Du trenger ikke være et trehodet troll med åtte armer for å få til flersporsopptak i våre dager. «Brukerflaten» som jeg kaller det i mangel av noe bedre, altså måten du styrer programmet på, er veldig rett fram og logisk i hele rekka av «klassiske» flersporsprogrammer: Logic, Garageband, ProTools og Cubase. (Se også første artikkel fra nr 6: Hjemmestudio.)
Øyvind Rauset
Da jeg på starten av 80-tallet drev og lærte meg flersporsopptak på spolebånd, så jeg fort at man trengte huskelapper for å vite hvor de forskjellige instrumentene kom inn og ut på sporet, hvor langt de lå til ut høyre og venstre, hvilket volum de hadde osv.
Så jeg laget en mappe med ett ark for hver låt, hvor jeg plasserte sporene under hverandre som felter, med en slags tidslinje fra venstre mot høyre. Alt som skjedde på hvert spor, måtte markeres på tidslinja. Ellers gikk det bare i surr (klikk på bildet for å se det større).
Da jeg begynte å bruke flerspors lydprogrammer, fant jeg igjen disse egenkomponerte lappene i hovedvinduet. Deilig!
Heldigvis er de fleste opptaksprogrammer sydd over samme lest: Låta vises i et stort vindu med sporene i lange felter under hverandre og med tidslinje fra høyre mot venstre. Hvert lydspor har flere «lydsnutter» etter hverandre. Man kan også ta opp et vars av gangen – eller spille inn hele sporet i én lang jafs, det er opp til deg. Dette vinduet er faktisk det grunnleggende arbeidsområdet i nesten alle programmer.
Men OBS likevel: Etter å ha brukt jobbet og plundret en stund, har du mye, ekstremt mye, igjen for å ofre et par ettermiddager til å bla i manualen med en kaffekopp ved siden av. Da ser du alle de litt mindre åpenbare mulighetene som du har oversett i første omgang, og lærer ting som gjør at arbeidet går raskere og du får til mer. Og tukler mindre.
Opptak
OK, så skal vi begynne å ta opp. Kobler opp mikrofon(er) og gitar til lydkortet, helst gjennom en mikser eller forforsterker (rett i lydkortet er bare til nødbruk). Starter opp programmet og… nei stopp litt. Har du huska å putte dongelen i en USB-port? (Det er en kopibeskyttelse som nesten alle har, unntatt Logic/Garageband). Cubase og mange av de andre trenger dongel for å starte, ellers kjører den i demo-modus som vil stoppe etter kort tid. Men du har vel en lovlig versjon? I så fall har du dongelen, den ser ut omtrent som en USB-minnebrikke.
Ett lite tips her før du starter opptakene: Ikke arkiver alle sangene i en og samme mappe for å slippe rot på disken. Det er feil. Når du begynner på sang nr. 2 eller 3 i samme mappe, legger alle lydopptak seg i mappa kalt «audio». Hvis du glemmer å kalle lydsporene noe spesielt, f.eks «sang» eller «gitar», blir de liggende som «Audio1, Audio2» etc., og de nye opptakene kan komme til å overskrive de gamle. Så ikke prøv å komme tilbake til låt nr. 1 for å jobbe videre seinere – da er kanskje halvparten av lydsporene vekk!
Så altså: Alltid en ny mappe for hver låt. Programmene maser om at du skal gjøre dette idet du starter nytt prosjekt, vær glad for det! Men du kan for all del legge disse mappene inni hovedmapper som kan hete «Musikk», «Nye låter» e.l.
Ferdig oppsett
Når du starter Garageband, Logic og Cubase 5, får du opp et vindu som lar deg velge blant noen forhåndsvalgte «templates» eller ferdige innstillinger. Og i det minste i Cubase 5 står sang og gitar står som øverste valg! Det som skjer om klikker på det, er at du får opp låtvinduet med to eller flere spor ferdig innstilt med EQ, litt kompressor osv. som et slags forslag – om du ikke liker det, er det bare å justere. (EQ, kompressor: se ordlista i nr. 6).
Mikrofoner, retning, rom
Du kan i hovedsak velge mellom dynamiske mikrofoner eller kondesatormik’er. De siste er ofte litt dyrere og krever phantom-mating – en egen 48 volts strømkilde i mik-kabelen. De fleste moderne miksere har en Phantom-knapp (+48V) for dette*. Kondensatormik’er er vanligvis ansett som best til studiobruk. Noen typer har egen strømforsyning, og da trengs ikke phantom.
Retning: «omni» eller «nyre»? En kanskje viktigere sak er retninga mik’en tar opp fra. «Omni»- eller kulekarakteristikk-mik’er tar opp like mye fra alle kanter. Du får med reflekser fra rommet når du tar opp. Retningsvirkende (nyre/kardoide) fanger opp lyden best i området rett foran mik’en. En mye brukt live-mik på konserter er Shure SM58. Den er noe retningsvirkende og reduserer feedback på scenen. Men for å få god lyd med bra bass må du nesten ha den inne i kjeften når du synger. Jeg vi derfor rangere den lavt til studioopptak. Står du med leppene mer enn 15 cm unna, tar den snart opp rommet like mye som stemmen din. Om du ikke har noe annet, så bruk den iallfall tett mot leppene. Og ikke til gitar. Altfor mange av de dårlige «stueopptakene» jeg har hørt, kom av at folk brukte denne mik’en en meter unna instrumentet. Har du derimot «søstra» Shure SM-57 som er mer retningsvirkende, kan denne gjerne brukes til gitar.
Stue eller arbeidsrom: Dette med retningsvirkende mikrofoner har gjort at kvaliteten på studiorommet ikke er så viktig som før, iallfall til demobruk. Når du bruker en god retningsmikrofon, får du lyden fra instrumentet uten etterklangen fra veggene/ bokhyllene osv. i rommet der du tar opp. Det skader selvsagt ikke å ha et eget rom med tredoble glassvinduer, flytende gulv og polstra vegger, men det er ikke tvingende nødvendig lenger!
Gitaropptak: Peil mik’en inn mot stedet der gitarhalsen møter kroppen, ikke mot lydhullet. Det gir vanligvis en penere og mer «krisp» gitarlyd.
Stereo – unngå motfase: Om du tar opp i stereo, er det én ting å være obs på: Pass på at mik’ene står omtrent like langt fra lydkilden. Om den ene mik’en er 1 meter fra kilden og den andre 2, kan det oppstå «motfase», som betyr at toppen på lydbølgene ikke er synkrone i stereosporet, men motarbeider hverandre. Effekten er at volumet går ned og lyden blir dårligere. Det fins tabeller for mik-avstander som ikke gir motfase, men som enkel grunnregel for begynnere: Sett dem i lik avstand fra lydkilden.
Separat eller «live»?
Noen foretrekker å spille inn gitar og sang samtidig, mens andre tar gitaren først og sangen etterpå. Fordelen med den siste måten er at du kan rette på sporene, f.eks synge inn flere take (opptak) uten at det ligger en svak sang-rest igjen på gitarsporet og blander seg inn i de nye sangopptakene.
En måte å ta opp på, er å sette opptaket i «loop», dvs synge om og om igjen og så velge ut det beste blant de opptakene som da ligger under hverandre som forskjellige lag. På Cubase er det alltid det nederste laget som høres, og fjerner du biter av det, vil laget over det høres. Litt uvant i starten. På denne måten kan man «sy sammen» et perfekt take av flere opptak, og både Cubase og Logic viser med en tydelig farge hvor lyden til enhver tid hentes fra. Eksempel: Det siste av tre opptak ble det beste, men du skødda litt i 2. vers. Da velger du det verset fra ett av de første to opptakene isteden. Siste del av 3. vers ble kanskje best i første take, så du klikker og drar over det. Resultatet blir en slags lysende sikk-sakk-sti gjennom de tre lagene med opptak av sangen, og du får det beste fra dem alle. Se bildet fra Logic (til venstre).
Romklang
OK, så vil vi høre på det vi har gjort, og da passer det å legge på litt romklang. Det er jo ikke sånn at lyden er tørr i en konsertsal og du hører instrumenter og sang 10 cm fra øret. Men – pass på å ikke gjøre for mye av det: En vanlig begynnerfeil er å «drukne» opptaket i klang. Noen kan kanskje tro det hjelper til å «skjule» en ikke helt vellykket vokalprestasjon, men det er ikke tilfelle! Det høres faktisk ikke bedre ut med en sur og dårlig stemme i «Aulaen» enn på kjøkkenet. Man minnes det gamle studio-uttrykket SISU – «Søppel inn, søppel ut». Like sant hjemme som i studio.
Nedmiks til stereo
Nå må vi få spilt dette mesterlige flersporsopptaket for våre venner, men vi kan ikke sende dem Cubase- eller Logic-fila direkte. Den har jo en masse spor og kan ikke spilles på et stereoanlegg uten å ha programmet installert.
Ja dessverre, sånn er det. I starten trodde jeg også at en fil fra et lydprogram var en lydfil, men det er det ikke. Betrakt det som en slags databasefil som holder styr på lydopptakene og lar deg redigere dem senere, men selve lydfila i stereo må du lage utenom, før du går ut av døra. I noen programmer kalles det å «bounce» eller «skrive ut lydfil», i Cubase kalles det «eksporter til audio». Diskret plassert langt nede i Fil-menyen…
Denne eksporterte lydfila kan da få et format som du bestemmer: Skal det være wav eller aiff (ukomprimert)?* Det er best hvis du skal brenne låta til CD fra egen PC/Mac, og i så fall må du velge 16 bits lyd og 44,1 KHz (kiloHerz).
Men OBS: De fleste bruker nå 24 bits lyd. Det gir bedre kvalitet om du senere skal ha plata ut på vinyl eller til HD-nedlasting. De fleste CD-fabrikker ønsker også at fila skal komme i 24 bits lyd, så reduserer de den selv til 16. Skal du sende fila videre for bearbeiding i et studio, bør du uansett bruke 24 bits lyd, og noen liker også å bruke 96 KHz. Men filer med så høy oppløsning tar stor plass og kan ikke brennes til vanlig audio-CD, de må lagres på data-CD eller minnebrikke.
De fleste lydprogrammer lar deg også velge komprimerte formater som MP3 eller AAC. De er fine om du vil legge musikken ut på nettet – filene tar bare 10% av plassen i forhold til wav. Du får også da spørsmål om oppløsning, og selv om nettstandarden tidligere har vært 128 Kb/s (kilobits pr sekund), bør du minst velge 160 eller 256 Kb, iallfall for MP3-filer. Forskjellen høres.
Finpuss: «Dithering»
Når du eksporterer miksen og klemmer ned til 16-bits lyd fra et lydprogram som har tatt opp og bearbeidet alt i 24-bits, blir det en liten degradering av lyden. Det låter litt «kaldere» og trangere. Dithering-flteret legger på ørlite grann støy ved konverteringa, så det ferdige resultatet faktisk låter som om det har bedre dybde enn 16-bits lyd.
Om du har et dithering-filter i programmet, så legg det på som en insert-effekt på ut-sporet (helt til høyre i mikser-vinduet). Standard-innstillinga vil vanligvis være ok. Men dette gjøres bare helt til slutt, og kun én gang! (Om programmet ikke viser noe slikt filter, kan det hende det gjør det usynlig «under motorlokket» likevel.)
- Se også: ORDLISTE for en del tekniske ord og uttrykk
- Artikkel om hjemmestudio
- Brukeromtaler av lydprogrammer
- Gitarkurs på nett og data (inkl. Garageband)
*) AIFF (Audio Interchange File Format) var det vanligste lydformatet på 80-tallet og ble mye brukt av bl.a Apple. Microsoft måtte naturligvis ha sitt eget, så de kopierte AIFF og byttet om ett tall fra pluss til minus i begynnelsen av koden. Bingo: WAV. Dette ble lydformatet for Windows, og er etter hvert blitt mest utbredt selv om AIFF fortsatt brukes til CD. Det blir ingen forringelse av lyden ved å overføre mellom de to formatene. I «Broadcast WAV» (som kom senere) kan man også legge inn ekstra opplysninger («meta-data») om komponist, tittel etc.
Publisert: 10. okt 2010.
Opprinnelig på trykk i bladet Viser.no nr 7, mars 2010.