Et publikumsfrieri av Guds nåde når man spiller visekonserter, er å trekke en sag opp av hatten nær sagt og spille noen sløye og litt glidende melodier for tilhørerne. Gjerne en lett alderdommelig salme, som melodien på "Ingen er så trygg i fare".

Jeg har gjort stor suksess med Taubes "Nocturne" og "Så skimrande var aldrig havet". Sistnevnte skal man være rimelig stø på hånden for å gi seg i kast med. Etter at den første småhumrende latteren har lagt seg over at dette snodige "instrumentet" har funnet veien til scenen, kan man åpne ørene for at det faktisk er en utrolig vakker klang i sagen.  Dette har resultert i at jeg har blitt invitert til å spille i begravelse, og fremføre salmer i kirke akkompagnert av orgel og flygel!

Hvordan få sagen til å synge?

Man blir stadig spurt om hvordan man i all verden klarer å få lyd i et slikt instrument. Hvad sagen andgaar, skal jeg i de følgende korte avsnitt forsøke å greie ut om sagspillets ABC så godt jeg evner.

Man trenger en fiolin- eller cellobue.  Man kan også bruke tresleiv og banke tonene frem, men bue være det mest anvendelige. Finere lyd gir det også. På buen smører man harpiks på hårene slik at de får tak når man stryker buen langs sagens rygg, motsatt side av der hvor tennene er J.  Til sist trenger man en sag (Du kan gjerne spille på en du finner i garasjen eller kjelleren, men lyden holder seg ikke like lenge i disse som i en sag som er beregnet på musikk).  Man plasserer håndtaket på sagen mellom lårene og klemmer igjen, griper sagens andre ende med venstre hånd og bøyer sagbladet så sagen krummer seg som en S, eller to C-er satt inntil hverandre.  Tuppen skal peke oppover og håndtaket skal peke nedover. Der de to C-ene møtes, danner det seg et lite parti hvor sagen er rett.  Her skal man stryke for å få sagen til å synge (Man kan også stryke hvor det krummer seg, men da vil man få flageoletter, og det er for viderekommende. Da kan man spille tostemt om man behersker dette kontrollert). 

Forskjellige toner får man ved å krumme sagbladet slik at de to C-krummingene møtes forskjellige steder langs sagryggen. Krummer man sagen slik at de to C-buene møtes nærme håndtaket, vil det rette partiet befinne seg på et sted sagbladet er bredt og følgelig får man en dyp tone.  Krummer man sagbladet slik at det rette partiet befinner seg nærme tuppen, får man en lys tone. Så langt jeg har forstått det, er det bredden på sagbladet som avgjør tonens høyde (lys-mørk).  For å spille melodier, flytter man det rette partiet opp og ned ved å krumme sagen etter om man ønsker lysere eller mørkere toner. Sagen er ikke noe kromatisk instrument, så man er prisgitt sitt eget gehør og fortrolighet med sagen når man skal spille melodier. Når du behersker å få toner ut av sagen, kan du så smått begynne å vibrere med høyre legg, og du vil få en vakker vibrato i tonene fra sagen din, rene englesangen. Forsøk deg på ”Glade jul” og du vil virkelig få et evighetens sus over det hele.

Prøv deg fram med å stryke buen vinkelrett på sagen forskjellige steder dersom du er i tvil om hvor det rette partiet befinner seg. Til slutt vil den synge.  Jeg holdt på en stund før de første tonende ble tryllet ut av sagen, og ytterligere noen måneder før det ble kontrollerte melodier ut av det. Jeg satt på en Cd med rolige sanger, og hang meg på med sag og bue og forsøkte å finne noen toner som passet, for deretter å følge melodien på de enkleste stedene. Det gikk etterhvert.  Sagen er ikke  noe virtuost instrument, så det blir i hovedsak temmelig sløye melodier som ligger for sag. ”Pie Jesu” av Webber, noen gamle salmer av samme type som den allerede nevnte ”Ingen er så trygg i fare”, eller ”Vem kan segla” er glimrende å øve til.

