Fellessangen i Norge har i mange år vært ivaretatt av to sterke bevegelser: Arbeiderbevegelsen og kristne menigheter. Forskning på sangkultur er mangelvare i Norge. Det finnes svært lite dokumentasjon på arbeidersangtradisjoner. I 2007 skrev jeg mellomfagsoppgave i musikk. I denne artikkelen trekker jeg frem noen av de funn jeg gjorde.
Av Leo Leonhardsen
Jeg har i mitt virke som visesanger arbeidet en del med allsang. Når jeg har kulturelle innslag på møter eller seminarer er det ofte ønskelig at jeg har med en allsang eller flere. Enkelte steder har arrangøren selv trykt opp sanger med beskjed om å lede allsang. Da jeg hadde engasjementer i fagforeninger og Det Norske Arbeiderpartiet (DNA) på 1980-tallet var det viktig å kunne noen av de klassiske arbeidersangene. Når jeg kommer i disse miljøene i dag er det ikke den samme etterspørselen etter klassikerne. Dette gjelder også på 1. mai-arrangementer. Der er det færre som synger med på de klassiske arbeidersangene. Er det slik at arbeidersangene ikke står så sterkt i arbeiderbevegelsens kultur nå som de gjorde før?
Da jeg bladde i sangboka som ble laget til LOs kongress i 2003 syntes jeg at innholdsfortegnelsen hadde en betydelig overvekt av viser i forhold til det som jeg har forbundet med tradisjonelle arbeidersanger. I allsanghefter jeg tidligere har sett på diverse møter i arbeiderbevegelsen synes jeg at sanger som «Seieren følger våre faner», «Frihetens forpost», «Arbeidsmannen» og «Internasjonalen» har vært i overvekt, og at andre sanger som kanskje hører mer hjemme i visegenren har vært underrepresentert. Dette fikk meg igjen til å spørre om sangrepertoaret i arbeiderbevegelsen er i ferd med å bli avpolitisert? Jeg bestemte meg for å se nærmere på dette repertoaret og undersøke om det går en «rød tråd» fra arbeiderbevegelsens kampsanger til dagens viser.
Arbeiderbevegelsen som begrep utvikler seg fra midten av 1800-tallet da arbeidere i Europa begynner å protestere mot uverdige arbeidsforhold og urettferdig fordeling av makt og økonomi mellom de styrende og kapitalistene på den ene siden og arbeiderne på den andre siden. I flere europeiske land organiserer arbeiderne seg i arbeidersamfunn, partier som forsøker å oppnå politisk makt, fagforeninger osv.
Kampsanger og viser
Kampsangene i arbeiderbevegelsen er de sangene som har samme funksjon som for eksempel nasjonalsanger, høytidssanger eller festsanger. De brukes i formelle sammenhenger. De står på dagsorden for møter eller festbanketter. De har en samlende funksjon i de sammenkomster hvor de brukes.
Mange har forsøkt å gi en definisjon på ei vise. I visemiljøer har dette ofte vakt debatt fordi det er mange ulike personlige syn på hva som er «den gode vise». Dette har sannsynligvis sammenheng med at visa har så mange forskjellige bruksområder – fra folkelige uttrykk til kunstuttrykk. Cappelens musikkleksikon har gitt vitenskapelig fortolkning som kan være en rettesnor: En vise er en strofisk tekst med en strofisk melodi. Gjerne brukt i uformelle sammenhenger. Mens kampsangen står på dagsorden til det politiske møtet er visa ofte det som samler deltakerne rundt kveldskaffen eller kosen.
Det betyr ikke at visa er upolitisk. Tvert i mot er visa ofte et kraftfullt redskap i den politiske debatten. Men i visa er det rom for tolkninger, nærhet og enkelhet. Mens kampsangen oppildner deltakerne får visa frem følelser og innsikt. Mens kampsangen, nettopp i sin form brukt som allsang, fremmer samhold rundt ideen, kan visa, i sitt individuelle uttrykk, fremme nærhet og forklaring på et annet plan. Den politiske sangen er en sang eller ei vise som har et politisk budskap å fortelle lytteren. Ikke nødvendigvis agitatorisk, men gjerne kommenterende i samme grad som for eksempel et kåseri er. Den nøytrale sangen eller nøytrale visa, kan godt være politisk i sin form, men den fremmer ikke noe partipolitisk standpunkt. Den kommenterer samfunnsforhold.
Sangkulturen i arbeiderbevegelsen
Med begrepet sangkultur kan man forstå hvilke tradisjoner man har for å synge. Når synger man? Bruker man forskjellige typer sanger til forskjellige formål? Har sangen noen bestemt funksjon? Er det solosang, unison allsang eller korsang? Et av de sentrale aspektene ved sangkulturen er hvilken funksjon sangen har hatt som identitetsbærende faktor i bevegelsen. I 25-årsberetningen til Fagforeningenes Sangforening i Kristiania står det at man skulle «ikke dyrke sangen alene for kunstens skyld, men fordi sangen også skulde tages i agitasjonens tjeneste for med den at vinde proselytter i for den sag hvorom arbeiderorganisationene samles».
Jeg har valgt å søke i skriftlige kilder etter dokumentasjon på sangrepertoaret i arbeiderbevegelsen fra de eldste tilgjengelige kildene og frem til i dag. Jeg har forsøkt å lete etter en utvikling i repertoaret. Jeg har gått igjennom konsertprogram for kor som har definert seg som arbeiderkor og har vært tilsluttet det sangforbundet som har sett på seg selv som arbeiderbevegelsens korforbund – Norsk Arbeidersangforening. Konsertprogrammene forteller mye om hvilke prioriteringer korene har gjort og de forteller igjen hvilken plass de politiske kampsangene har hatt for disse miljøene.
Det største tilfanget av stoff har jeg fått ved gjennomgang av utgitte sangbøker. De eldste sangbøkene er gitt ut av kommunistiske foreninger eller sosialdemokratiske foreninger. Disse har sammenfall i repertoarvalg. Jeg har ikke funnet rene fagforeningssangbøker fra de første 70 åra av arbeiderbevegelsens historie. I den første tiden av arbeiderbevegelsens historie kan man regne med at ved fagforeningsmøter brukte man de sangbøkene som var tilgjengelige. Sanger var gjerne ført opp på dagsorden, og møtelederen var forsanger. Det er også rimelig å anta at slike sanger var tidens populære kampsanger. Etter 2. verdenskrig ga forlaget Tiden ut en sangbok som kom i mange opplag. Denne ble kjøpt inn av flere fagforeninger. Dette peker på sannsynligheten for at man i store deler av arbeiderbevegelsen har holdt seg til samme bok.
Jeg har søkt i ulike baser etter litteratur og sangbøker. Jeg har sett igjennom det materialet som er tilgjengelig i Arbeiderbevegelsens Arkiv i Oslo. Det er lite som er levert inn til Arbeiderbevegelsens Arkiv. Jeg har gått igjennom ca 40 bøker og hefter der, i tillegg til konsertprogram eg en del festskrifter/beretninger fra en del arbeiderkor som finnes der. Norsk Visearkiv har lite materiell om arbeiderbevegelsens sanger (hvis vi da ser bort fra rallarvisene og andre folkelige sanger fra arbeidshverdagen).
Det norske arbeidersangrepertoaret
Det ser ut til at revolusjonære sanger sto sterkt i arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet. Men det er ingen entydig indikasjon på at det gåren klar linje som starter med agitatoriske sanger og som mykes opp for så å ende med nåtidens populære viser. Jeg studerte repertoarutviklingen i Kristiania Arbeidersangforening. Dette koret er tett inntil kjernen i arbeiderbevegelsen i Norge og derfor toneangivende.
Youngstorget i Oslo, 1908.
Mine funn i arbeiderkorrepertoaret antyder at man i de miljøene nesten ikke sang agitatoriske, revolusjonære arbeidersanger. Det tradisjonelle repertoaret (både nyere nasjonale og eldre folkelige sanger) dominerte i Kristiania Arbeidersamfunds Sangforening.
Jeg finner det overraskende at arbeiderkoret som jeg har undersøkt over en 50 års periode fra 1868 hadde et repertoar hvor sosialistiske sanger var underrepresenterte i forhold til det man ellers vil kalle et tradisjonelt borgerlig eller småborgerlig repertoar. Jeg finner det også overraskende at arbeidersangbøkene fra 1896 og utover er så dominert av revolusjonære sanger når arbeiderkoret har et annet repertoar. Jeg tror at dette er et uttrykk for at det ikke var noen entydig klare revolusjonære strømninger i den norske arbeiderklassen. Man ville ha frihet, rettferdighet og anerkjennelse som fri samfunnsborger. Det er det som kommer til uttrykk i arbeiderkorets repertoar. Det er det som også kommer til uttrykk i de sangbøkene som er rådende fra 1942. Og dette kommer også til uttrykk i kommunistiske og sosialdemokratiske barne- og ungdomssangbøker fra tidlig på 1900-tallet..
Tidlig på 1900-tallet kjempet man for sosiale rettigheter for arbeidere. Dette gjenspeilte innholdet i kampsangene fra den tiden. Jeg tror at det er forklaringen på at sangbøkene som kom ut i den første tiden var så ensartet sosialistiske. I 1930-årene begynte arbeiderklassen å få politisk innflytelse. Arbeideridentiteten var sterk. Man var arbeider, man tilhørte arbeiderbevegelsen, man hadde et enhetlig idègrunnlag (selv om det var strid mellom kommunister og sosialdemokrater) og man hadde en arbeiderstolthet – klassebevissthet. Fellesskap mellom underklassen på landsbygda og proletariatet i byene går igjen i sangrepertoaret. Det gamle folkelige sangrepertoaret kommer klarere til uttrykk i 1930-åra. Det får etter hvert like stor plass som kampsangene.
DNA som arbeiderklassens fortropp har nok et større politisk innhold i sine sangbøker, mens man i fagforeninger etter hvert får et større mangfold. Dette kommer klart til uttrykk i Sjømannsforbundets bok i 1942. Denne boka ble redigert av Håkon Lie, som gjennom mange år var partisekretær i Det Norske Arbeiderparti. Visene, de som ikke går i marsjtakt og maner til kamp, men gir mening og innhold man kan identifisere seg med som enkeltindivid, får en sterkere plass utover 1900-tallet. Håkon Lies sangbok fra 1942 har et bredt innhold genremessig. Den er den mest brukte sangboka i arbeiderbevegelsen frem til 1970-tallet.
De mange sangbøkene som har kommet ut forteller at sangen har stått sterkt i arbeiderbevegelsen fra 1850 til i dag. I dag kjemper fagbevegelsen for andre saker enn for 150 år siden. Det gjenspeiler også sangrepertoaret. Det betyr ikke at man er mindre politisk bevisst enn man var for 150 år siden. Tvert imot viser repertoarlista at man er like politisk bevisste som man var før. Men de kunstneriske uttrykksmåtene er annerledes. Idégrunnlaget er ikke særlig forandret, innholdet er ikke særlig annerledes. Virkemidlene er annerledes fordi samhandlingen mellom partene i arbeidslivet har endret seg. Derfor blir de virkemidlene som tas i bruk innen kunsten endret. Kunsten og kulturen gjenspeiler dagliglivet. Derfor kan Åge Aleksandersens Lys og varme ha samme samlende kraft som Frihetens forpost eller Arbeidsmannen.
Gjennomgangen av repertoarlister og konsertprogram for kor, og sangbøker gitt ut i arbeiderbevegelsen, forteller at det går en rød tråd fra populære sanger på 1800-tallet til populære sanger på 2000-tallet. Det kan hende at dagens populære viser kan være like åndelig oppbyggende som de revolusjonære sangene var i Thranitternes sangbok fra 1850. Forskjellen er at dagens viser ikke har et entydig sosialistisk agitatorisk preg.
Sangrepertoaret følger samfunnsutviklingen
Utviklingen av sangrepertoaret gjenspeiler den ideologiske utviklingen. Det er rimelig å anta at den sosialistiske revolusjonen ikke hadde fotfeste i den norske arbeiderklassen (det ble ingen revolusjon i Norge). Man var ikke entydig revolusjonære i sangrepertoaret i arbeiderbevegelsen. Tvert imot var den tradisjonelle sangkulturen rådende. De agitatoriske sangene hadde sin funksjon når man sto på barrikadene i klassekampen. Men det utviklet seg aldri noen egen sosialistisk kultur som virkemiddel til å omvelte samfunnet. Den sosialdemokratiske reformtanke var dominerende alt fra begynnelsen. Arbeiderbevegelsen ønsket å få innflytelse på samfunnsutviklingen, en utvikling som omfattet alle lag i folket. Det er bl.a. dette det allsidige sangrepertoaret gjenspeiler.
De funn jeg har gjort forteller at sangrepertoaret i arbeiderbevegelsen alltid har vært rikt og mangfoldig. Det som særpreger det er at man er opptatt av meningsfylt innhold i sangtekstene. Kampsangrepertoaret er ikke byttet ut med nøytrale sanger. De ser ut til å ha levd sidestilt med populære viser. Men – man kan si at utviklingen av sangrepertoaret gjenspeiler den ideologiske utviklingen i arbeiderbevegelsen og de ideer medlemmene til enhver tid er opptatt av.
Lenker:
- Arbeidersanger på Origo
- Samvirkelaget er av de få som ivaretar og utvikler arbeidersang-tradisjonen idag.
Publisert: 30. jan 2010.