Irsk musikk er stor og rikholdig, og har satt sitt umiskjennelige merke på folkelig musisering i hele den engelsktalende verden, og ikke så rent få andre steder. Det gir litt ettertanke å vite at da vikingene ble kastet ut av Dublin for tusen år siden, ble det laget musikk om det. Brian Boru’s marsj lever i beste velgående fremdeles. For viseinteresserte er en pilegrimsreise til Irland et must.
Pt (Per Gunnar Bjørholt)
En av oasene for mitt vedkommende er den lille byen Westport i County Mayo, hvor fløytisten i The Chieftains, Matt Molloy (også medlem av The Bothy Band (1974 – 1979) og Planxty, red.anm) har en musikkpub som er velkjent i folkemusikkmiljøet, og hvor det spilles gedigen musikk hver kveld. Vi har vært der adskillige ganger før og aldri blitt skuffet.
Én gang ble litt spesiell. Da kom vi litt sent. Det var lørdagskveld og stappfullt. Køen utenfor var lang. Da jeg gikk bort til vinduet ved inngangen og tittet inn, gjorde køordneren tegn til oss at vi bare skulle komme inn, skjøv folk til side, og førte oss inn i lokalet. Vi ble endatil geleidet frem til losje eller parkett i Maloy’s Backyard innerst i lokalet. Der var det dunkelt, dampende, og forventningsfull mumling fra publikum, de fleste vesentlig yngre enn oss.
Kveldens aktør var en kar fra Belfast. Han hilste på oss da han seilte forbi, og brukte uvanlig lang tid på å stemme instrumentet, mens han stadig tittet ned på meg. Da han satte i gang, ble jeg litt skuffet. Han virket nervøs og lite konsentrert. Det var dessuten en del uro i lokalet og en del tok bilder. Kona mi mente at noen tok bilder av oss. Etter hvert kom flere kom bort til meg og spurte om de kunne få lov til å ta bilder av seg, sammen med meg. Jeg bare trakk på skuldrene og tenkte at det var da som Fanden. Har ryktet om visegruppen Skagerakkærnes fortreffeligheter kommet helt til de små byene vest i Irland? Eller er de så interessert i friidrett at bronsemedaljer i telemarkske kretsmesterskap fra 60-tallet ennå huskes? Livets svinesti for mitt vedkommende er neppe så oppsiktsvekkende at jeg er gjenstand for alminnelig irsk interesse. De interesserte var dessuten unge og oppegående, men muligens som jeg en smule oppstemt av lokalt brygg.
Forklaringen kom etter en stund, da musikanten etter en svak førsteavdeling, skulle ha pause. Da kom han bort til meg og spurte usikkert: Are you Christy Moore? Da jeg på mitt beste realskolegebrokne engelsk måtte skuffe han, gapskrattet han, synlig lettet, og forsvant med instrumentet i handa.
Christy Moore (bildet til h.) er en av de mange søylene i irsk folkelig musikk. Han spilte i den legendariske Planxty-gruppen på 60/70-tallet, og som seinere har han hatt en stor karriere som låtskriver, og soloartist, med betydelig sosialt engasjement. Gruppens øvrige medlemmer har alle senere gjort det stort som soloutøvere.
I min platesamling er det flere album med kara, både som gruppe og som soloartister. Om jeg skulle angi et slags irsk forbilde og blinkende stjerne å forgjeves strekke seg mot, selv om det lyder overdrevent pretensiøst, måtte det være Moore.
Etterpå gikk en i vårt lille reiseselskap rundt i lokalet og spurte folk, mens han pekte på meg: Isn’t that Christy Moore? Jeg lurer på hvor mange som kan sverge på at de på den kvelden, i det dunkle lyset på Maloy’s i Westport, så Christy Moore sammen med en ukjent, gebrokkent snakkende dame, og at den store artisten sang med i omkvedene av full hals sammen med alle de andre. En folkelig og lite storaktig fremtoning.
Det hører med til historien at mannen fra Belfast spilte seg stort opp etter pausen, og at den smule nervøsitet han innledningsvis utviste, var som blåst bort.
Per Gunnar Bjørholt, vinneren av visetekstkonkurransen i VISOR 6, har sagt seg villig til å bidra til viser.no med små petitartikler som denne. Vi sier tusen takk, og håper flere følger hans gode eksempel!