Ulike typer musikksag

Det produseres forskjellige typer sager kun beregnet på musikk. I Sverige lager Sandviken A/S sin ”Stradivarius”, av kaldpresset svensk stål. Denne har en fin klang, i underkant av to oktavers register i baryton-leiet.  Man får den i vanlige jernvarebutikker og den koster en snau tusenlapp.  Blant andre utenlandske musikk-sager, kan jeg nevne Charlie Blacklock Special som finnes i flere varianter.  En sopran-, tenor- , baryton- og en bass-sag. Sistnevnte er laget av en spesiell type stål og har drøyt 3 oktavers register, produsenten påstår 4 oktaver. De tre første ligger på i underkant av to oktavers register. Disse kan bestilles fra elderly.com . Så har man en fransk vri på det hele. La lame sonore, kalles en videreutvikling av sagen som blir brukt en del i Frankrike. Denne er en del dyrere, vel 4000,- kr, og har ikke tenner.  Den har en veldig fin klang, muligens noe mer fyldig enn sagene. Denne fås kun ved å bli medlem av den franske sagspiller-forening, og det er litt av et prosjekt. Nettsidene deres finner man her: andials.com.

Jeg kan i denne forbindelse nevne at de lange sagene ikke er å anbefale for nybegynnere, selv om de har et bredt register. De slår lett ”krøll” på seg når man skal bøye de og oppleves lett som mindre håndterlige enn de kortere sagene. De kortere sagene er dessuten letter å spille melodier på da tonene ligger tettere på disse. De kan imidlertid også bli for korte. En ideel lengde burde være Sandvikens Stradivariusmodell på 30”.  Den er også den enkleste å anskaffe seg for folk i Skandinavia.  Hvis sagen skulle værew glatt på håndtaket, glir den legg mellom benene og spille kan bli surt. Jeg har kjøpt antiskil-tape på en vanlig jernvarebutikk og klistret på. Det ser litt uautentisk ut, men sagen blir lettere å spille på.

Litt vedlikehold

Sagen blir lett angrepet av rust om den ikke holdes tørr.  Det beste rådet er, hold sagen tørr.  Om man er så uheldig å få rust på, ser jeg enkelte anbefale pimsteinspulver, andre kverker rusten i starten med litt Cola (sterke saker nemlig), og atter andre benytter Hugos. Både sagens rygg og hårene på buen er dessuten sårbare for fett.  Derfor, ikke ta direkte på disse med fingrene.  I tilfelle du kommer borti, eller andre skal ta på sagen din av ren nyskjerrighet, benytt en klut med Aceton for å vaske det bort med. Jeg bruker også Aceton for å rengjøre sagen av og til. For å unnga fukt på bladet der man holder med hånden, man svetter jo alltid litt på fingrene når man spiller, har jeg benyttet meg av hagehanske.  Det hindrer fukt fra hendene, og så ser det jo litt tøfft ut da, men sag og hagehanske.  

For øvrig

Det finnes en rekke innspillinger hvor sag blir benyttet, på "regnet er en venn" fra plata "Portrett" av Lillebjørn Nilsen spiller en viss "onkel Willy" sag.

Denne er den eneste jeg vet om hvor sag er soloinstrumentet: Weiss, David: Virtuoso saw. Cut Time Records 2001. Her spiller Davis Weiss blant annet noen låter av  Lennon/McCartney, intermezzo fra Carmen, Sumertime av Gershwin på sag akkompagnert av Los Angeles-filharmonikerne. Mer stoff om denne inklusive lydeksempler finner dere på cdbaby.com .

Tusen takk til mine sagspillende forbilder Magne Furu og Erik Gotfredsen for gjennomlesning av artikkelutkastet. Slurv og mangler står jeg imidlertid for selv.

Og han sagde saa, ta herefter sagen i egne hender, 
Per Jakob Skaanes.

 

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag