Ny svensk visesang: Fire eksempler
Vi lurte på hvordan det står til med broderfolkets visesang for tiden. Synger de bare pop eller har de fremdeles noe mer «viselig» på hjertet? Vi dro over og spionerte litt. Og vi fant flere relativt ferske utøvere som viderefører en rikholdig og levende tradisjon.
Med et kvart hundre festivaler og en stor interesse for svensk visetradisjon legges det godt til rette for å holde visa levende. Fortøyer du båten i en stille vik langs svenskekysten kan du regne med at kveldsbrisen bærer med seg svensk visesang fra fester i nærheten.
Vi har sett på fire forskjellige utøvere som har debutert og gitt ut plater de siste åra. Det som umiddelbart slår en er allsidigheten og respekten for stilarten. Anna Döbling, Hanna Åberg, Lucas Stark og Sebastian Sundblad er fire svært forskjellige artister som alle representerer den nærheten og fortellekunsten som særpreger nordisk visetradisjon. Mange av våre nye visesangere på vår side av Kjølen burde tatt seg en tur over dit bare for å lytte og lære. Tre av disse fire har gått på viseskolen i Kungälv. Der har de nok fått med seg en viktig ballast som kommer frem både på konserter og plater.
Anna Döbling
I 2007 kom hun ut med sitt debutalbum Som ett barn. Hun skriver sangene selv. Her er kjærlighet og lengsel. Men det er ikke de banale historiene hun presenterer. Her er alt gjennomarbeidet og gjennomtenkt. Her er historien om bestevenninnen som stjeler kjæresten, noe om å reise seg opp, og ikke minst; hun lar den gamle kvinnen som går på stasjonen og venter på kjæresten som aldri kom få oppfylt drømmen.
Både poesien og musikken bærer preg av at hun har en sterk forankring i kabareten. Her kan vi ane påvirkning fra Brelles og Piaf både i fremføring og innhold. Men hun forsøker på ingen måte å gjøre seg til noen kopi av storhetene. Hun er tvers gjennom ærlig og original. Stilblandingene med blues, rock og klassisk visesang er til stede og beherskes med frihet og stor kapasitet. Her er de vare tonene i den vakre visa "Som ett barn" og det hardere og korrekte tonefølget i "Keiserinnan". Musikken gjør de mørke sidene av poesien litt lysere. Hun behersker spennvidden fra det enkle melodiøse til det hardere uten at hun forsøker å lage pop. Og det siste skal vi være glad for, fordi melodiene hennes løfter frem tekstene på en fremragende måte.
Kabaretpåvirkningen gjør henne også til en tydelig forteller. Her går ingen stavelse forbi uten at den fester seg i øret. Sånn skal det synges. Og så har hun en vakker stemme i tillegg, når sant skal sies. Klisjeer som dybde og varme i stemmen er for så vidt greit. Jeg vil si at du kan ikke unngå å lytte når hun synger. Jeg klarer ikke å bruke dette til bakgrunnsmusikk når jeg arbeider med noe. Jeg blir distrahert og må lytte.
For tiden holder hun på med ei plate som har arbeidstittelen "Vem som helst". Vi gleder oss til den kommer. Mens vi venter kan vi handle debutplata på annadobling.com. Det anbefales virkelig!
Sebastian Sundblad
Vi går i land på østkysten av Sverige og finner et album som heter Lånta Fjädrar av Sebastian Sundblad. Det kom ut i 2006. Blant de lånte fjærene finnes både Bellman, Ewert Ljusberg og Cornelis. Etter å ha hørt denne mannen forsto jeg hva han mente med tittelen "lånte fjær". Han behandler jo de lånte visene som om de var fjær som ikke må komme til skade før de leveres tilbake eller videre.
Han synger sangene med autoritet og varme, og med en ?mhet som gj?r deg trygg som lytter. Han tvinger ikke noe p? deg, men han forteller hvordan han ser p? saken eller oppfatter tingene. Og s?nn som han legger sakene frem h?res det rett ut. Ro og diksjon. Det virker som han har lyttet til de store svenske trubadurene. Han har l?rt at man ikke skal kopiere men bruke spr?ket og gj?re det til sitt eget.
