Like før kalenderen bryter over fra juni til juli er det eneste som står mellom meg og Egersund Visefestival, en buss for tog. Etter å ha funnet fram til riktig holdeplass og entret kjøretøyet, finner jeg fram festivalprogrammet og bruker turen til å studere hvilke artister årets festival har å by på. Jeg teller 55 konserter på tre dager. Her er det mange godbiter!
Karianne Arntzen
Når man kommer til denne visefestivalen, vet man erfaringsmessig, til og med før man har sett programmet, at det vil være kvalitet av både kjent og ukjent sort. Jeg kjenner at jeg gleder meg. På terrassen til byens Grand Hotell nyter jeg en sommerøl sammen med et par musikere mens vi hører at den 23. festivalåpningen i Parken er i gang. «Egersundssangen» runger over hustakene.
En dame ved nabobordet sier at hun er i byen på forretninger og ikke ante at det er festival her. Vi oppfordrer henne til å oppsøke festivalkontoret i Strandgata. Hun lover å skrive det bak øret. Jeg stikker hodet innom «På Pibbaren og Nelliken». Her spiller Wulff-Stenseng, en duo bestående av de dyktige musikerne Marte Wulff og Einar Stenseng, som også gjestet festivalen i 2015. Publikum er lydhøre, og stemmene til Wulff og Stenseng kler hverandre usedvanlig godt.
På «Konsulatet» spiller bandet SØSTER, Kari Grethe Hjorthaug Gallaher og Marit Hjorthaug Andersen fra Sandnes er gitarspillende låtskriversøstre og kjent fra «Preacherman’s Daughter» som opptrådte på festivalen i 2002. Nå har de gått over til norske tekster, og med seg til kveldens konsert har de Kurt Lisø (trommer), Audun Schanche Kristoffersen (gitar/banjo/kor), Magnus Fjelde (tangenter), Synnøve Keilegavlen Nygård (cello) og Halvard Josefsen (bass). På repertouaret står låter som «Langt Avsted», vakre «Regnfull dag», og dynamiskmelodiske «Danse». I motsol fra vinduet får vi se og høre sjelfulle søstre i særdeles klingende drakt med et kompetent og lyttende band i ryggen.
På Grand Scene spiller den svenske, kritikerroste trioen Vasas Flora och Fauna. For en lyd! De bergtar et stående publikum med sin minimalistiske særegenhet og forunderlig suggererende melodier. På «Konsulatet» er det Anders Jektvik fra Hitra som regjerer, sammen med sin pianist Ole Jonas Stori. Jektvik har en lun humor, med alvor bak ordene. Han slo hardt igjennom i 2013 med debutalbumet «Aill kjenn aill». Publikum nyter konserten.
På «Pibbaren og Nelliken» lyder tonene fra det cubanske Clásicos Pineros. De spiller hver kveld på festivalen, samt i kirken. Virkelig gode instrumentalister som Gunnar Tønnesen (musiker og bookingansvarlig) på ny har hentet til byen.
Jeg beveger meg videre til Turnhallen hvor Ingvar Hovland og Asbjørn Stokkeland med venner spiller opp foran en tettpakket og lydhør forsamling. Fremføringen av låtene fra albumene «Såre vel» og «Ulv ulv» setter seg umiddelbart under huden, og bandet bestående av Jørun Bøgeberg (bass og mandola), Bjarne Ormestad (trommer), Atle Rakvåg (bass og mandola) og Kjersti Sleveland (kor) medvirker til en gåsehudkonsert hvor både Hovland og Stokkeland gjør en fremragende figur. Fremføringen av «Kem sko eg gå te» fremkaller tårer hos flere enn undertegnede. «Kem sko eg gå te, når tausheden ikkje vil tia, kem sko eg stå med om ikkje med deg, når du trenge en med di sia».
– Tekst og bilde er hentet fra Festivalguide.no – les videre om festivalen der.
Karianne Arntzen er tidligere styremedlem i Norsk Viseforum.
Publ. 8. aug. 2016.