Jens Gunderssen (Foto: privat).
Visesangeren, tekstforfatteren og komponisten Jens Gunderssen ble født 19. mai 1912. Han vokste opp i Drammen, der hans far Karl Gunderssen var ordfører fra 1935 til 1957. Jens Gunderssen studerte jus ved Universitetet i Oslo og ble jurist i 1937. Året etter fikk han en stilling hos Rådmannen i Bærum. Der fikk han innsikt i og høstet erfaringer fra administrativ virksomhet som var noe som skulle komme ham til stor nytte senere i livet.
Av Karl-Henrik Gunderssen
Jens Gunderssen bør være kjent for mange gjennom sin kjente Vuggevise. En rask kikk i TONOs arkiver viser at denne visa er innspilt i mange versjoner med mange forskjellige artister, og den har bølget frem og tilbake i den norske radioverden siden den ble skrevet under siste verdenskrig.
Denne vemodige melodien og teksten om et menneske som dør så alt for tidlig har blitt en del av den klassiske norske sangskatten. Visa har en helt annen opprinnelse en det man kanskje skulle tro; kona til en av Jens Gunderssens venner ble alvorlig syk og visste hun skulle dø. Hun hadde alltid vært svært begeistret for Jens Gunderssen og visene hans, og spurte om han kunne komme på sykehusbesøk å spille noen sanger for henne, sånn for å muntre henne opp. Natten før besøket satte Jens Gunderssen til å skrive en sang til henne. ”Noen kommer, noen går, noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite”.
Sverige
I begynnelsen sang Jens Gunderssen andres viser, men etter hvert komponerte han egne melodier og tekster. Først med svenske tekster (!) og senere med norske. Grunnen til dette er at svenskene har en lengre visetradisjon enn vi her i Norge. Tenk bare på hva Bellman har betydd for svensk visehistorie. I Norge hadde vi folkeviser, men ”kunstviser” som man den gang kalte det, var det heller dårlig med. Jens Gunderssen holdt konserter i Göteborg rett før annen verdenskrig. Så en viss påvirkning må ha kommet fra vårt kjære naboland.
Visens Venner
Jens Gunderssen var en av initiativtagerne til Visens Venner som ble startet opp i 1944, og den var et svar på foreningen «Visans Venner» som han hadde hatt kontakt med i Sverige rett før annen verdenskrig. Visens Venner startet han opp sammen med Odd Brockmann, Julius Hougen, Yukon Gjelseth og Bjørn Mørk.
Medlemmene var mange, og blant annet var Thorbjørn Egner, Bjarne Berulfsen, Jacob Dybwad, Carl von Hanno, Ivar Mauritz-Hansen og Finn Faaborg medlemmer. Visens Venner hadde også med komponistene Kåre Siem, Geirr Tveitt, Bjarne Amdahl og Finn Lundt. Senere ble også visesangerne Alf Prøysen, Jacob Sande, Mimmi Thommesen, Hartvig Kiran, Erik Bye, Ivar Medaas, Otto Nilsen, Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Alf Cranner med i foreningen.
2. verdenskrig
Jens Gunderssen gjorde i alt 18 innspillinger på 78-plate for Columbia, han platedebuterte i 1940 med sangen ”Jeg har bodd ved en landevei”. Hans lavmælte, varme og melodiøse visesang, ofte til eget gitar- eller luttakkompagnement representerte nærmest en egen genre her hjemme i Norge. Da Jens Gunderssen studerte i London, ble han raskt klar over hvilke tider som var i vente i Europa, og det kan være at han ble litt maktløs over at ikke alle andre også så dette
Jenter i alle land
Og kommer’u tel Tyskland
er det fært til stas med dig som er av arisk ras’.
Jeg holdt på med e jente jeg hadde fått på glid,
men så plutselig sir’a tel mig, ganske jovial og blid;
”Heil han Adolf Hitler, men vi deutsche Frauen küssen nie!”
Ja – å sku’ en jævel finne på å si?
(Skrevet i Drammen 1937.)
Starten på annen verdenskrig vekket mye av den politiske nerve i Jens Gunderssen. Hans bror ble etterlyst av den tyske okkupasjonsmakten og måtte flykte til Sverige, og hans far ble avsatt som ordfører i Drammen. Alt i 1937 skrev han visa
Drafngutta, forrstårru!
Han Jörgen og’n Ferd’nant og jeg, det er navn som virkelig har vekt
når det gjelder gamle Drafn.
Vi meldte vors inn da vi var så store som så
men jeg skal si dig vi er adskillig större nå.
Vi speller ikke bandy og vi er’ke med å sparker
men vi or’ner op med fester og bærer Drafn’s merker.
Både sommer og vinter så er vi med å ser og sitter
på tribunen om det regner eller sner.
Kjekke, forstårru —-
Vi ha’kke tid tid til å drive med sånt tull som politikk
for klubben vår skal trenes og få en god teknikk.
Og heller ikke leser vi no særlig litteratur.
Vi stapper flesk i rappen og drar av sted på tur.
Av aviser leser vi Idrettsliv og Sportsmann
for derved så får vi den rette norske sportsånd.
Vi kjenner ikke Hitler, Franco og Mussolini
Men ingen kan slå oss i smørekunst på ski.
Intelligente, forstårru —-
På olympiaden der var vi i sommer
og vi skal åsså dra på den neste som kommer.
Vi var’ke med å sporta, men vi festa desto mere
og ropte ”Heil” og sang ”Ja, vi elsker” med mere.
Vi var veldig populære, vi som var fra Norden
for var du bare blåöid var allting i orden.
Dem var så begeistra for vår ariske ånd o
g Björnson og Ibsen og Ballangrud og sånn.
Arisk ånd, forstårru —-
Og her er ei vise basert på en virkelig hendelse i Drammen det herrens år 1942:
Flåtebesøk
Jeg har alltid vært regna for en fredelig mann,
og oppført mig bestandig så pyntelig det går an.
Men jeg må si at jeg virkelig blei forbanna
den dagen som den tyske flotille landa.
Dem kom op leden og fikk gratisplass ved kaia.
Dem fikk hurrarop og musikk mens de norske flagga vaja.
Dem fikk bade i vår svømmehall, dem fikk kjøre med vår trikk.
Ja, det fantes ikke det dem ikke fikk.
GRATIS.
Da dem kom op fjorden så rekognoserte dem hele landet
og forholda på bånn og fisk som var i vannet.
Dem tegna op på kartet hele Svelvikstrømmen
så dem som seiler ubåt ikke skulde glømmen.
Dem fikk øl på bryggeriene. Dem kom gratis inn på kino.
Hvis enda vi fikk sånt iblandt så skulde jeg ikke si no.
Dem fikk lov å gjørra narr av vår forsvarspolitikk.
Ja, det fantes ikke det dem ikke fikk.
GRATIS.
Og så en kveld så var det folkefest i Parken.
Der gjorde alle tyskerane studier i marken.
Og parkmusikken spellte og jenter stod på rad,
og tyskra blev beskytta av politimester Glad.
Dem fikk gjørra som dem vilde. Fikk vandre rundt og slik
og agitere ugenert for nazi-politikk.
Dem fikk kyss og klem og greier og kjælne jenteblikk.
Ja, det fantes ikke det dem ikke fikk.
GRATIS.
Jeg gikk rundt og vandra med e jente under armen
mens parkmusikken spelte op med ”Jeg elsker Carmen”.
Da kom det bort en tysker som by’nte å gjørra krøll
da jenta nekta plent å gå å drekke øl.
Jeg fikk steppa op og by`nte å sloss for full musikk.
Jeg fikk stifte et bekjentskap med tysk forsvarsteknikk.
Jeg fikk mig en på pæra og jeg fikk blåe blikk.
Ja, det fantes ikke det jeg ikke fikk.
GRATIS.
Jens Gunderssen skrev på 40-tallet flere sanger som hadde et politisk innhold:
En protestvise
De store blir så store at de glemmer bort de små.
De store står og viser dem den veien de skal gå.
Det skal man respektere.
Det er den rette vei, for det vet jeg.
Men stilt som duggen faller imot kveld
Det hviskes gjennom byer, gjennom skog og over fjell.
Vi vil det ikke mere! Nei! —-
Hvor er det blitt av Efraim, vår nabo og vår venn?
Du svarer at han lever, han kommer snart igjen.
Det må man respektere.
”Han var jo jøde”, sier du, ”for det vet jeg”.
Men stilt som duggen faller imot kveld
Det hviskes gjennom byer, gjennom skog og over fjell:
Vi vil det ikke mere! Nei! —-
Og hvor er Jimmy så blitt av? Hva hadde han vel gjort?
Han ligger kanskje i en fattig grav fordi hans hud var sort.
Hva kan vi gjøre mere?
Vi sendte jo en skarp protest, i alle fall gjorde jeg.
Men stilt som duggen faller imot kveld
Det hviskes gjennom byer, gjennom skog og over fjell:
Vi vil det ikke mere! Nei! —-
Du store mann som er så stor, hvor tok den mannen vei
Som skrev og trykte slike ord som ikke passet deg?
Jo, han forsvant med flere.
Og om han lever eller dør, det raker ikke deg!
Men stilt som duggen faller imot kveld
Det hviskes gjennom byer, gjennom skog og over fjell:
Vi vil det ikke mere! Nei! —-
Utøver
Om visesangeren har Alf Cranner uttalt: ”Når jeg hørte Jens Gunderssen synge på kvelder i Visens Venner, ble forsamlingen helt stille. Jens inviterte til nærhet. Han var av den sjeldne typen artister som får oppmerksomhet ved å gå ned i volum i stedet for opp”.
I 1939 holdt han konserter i Oslo Nye Teater der han satt på en krakk på scenen med en akustisk gitar i fanget og trollbandt forsamlingen uten mikrofon, helt alene. Aftenposten skrev i oktober 1945: ”Visesang til gitar er en stor og fin kunst når den behandles smakfullt og musikalsk, og det forstår visesanger Jens Gunderssen som kanskje ingen hos oss for tiden. Han har den rette gitarstemme til det bruk, og det rette gitartemperament. En øm og bløt liten stemme, dempet og diskret klingende, med en bedårende timbre i tonen. Han er temmelig uimotståelig, temmelig erobrende, især kanskje for et publikum av kvinnelig ungdom. Han er en ekte trubadur, en kjærlighetssanger av rang.
Jens Gunderssen har vunnet et stort publikum på sin stemningsfulle kunst, især da han også eier et rikt gemytt og kan forene sentimentaliteten med humor. Noen gitarkunstner av betydning er Jens Gunderssen ikke, men han pretenderer vel heller ikke å være det”.
Jens Gunderssen uttalte en gang at ”Skal man synge godt, må man leve seg inn i visens stemning på samme måte som skuespilleren må leve seg inn i rollen”.
Skuespiller og regissør
Jens Gunderssen hadde fortid som regissør og skuespiller i Drammen i ungdomsårene, da særlig gjennom amatørteateret Frater-teateret på Latinskolen. Victor Bernau, som var sjef på Det Nye Teater i Oslo, så Jens opptre i 1939 og ga han en rolle i stykket ”Sjette etasje”.
Fra den profesjonelle scenedebuten i april 1939 ble Det Nye Teater i Oslo hans arbeidsplass. To år tidligere var han i England hvor det egentlig var meningen at han skulle studere jus, det var i hvert fall det han fortalte sin far (som finansierte oppholdet)! Sannheten var at han hadde klart å komme seg inn på et skuespillerkurs i London. Under denne tiden skrev han også reisebrev og teateranmeldelser for aviser i Drammen.
Jens ønsket, foruten å bli skuespiller, å bli journalist. Både på og utenfor scenen spilte Jens Gunderssen mange roller. Ved siden av å være en allsidig skuespiller var han teatersjef og regissør, og han påtok seg tunge verv i norske og nordiske kunstnerorganisasjoner.
I de fem første etterkrigsårene engasjerte han seg sterkt i organisasjoner for norske og nordiske scenekunstnere. 1945 ble han styremedlem i Norsk Skuespillerforbund, og året etter påtok han seg formannsvervet i foreningen. Han var også medlem av Norges Kunstnerråd 1947–50, formann i Nordisk Skuespillerråd 1947–49, styremedlem i Nordisk Teaterutvalg 1947–50 og medlem av Statens Filmråd fra 1951.
Som skuespiller viste Jens et sikkert grep om spesielt roller i den intime komedien. Hans spilleform var preget av en tilsynelatende enkel fremstilling, men var resultat av et omhyggelig arbeid. Han ga sine scenefigurer individuelle trekk, og tok typer på kornet.
Fra tiden på Det Nye Teater huskes han bl.a. for roller som ektemannen i ”Luttens sang” av Tse-Cheng, tittelfiguren i ”Den lettsidige Platonov” av Tsjekhov, og godseier Ulfheim i Ibsens ”Når vi døde vågner”.
Ved åpningen av Folketeatret spilte han advokat Strøm i Gunnar Heibergs ”Tante Ulrikke” og Mr. Page i Shakespeares ”De lystige koner i Windsor”. Det å kunne opptre i skuespill av Heiberg og Shakespeare to påfølgende kvelder viste hans spennvidde og mangfold som skuespiller.
Som teatersjef (for Radioteatret og Folketeatret) fikk Jens ikke tid til roller på scenen lenger. I stedet utfoldet han sitt kunstneriske talent som regissør. På Folketeatret skapte han en mesterlig oppsetning av ”Under milk wood” av Dylan Thomas og en realistisk og meget bevegende ”Anne Franks dagbok”, som ble teaterets største suksess. Regissørvirksomheten fortsatte han på Oslo Nye Teater med bl.a. ”Se, men ikke høre”av Peter Shaffer.
NRK
I 1950 blir stillingen som sjef for Radioteateret utlyst. Det var første gang i NRKs historie at dette skjedde. Jens blir innstilt som nummer én. I NRKs begrunnelse het det at: ”I tillegg til hans utdannelse har han lagt for dagen fremragende administrative og organisatoriske evner, samt musikalsk skjønn”.
Som sjef for Radioteateret skjønte Jens Gunderssen at han var nødt til å bringe inn en mer tidsriktig profil i radioen. Dette resulterte følgelig i et mer politisk spor. Han satte opp en rekke nye norske stykker av forfatterne Johan Borgen, Odd Eidem, Olav Nordrås, Inger Hagerup, Jan-Magnus Bruheim, Torvald Tu, Ebba Haslund, Alex Brinchmann, Tor Jonsson, Sjur Lothe, Tarjei Vesaas og sørget for Finn Carlings debut.
Rekken av utlandske hørespill var stykker av Eugene O’Neill, Elmer Rice, Arthur Miller, Ferenec Molnar, Jean Giraudoux, James Joyce, Arthur Schnitzler, Georg Büchner, Bertolt Brecht, William Butler Yeats og T.S Elliot. Blant de mest populære stykkene av utenlandske forfattere var ”Sorry wrong number” med Wenche Foss i hovedrollen.
Påskekrim
Jens sitt største formeksperiment i Radioteateret var etterkrigstidens første påskekrim; ”Paul Temple og Gregory-saken” i 10 deler. I tillegg kom også publikumsfavorittene «Paul Cox» og «Dickie Dick Dickens».
Det å innføre krim som hørespill ble godt mottatt av norske radiolyttere, og Jens ønsket å skape spenning i produksjonene. Han innførte også en regel som tilsa at selv ikke skuespillerne skulle vite hvem som var morderen i stykkene. (Redaktørens anmerkning: Det er vanskelig å fatte hvor stor betydning radioteatret hadde på 50- og 60-tallet før fjernsynet ble utbredt. Jeg husker selv hvordan gatene ble tomme for folk når de avsluttende episodene av Dickie Dick Dickens gikk på lufta, og man kunne ikke være med i noen samtale på skolen neste dag om man hadde gått glipp av gårsdagens episode. Og alle gikk rundt og sang melodiene fra «Dickie» og «Mitt navn er Cox»… –ØyR)
Og Jens fortsatte å overraske: Den nye teatersjefen var en del av et venstreorientert teatermiljø rundt Axel Otto Normann og Hans Jacob Nilsen som lenge hadde jobbet for et ekte folketeater, der også politiske skuespill skulle stå på spilleplanen.
Holdningen til Jens ble ikke så godt mottatt av det sosialdemokratiske NRK. Dette fordi den inneholdt elementer av pasifisme, noe som var svært upopulært i antikommunistiske kretser i Arbeiderpartiet. Reaksjonene innenfor NRK-miljøet var veldig sterke. Medlem av programutvalget og varamann for Arbeiderparti-hauken Håkon Lie i Kringkastningsrådet, Andreas Andersen, kritiserte repertoarvalget i krasse ordelag, da NRKs holdning til NATO ble diskutert.
Andersen, som nylig hadde fratrådt som statssekretær i Forsvarsdepartementet, mente mange av Radioteaterets stykker understøttet en ”systematisk psykologisk krigføring” som kommunistene hadde igangsatt, kamuflert som ”fredssak”. Da diskusjonen fant sted, hadde Jens allerede blitt ansatt av Hans Jacob Nilsen på det nyåpnede Folketeatret i Oslo. Han var skuespiller der frem til 1955, og overtok da som teatersjef. Han ledet Folketeatret til 1959 da teateret ble slått sammen med Det Nye Teater til Oslo Nye Teater.
Fjernsynet starter
To år etter avgang som Radioteatersjef innledet Jens en ny æra i NRKs historie. 12. januar 1954 satt han på en krakk i skarpt scenelys og sang sin kjente ”Vuggevise”. Sangen var det første offentlige og offisielle TV-kulturinnslag i NRK, og ble bivånet av et fascinert hovedstadspublikum.
Visekomponist
Jens Gunderssen fikk, med atskillig god grunn, ord på seg for å være en lyrisk drømmer. En sen visekveld gikk en av hans mange visevenner ham sterkt på klingen. Han mente at selv denne lyriker og romantiske drømmer en gang måtte kunne skrive en vise med et ikke altfor lyrisk preg. På stedet utelukket Jens en slik mulighet. Men et frø var sådd.
Da han kom hjem ut på denne natten, satte han seg til (i en slags trassig forbitrelse) og skrev: Gatefeiersang. Den het opprinnelig: ”Til helvete – en revolusjonær gatefeiersang!” og i originalmanuskriptet står det: ”Sangen bør fremføres med damp og svovel, men dog med blink i øyet!”
Når byens siste hore har gått sin siste tur, og vender hjem fra nattens promenader,
Når tiden står og dunker på kirketårnets ur og dagen gryr på byens grå fasader…
Jens Gunderssen skrev også melodier for andre tekstforfattere. De mest kjente er kanskje Ture Nermans Den vackraste visan og André Bjerkes Robert den røde. Sistnevnte ble skrevet under en togreise fra Trondheim til Oslo sammen med Julius Hougen og André Bjerke. Robert den røde ble fremført under togreisen til stor begeistring av de tre, men kanskje heller mer til sjenanse for selskapets øvrige medreisende.
Under denne togreisen skrev også Jens Gunderssen og Julius Hougen en riddervise. De oppfant da et nytt ord: Tubranett. Heltinnen het Carmele. Helten het ridder Ferokrypt og skurken het Bisoboff. Og han stjal jo tubranetten, det svinet.
Ӂ det var ridder Ferokrypt!
På gangeren Ajax Han galopperte til Egypt,
han skjønte nemlig straks…”
(og så satt de i flere stasjoner og lurte på hva han skjønte straks, men naturligvis hadde Bisoboff gjemt tubranetten i en pyramide)
”Hvor Nilens leie gjør en sving og kokospalmer står
Der hendte ingenting på flere hundre år.”
(sånne bagateller som at det ikke gror kokospalmer i Egypt hengte de seg ikke opp i). ”Ferokrypt var av edelt stoff av balgen trakk han sverd
I neste nu var Bisoboff slett intet mere verdt.” 
(som man skjønner endte dette godt for Ferokrypt).
”Carmele ble hans frue og hennes tubranett
er omsydd til en lue som alle nu har sett”.
Sørlandet
Jens Gunderssen tilbrakte mye tid på Sørlandet og det var der fant han inspirasjon for mange av visene sine. Visene «På trammen», «Fiskerens Morgensang», «På vakta», «Ny Hellesund», «Sønnavind» og «Gurines vise til ungen sin» springer ut fra denne landsdelen.
«For roser og gitarer» het turneen Jens Gunderssen, Julius Hougen og Carsten Winger gjorde langs Sørlandskysten i 1947. Reisende i seilbåt fant de egnede steder å holde konsert, som kunne være alt fra et gjestgiveri til en låve. De satte fokus på at viser var en høyverdig kunstart, og opptrådte alltid i kjole og hvitt.
Carsten Winger hadde i oppgave å gå rundt å hente inn roser som skulle brukes som scenedekorasjoner. Dette var jo i grunn et godt markedsføringstriks, da han samtidig fikk fortalt alle husstander med hage og roser om konserten som skulle finne sted på kvelden.
Hvis man skulle beskrive Jens Gunderssens tekster, kan man kanskje si at han hadde Herman Wildenveys hjerte og André Bjerkes hjerne. Hans tekster kretser grovt sett om to hovedemner: Livet på svabergene nede på Sørlandet, og det store alvoret som er menneskelivets ferd mot døden. Ved første øyekast har de to tingene kanskje ikke så mye med hverandre å gjøre, men det er bare utenpå. Hendelsene han beskriver kommer nettopp så sterkt fram fordi de utspiller seg på en bakgrunn av et stort livsalvor.
Jens Gunderssen døde ensom 12. desember 1969 etter lenger tids sykdom og ble knappe 57 år.
- Les også vår anmeldelse av dobbelt-CD’n Stjerner Lyser hvite – utvalgte artister synger Jens Gunderssen (2012).
- Den offisielle Jens Gunderssen-sida.
Visebøker:
- Små viser om små ting, 1943
- Hu Maja, 1945
- Ballade, 1950
- På trammen, 1962
Plater:
- 78-plater på Columbia: 9 stk
- Geirr Lystrup/Jørn Simen Øverli: «12 viser av Jens Gunderssen» LP, Mai. 1974.
- Karl-Henrik Gunderssen: «For brød og brennevin», sanger av Jens Gunderssen, CD. Bajkal 1998
- Karl-Henrik Gunderssen: «Gamle og nye viser» – NRK-opptak, CD. Bajkal/NRK 2001
- Diverse artister: «Stjerner lyser hvite» – dobbel CD, Grappa Musikkforlag 2012.