Musikaliteten avsl?rer at han egentlig er bluesgitarist. F?rste sporet kaster et lett og komfortabelt bluesriff imot oss i visa ?En gammal kavaljer?. Melodi?s blues med en skandinavisk folketone i b?nn. Med den akustiske innledningen setter han standard for skiva. Dette er et rent akustisk produkt nesten helt fritt for elektroniske snurrepiperier. N?r ?sa Sundstedt tr?r til med akkordeon er det i full balanse med resten av bandet, som ogs? inneholder bass og slaginstrumenter. En del av oss husker Arne Ljusberg fra H?rjedalen. Hans vise ?Gammalmodig h?stl?t? akkompagnert av ?sa Sundstedt er en uslipt perle. Cornelissangen ?En visa om 18 svanor? likes?. Her er perler det hele. Han avslutter selvsagt med en egen tekst til Bellmans ?Solen Glimmar? og forklarer hvordan det g?r til n?r visesangerne fors?ker ? komme inn i det h?yeste?.
Hvilke r?tter viser seg her? Jo, det er tydelig at Sebastian Sundblad har v?rt med og h?rt alle de store siden begynnelsen av den nordiske viseb?lgen. Han har s? ? si vokst opp p? Mosebacke og Waxholm hos Git Magnusson. Dermed har han f?tt med seg den viktige epoken i svensk visesang. Jeg tror denne plata er en takk til de som gjorde inntrykk p? ham opp gjennom ?rene. Kj?p den og l?r, her finnes mye av det som er sentralt i svensk visehistorie.
Hanna Åberg
Jeg kom ned til Malmö og mønstret på en gammel hollandsk kanalbåt som var gjort om til konsertsted. Den blå båten het stedet. Og her var det at min ledsager, trubaduren Göran Sergel, mente at jeg skulle få oppleve enda av de kvinnene som skal sette spor etter seg. I et tettpakket lasterom entrer Hanna Åberg scenen og ikler seg en klassisk gitar. Og hun kan faktisk spille klassisk gitar (min venn hvisker til meg at hun har studert klassisk gitar). Det høres. Etter hvert entrer en bassist og en el-pianist podiet. De gjør en helaftens konsert hvor de varierer fra det helt vare med klassisk gitarakkompagnement til full besetning og utbåsning. Hun leverer to sett med egne viser. Jo, det er mye hjerte og smerte også her, men ingenting er banalt her, her er det håndverk. For en snert, og for en ironi i de burleske nidvisene hun også leverer. Og nærvær og ærlighet i sangene som slår deg rett inn i hjertet. Forstår jeg skånsk? Vel, det er ikke så lett å forstå. Men Hanna Åberg forstår du, for hun roter ikke konsonantene bort. Hun bruker konsonantene til det de er til for å få meg til å forstå hva hun synger.
Jeg finner to CDer med henne. Den første kom i 1999 og het bare "Hanna Åberg". Det neste kom i 2007 og het "Till en vän". Hun vant svensk mesterskap i nidviser i 1998 – de har faktisk slike mesterskap der. Hun er en mester i å bruke besk ironi og svart humor. Det er en vanskelig kunst og det er lett å ikke komme i mål. Men hun kommer i mål og viser frem eleganse. Men hun skriver ikke bare ironi, hun har også mye vakker poesi. Fra CDen "Till en vän" har jeg hentet noen eksempler. "Hos dig" er en vakker kjærlighetsvise som går rett i hjertet. Hun akkompagnerer på klassisk gitar. Gitarakkompagnementet kunne godt stå for seg selv som et vakkert klassisk stykke. Sammen med teksten forsterker det sangen på en vakker måte. En slik åpning av en CD gir forventninger om hva som skal komme etter. Og hun innfrir forventningene. Neste vise "Precis" er med full bandbesetning og den rake motsetning musikalsk sett i forhold til åpningen. Men hun viser her at hun behersker de gitarene man trenger for å jobbe som visesanger – og det kan være mange. Hun lever et akkompagnement som aldri blir kjedelig, men heller ikke overdådig.
