Syng Hjerte

Liv Runesdatter fra Rogaland har samlet folkemusikk fra Vestfold og Rogaland. Sangene er religiøse viser om levd liv, mennesker og tro som Runesdatter har funnet i arkiver, på gamlehjem og i møte med mennesker. Alle er innpakket i utradisjonelle, tidvis lett drømmende, tidvis rytmisk utfordrende instrumentarrangementer.

Av Per Jakob Skaanes

Liv Runesdatter er freelance vokalist, komponist og produsent. hun har samarbeidet med folk fra mange deler av verden og opptrådt på en rekke festivaler i inn- og utland. Hun har drevet med folkemusikk, improvisasjon,  klassisk sang og nå har hun fordypet seg i den vokale folkemusikken fra to så forskjellige steder som Rogaland og Vestfold.

Leksalmer fra 1800-tallet

Med Syng hjerte er det et hefte med tekster og en vakker liten innledning. Der kan vi lese at hun for syv år siden kom over salmer fra Jarlsbergske frimenighet i Høyjord i Vestfold. Dette var en pietistisk frimenighet som vokste fram i siste halvdel av 1800-tallet. Salmene ble samlet og dokumentert av Øystein Gjerde og Svein Aakerholdt. Takket være dem, får vi høre Runesdatter tolke disse samlene i dag. Det er også morsomt å lese om hvordan Runesdatter har tilbrakt timesvis på eldresentre med mens hun har drukket kaffe og lyttet til gamle kassetter og sprukne stemmer som fremfører viser kanskje ingen hadde visst om var det ikke for Runesdatters prosjekt. 

Materialet er sanger om liv og levned med et religiøs vri. Her er naturskildringer og tanker om liv og tro, hele tiden knyttet mot det store målet man går i møte engang der framme. Titlene kan være Solrenning sæle, Nu hviler mark og enge, Jeg har en venn og Saligheten er oss nær. Noen av tekstene er skrevet av Brorson, andre er skrevet av forskjellige lekpredikanter, menst melodiene som er toner brukt i Rogaland eller Vestfold uten kjent opphav.

Eksperimentelt tonefølge

Er man mest opptatt av tekstene til salmene, kan lydbildet på denne utgivelsen fortone seg noe forstyrrende. Ved andre gangs gjennomlytting, lyttet jeg mer etter tekstene. Jeg ble flere ganger «distrahert» av en saksofon som opererte langt oppe i diskanten mens akkordionet la på klanger nesten disharmonisk med saxen, eller at hardingfela spilte en motrytme som tilranet seg oppmerksomheten fra vokalen.

Lytter man mest til klanger og lyd, må man bekjenne at Runesdatter og musikerne har gjort en svært god jobb med arrangementene. Som regel spiller kun to instrumenter på hvert spor. Instrumentene bidrar tidvis med et rytmisk utfordrende akkompagnement som tilsynelatende vandrer helt selvstendig og bryter med Runesdatters melodi. Tidvis lager musikerne et stemningsskapende lydteppe vokalen synger oppå. Det er blant annet det som gjør platen til noe jeg biter meg merke i.

Runesdatter synger vakkert, som en litt mer klassisk skolert utgave av Tone Hulbækmo. Tekstene er fine. Melodiene likeså. Men mange synger vakkert, melodier og religiøse tekster av denne typen finnes en rekke innspillinger av. Når de får tilført det lille ekstra av et litt utflytende og drømmende improvisasjonsaktig arrangement med Alfred Janson på akkordion, Trygve Seim og Rolf Erik Nystrøm på saxofon, Tuva T. Bolstad på hardingfele, Vidar Skrede på baglama og Håkon Thelin påkontrabass, blir det noe man legger merke til. Samspillene mellom akkordion og hardingfele har gjort et spesielt inntrykk på undertegnede. Akkordionet blir tidvis brukt som et trøorgel, tidvis kun til å legge på enkelte klanger som et bakteppe i en dialog med saxofon. På sangen So, ro subberusken min synger Liv Runesdatter til akkompagnementa av Vidar Skrede på baglama (titt på opptak av baglama på Youtube) – det er nesten litt verdensmusikk.

Så langt er Solrænning sæle mitt definitive favorittspor, her arbeider akkordionet som et trøorgel og Bolstads lyriske hardingfelespille danner bakgrunnen for den vakre melodien og teksten. Utsøkt gjort!

Flere musikkomtaler – Omtaler fra før jan 2010

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag