Ragnar Sør Olsen tok mellomnavnet ”Sør” for at vi skal vite hvem av de to Olsener man snakker om. Disse to Olsener har levert viser i flere tiår. Begge har denne nære underfundigheten både i måten å skrive på og måten å formidle visene på. De har turnert sammen og de blir begge ønsket velkommen i hverandres miljøer. Vi traff Ragnar Sør Olsen på Knutehytta ved Kongsberg. 
Leo Leonhardsen
På siste Knutehyttekonsert ble turfolket sittende å lytte til stengetid. Ragnar øste velvillig ut den ene visa etter den andre, og publikum ville ha mer. Han presenterte en rekke av sine egne viser, pluss tonsettinger av blant annet Olav H. Hauge.
Hvordan er det å leve av viser i dag?
— Hvis en lever av det, så står en fare for en brå død. De betalte jo bedre på 60-tallet enn de gjør nå. Jeg er en av de mange som har jobb ved siden av, og samtidig har mulighet til å ta meg tid til turneer – over hele landet, Sverige og Danmark. Siste gangen var på Östgöta Teatern og Öland. Der spilte jeg Ibsenforestillinga sammen med Tore Tveit og felespiller/multiinstrumentalist Trond Villa.
Fra midten av 60-tallet laget Ragnar Olsen viser, spesielt protestviser og kjærlighetsviser. Siden ble det en del år med tradisjonell New Orléans-jazz med Victoria og Røshnes jazzband frem til 2001 – tre plater. Han syntes blei for mye spelling og for lite tid til visesangen. Så etter CD-en Sjøormen Selma (2000) bestemte han seg for å fokusere på visesangen. CD-en Dagane kom i 2004 med bare egne viser. Knut Buen på selskapet Nyrenning ga den ut. Nå i vår (2009) kom Ibsen-plata Stykkevis & Helt sammen med forfatter Tore Tveit på selskapet Grappa.
Skrive om refleks
Tre forskjellige CDer på tre forskjellige forlag. Er det symptomatisk for visebransjen eller er det uttrykk for din måte å styre din karriere på?
— Karrieren blir styrt av tilfeldigheter. Ingen platekontrakt. I dag forhandler man fra gang til gang. Hvis Grappa vil gi ut den neste, så er jo det veldig bra. Er i gang med den fjerde plata på nyåret. Har også gitt ut noen singler, bl.a. Trygg Trafikk har gitt ut en refleksvise i år. Tenkte jeg kunne gjøre noe nyttig for meg og skrev for Trygg Trafikk. Noe så konkret som refleks er å bruke sine evner på noe anvendelig. Mens når jeg lager ei vise som kommer innenfra, så er det jo ikke sikkert at andre synes den er noe særlig å ha… Personlig er jeg egentlig mer opptatt av de visene jeg ikke har skrevet enn de jeg har skrevet.
Hagerup og Hauge
Du har jo en stor produksjon?
-— Tja, jeg har en lang liste. I tillegg til selvskrevne har jeg også tonesatt andre lyrikere og forfattere. Bl.a. til Klaus Hagerups favorittdikt av mora, Inger, og Inger Hagerups oversettelser av Emily Dickinson.
Dine Olav H Haugemelodier er allsidige; Her er både country-inspirerte og folkemusikk godt forankra i Telemark?
— Har hørt kommentarer om at man trodde ikke det var mulig å bruke country på Olav H Hauge, men det passa, det.
Gjør ikke melodiene dine Hauge mer tilgjengelig?
— Det er ikke så lang vei fra en folkemusikktradisjon til andre tradisjoner: Alt har sitt utspring – felles kilde, samme sjel. Det handler ikke om mot når vi setter melodi. Det handler om budskap fra en til en annen – at folk er store og berømte er en sak for seg. Diktet vet jo ikke at det er berømt, og da blir det ikke så farlig å ta i det. Diktet liker seg jo hver gang det blir lest og framfor alt sunget.
Vi kjemper uansett
Du har din forankring i Telemark og Skien. Har fått anerkjennelse gjennom kunstnerstipend fra Fylkeskommunen og et velkommen tilbake til Chicago. Hvordan er det å være visesanger i dag – når du ut, eller må du slåss?
— Det er ikke min greie å slåss av den grunn. At dette er en slags kamp vi kjemper er fordi vi ikke har noe valg – det er noe iboende. Det er noe vi må!
Er visa en lite salgbar form eller er det andre ting som gjør at viser ikke selger?
— Det som slår an, tjener penger. Men hva slår an – og når? Hvis noen hadde trodd på, kosta på og markedsført visesangere, kan det godt hende de gått unna som hakka møkk. Noen kan kanskje ha en oppfatning om at visesangere bare sitter i kroken og synger søte og nusselige sanger. Men det er nå en del av oss som forteller brysomme sannheter og har spissede meninger. Jeg liker å formidle det som ligger meg på hjertet, det jeg føler for at folk bør lytte til.
(I går var det jo veldig hyggelig her da, selv om temaene vekslet mellom krig, religiøsitet, arbeiderkamp og kjærlighet, hverdagsfilosofi og medmenneskelighet. En setting hvor vi fikk til en kommunikasjon – en såkalt formidlende omstendighet).
Musikkvalg i radio, tv og forlag
Det er få forlag, om noen, som er idealistiske og snille på samme tid. Å være snill kan bety å tape penger. Det er en form for risikosport de nødig innlater seg på. I radio og tv baserer man også musikkvalget ut fra hva som selger, og de tilpasser formatet til et ideal som «kan gå hjem hos lytterne». En blir ganske svett av utvalget til tider!
Heller live enn opptak
Hvilken rolle spiller norsk radio for formidling av visekunst?
— Det har jeg også lurt på. Der ligger det an til forbedringer. Vi burde hatt et nytt aktualitetsprogram om viser, og en liten link der folk kunne gå inn å høre på programmet når det passer for dem. Det er ikke akkurat overdreven drahjelp fra NRK. Men jeg har for så vidt vært mye i lokal-radioen. Det de liker er paradoksalt nok: Du har kanskje en god innspilling i lomma, mens de helst vil ha en live-opptreden – der og da. Nå du har jobba i timevis for å få et bra produkt, skal du spille på direkten isteden – fordi programlederen forestiller seg at det er interessant og riktig. Og jeg gjør det…
Jo, de har spilt platene mine også, det skal de ha. Men de vil heller ha meg live for diverse temaer enn å spille plater. De spør fra tid til annen om jeg har ei vise på lager til et eller annet aktuelt tema. Så jeg får da hjelp innimellom både fra Østafjells, NRK Telemark og Radio Grenland og ikke minst TV-Telemark. Sistnevnte har nylig laget en musikkvideo med meg.
Ragnar Olsen og Trond Villa
Sanger vi kan identifisere oss med
Som en kulturpersonlighet blir jeg fra tid til annen invitert til debatter og sangoppdrag. For eksempel da jeg ble invitert av Telemarksavisa til et diskusjonsforum for næringslivsfolk og politikere om utvikling av Grenland, så lagde jeg ei vise om Grenland: Grenland er litt av et land. Den kom ut som singel i regi av prosjektet og har fått mye oppmerksomhet, bl.a. i forbindelse med den regionale Grand Prix-finalen i år.
I mange år har jeg savnet at politikere og det organiserte samfunnet kommuniserer mer med oss sangpoeter. De burde tatt sjansen på det og benyttet seg av oss i forhold til mål og meninger, ikke bare satt sin lit til meningsmålinger. Da jeg vokste opp ble jeg betatt av sanger jeg kunne identifisere meg med. Jeg har et ønske om å bidra med noe av det samme. Det ble da også ganske så tydelig da jeg i 2005 framførte visa Vi står sammenfør Union ble nedlagt. Arbeiderne på bruket, 12 000 andre tilhengere og folk fra samtlige politiske partier, sang den visa sammen uten å ha hørt den før.
I løpet av halvannet døgn produserte Terje Welle Busk en singel med 4 låter, og avd. 434 og LO ga den ut som en løpeseddel. Den gangen lagde jeg flere viser om en arbeiders kår og kamp anno 2005, arbeidersanger av sin tid. NRK har forresten vært flinke til å bruke dette live. Men på plate er de ikke fullt så ivrige, og de er heller ikke alltid like flinke med tono-rapportering. Men når lokal-tv viser en musikkvideo med meg, ser jeg på det som en hyllest til visesangen.
Markedsføring av visa
Den organiserte visebevegelsen – hva slags forventninger skal vi som artister ha til den?
— Jo finere tittel, jo større forventning. Innholdet er viktigere enn innpakningen. Kan vel ha et håp om at alle som er aktive sangpoeter og utøvere også ser på seg selv som markedsførere av denne formen. På en måte falbyr jeg visene hver gang jeg opptrer og bidrar sånn sett til å holde tradisjonen i hevd.
Norsk Viseforum kunne kanskje i større grad spinne sitt nett utover landet og både aktivisere og påvirke visesangere og arrangører rundt om. Vi bærer jo i oss en sang- og musikktradisjon vi absolutt kan være stolte av og som vi må ta vel vare på – og videreføre. Turnévirksomhet i forskjellige deler av landet, på kryss og tvers, som en månedlig sangstikke, en slags visekarusell hadde kanskje vært en idé? Vi trenger og tar gjerne i mot praktisk og økonomisk støtte i planlegging og gjennomføring av turnéer.
Visa har på alle måter blitt en del av andre sjangere og kommer i de utroligste forkledninger. Pop, rock, klassisk, country, jazz hva som helst. Men visa i seg selv, hvordan har den det? Er den tilstrekkelig ivaretatt? Det holder i hvert fall ikke med «Visakort»! Det er det unike i visa som form vi må jobbe for. Mange har spurt om hva ei god vise er. Og mange har svart. Å stå alene og formidle er en del av visa og avhenger av visesangeren selv – og bare han eller henne – alene!
Vi behøver ikke gå så langt inn i glasskula for å hente inspirasjon og minne om hvordan enkelte visesangere maktet å fengsle et publikum, som i 1969 da 500.000 sang med på one, two, three…what are we fighting for?
Visa: Enkel og nær
I 2005 følte jeg at vi hadde noe av den samme ånden over oss i forbindelse med nedlegging av Union. Om vi har med en bass eller andre instrumenter, spiller ingen avgjørende rolle. Visas form er uansett enkel og nær, til tider nærmest hudløs. I neste stund kan den framstå rå som vennlig, lengselsfull som kjærlig.
Jeg har et ønske om at Norsk Viseforum blir i stand til å jobbe enda mer aktivt og drive direkte formidling, gjerne i samarbeid med andre kulturinstitusjoner som for eksempel Rikskonsertene, kulturavdelingene i fylker og andre arrangører. Det kan være vel anvendt tid å sette fokus på visa som unik tekstmusikalsk form og ikke som «alternativ musikkform»!
Publisert: 29. des 2009.