Sangmessig behersker hun det meste. Fra det helt vare og folkelige til det burleske og frekke. Hun har en varme og nærhet i stemmen som gjør at du tror hun sitter rett ved siden av og synger i øret ditt. Ja, hun er også en av de du kan lære teksttolking av. Musikalsk spennvidde har hun også, blues, rock, folkemusikk, ja alt det visa rent musikalsk kan bringe med seg.
Kommer du til Malmö, eller et sted i Sverige, oppsøk hennes konserter. Og du kan bestille CDen på db-productions.se.
Lucas Stark
På Krokstrandfestivalens lille scene sto en spesiell ung mann med akustisk gitar og sang skillingsviser, sjømannsviser, og andre viser fra det tradisjonelle svenske repertoaret. Det var et vanskelig sted å spille på med matservering og trafikk rundt. Men han fanget publikum med sin enkle og tydelige formidling. Lett humoristisk og respektfull fremføring av de gamle sangene som man bare måtte lytte til.
Etter ti år som visesanger har han lagt hele Sverige for sine føtter og han begynner også å etablere seg i Norden. Han har spesialisert seg på det folkelige sangrepertoaret med skillingsviser, rallarviser og sjømannsviser.
På Viser.no kan du også lese anmeldelsen av hans første CD med Bruksorkestern, "Skillingstryck & andra otidsenligheter". Der står det blant annet: "Lucas Stark viser autoritet og nærhet i sine tolkinger. Ikke på noe tidspunkt faller han for fristelsen til å overdrive, noe som jeg har opplevd hos mange som har fremført skillingsviser. Han er tro imot tekstene og behandler dem ærlig. Som sanger vil nok flere enn jeg legge merke til at han har et stort talent. Han har treffsikker intonasjon og en varm stemme med stor spennvidde. Det virker som han har funnet sin identitet som visetolker. Kombinasjonen tekstuttale og stemmebruk plasserer ham blant våre store visetalenter i Norden."
Han har fått Evert Taube-stipendiet og Ulf Peder Olrog-stipendiet for sitt arbeid med disse poetenes viser. Han har en spennvidde i sitt repertoar som kan ta pusten fra en. Slik sett er han kanskje en være mest anvendelige trubadurer, fordi han har et repertoar som kan dekke de fleste anledninger til å møtes.
Lucas Stark er en av de få som rette kan kalle seg trubadur ut fra det brede repertoaret. Men det er ikke nok å ha et bredt repertoar. Du skal kunne bruke det troverdig og behandle de visene du bruker med respekt. Det gjør denne mannen. Fra de skjøreste sommerfuglvinger til det groveste tømmer, der er spennvidden i hans tolkinger. Jeg tror fortsatt at han er den av de nordiske visesangerne vi kanskje kommer til å høre mest av over lang tid.
Idet bladet går i trykken, kommer CD nr to ut, "Stolt igenom havets böljor", en samling sjømannsviser med Bruksorkestern. Dette er et kulturhistorisk dokumentarprosjekt samtidig som det er en CD som vil bli hørt og kjøpt av mange. Jeg har tyvlyttet! Den er stor, nyskapende og med respekt for tradisjonene. Vi kommer tilbake med egen anmeldelse på nettsida Viser.no. Du kan også bestille på eldrecords.se.
Toppen av isfjellet
Vi skulle gjerne hatt med flere av de nyetablerte svenske visesangerne som gjør det godt ? Dan Victor, Christina Kiellson og så mange andre, men så stort magasin og kapasitet har vi ikke. Dette er bare toppen av et gigantisk isfjell. Det som er klart er at det svenske visemiljøet med Yrkestrubadurernas Förening, stipendiene, festivalene, folkehøgskolene og de mange institusjoner har klart å opprettholde visa som medium. Og de har klart å få frem en lang rekke unge visesangere som gjør seg bemerket på visas og fortellingens premisser.
Vi tar av hatten og bukker: Gutår kära bror!
Publisert 2013.
Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag