som sangspråk er så utbredt i vår kulturkrets at vi snart ikke lenger kjenner til noe annet. Vel kan engelsk (amerikansk) høres kult ut, vel kan det fungere musisk. Vi er vant til det, vi er flasket opp med det. Vi lever med det. Vi puster engelsk, gjerne med amerikansk aksent. Ikke bare skal det synges på engelsk; ungdom som skriver på nett gjør det gjerne på engelsk. Vi tenker på engelsk/amerikansk. Men – om du kjenner etter – kjennes det riktig, egentlig?
Av Lars Harald Storebø. Tegning: Øyvind Rauset
For om du tør å kjenne litt etter så finner du nok ut at din uttrykksevne er langt mer utviklet på ditt morsmål. Det er først her du kan leke med ord og rimmønstre, og du har en nærhet og en identifikasjon med det du skriver. Alle bandene og artistene med de kule engelske (amerikanske) navnene – er det ikke slik at de etteraper og setter sammen fragmenter av tekst de har sugd opp i seg i sitt møte med film, musikk, nett, blader, bøker? Det samme med tekstene – det er biter, råmateriale av engelsk tekst de har plukket opp og deretter satt sammen. Kanskje er det noe kreativt i det – en slags mosaikkunst – men dersom man søker etter mening og sammenheng i dette, kommer man fort til kort. Mange høres profesjonelle ut, og viser at de virkelig behersker engelsk. Men det er likevel ofte noe som mangler – og det har med tilhørighet og autensitet å gjøre. 
Det er langt mer krevende å skrive egne tekster på norsk. Man må faktisk gå inn i seg selv og sitt følelsesregister og man må skrive tross alle odds. Det lyder jo fort så banalt eller patetisk på norsk – for alle forstår det jo. Og kanskje er det noe i det – at norsk sangkultur (i motsetning til den svenske, for å ta noe nærliggende – her fins det navn som får nakkehårene til å reise seg – Bellman, Taube, Vreeswijk) tradisjonelt har vært vel mye opphengt i det konkrete og hverdagslige – og for lite i det billedlige. Det skal jo ikke være for vanskelig. Vokt deg hvis du blir for kryptisk! Pass deg for det hellige norske sangtekstpolitiet – skriv om en tur i byen eller om en tur i skjærgården. Og få med solskinnet og damene og ølet og …. Husk at sangene helst skal kunne synges til fest. Og at teksten skal kunne byttes ut lett, slik at man kan lage egen tekst til bryllupet eller 50-årsfeiringen eller en annen festlig anledning. For all del – de som kan skrive om disse tingene gjør det helt fortreffelig. Men la også de abstrakt-lyriske tekstene få sin velfortjente plass i vår tid.
Hva om forfatterne fant på å skulle skrive på noe annet enn sitt morsmål? Hva med å utgi en roman på engelsk først og siden oversette til norsk, tysk, fransk, estisk? Ikke det at forfatterne alltid har så mye å si – når man selger bøker i lagervis for å fortelle om sitt hverdagsliv og utlevere sine kvinnebekjentskaper. Likevel – ‘fighten’ foregår på norsk, for oss. Og man må ‘fighte’ litt for å skrive gode sangtekster. En som gjør det – og har gjort det i flere tiår allerede – heter Ole Paus, i korte trekk satiriker og poet. Etter mitt syn fins det ikke andre norske sanglyrikere som kan skrive slik som han gjør i “Blues for Pyttsan Jespersens pårørerende” (Bare tittelen er jo genial!):
Hvem kan skille dråpe fra dråper i en strøm
Våre liv på jorden er fragmenter av en drøm
Hun ble hos han, han ble hos henne
Natt og dag er likemenn
Og hvert sekund i døgnet skjer det samme om igjen
Tøm ditt beger til bunns, og se deg om
Det hviler skygge over veiene vi kom
Målet er stort og ingen kan sette navn på det som skjer
Vi er klovner underveis mot dit hvor ingen drømmer mer
Et sted her fins det som den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij kalte ‘det underliggjørende’ – noe uutsigelig som dukker opp i teksten. Det beste er vel at man får en følelse at det er der, uten at man vet nøyaktig hvor.
Selv har jeg skrevet låter med tekster på norsk i mange år, men det er først nå jeg entrer visescenen. Og i vår digitaliserte verden kan man nå ut på så mange vis. Gjennom en lytter på myspace-siden min ble jeg oppmerksom på det amerikanske musikknettstedet ”Number One Music – Maximum Exposure”. Der kan du nå ut til særlig den engelskspråklige verden lynkjapt – nettstedet sprer e-postadresser – og kanskje få 20 -30 avlyttinger i døgnet (eller flere hvis man blir medlem og blir enda mer eksponert). Og ingen krever at teksten skal være på engelsk. Plutselig – i løpet av relativt kort tid – sitter jeg med en fanliste på over 700 personer. Jeg mottar fanpost på grunnlag av musikken min.
Ganske pussig, forresten, å tenke på at min norske tekst om en Oslo-gate og gamle Nordraak kafé (“Ved Wergelandsveien”) nå når ut til relativt grisgrendte strøk som Burnaby i British Columbia (Canada), San Antonio i Texas, Providence (Rhode Island), Albuquerque i New Mexico, Porto Alegre i Brasil, Kaukapakapa i New Zealand eller mer sentrale strøk som Sydney, Coventry, Manchester, New York, London, Chicago – for å nevne noen steder. Og det vel uten at de får med seg så mye av innholdet i teksten for øvrig. Eller? Og ingen i Litteraturhuset i Oslo (som også ligger i Wergelandsveien) har foreløpig spurt meg om å fremføre låta der. På norsk.
Publisert: 22. des 2011.