Ragnhild Furholt: Lån meg vengjene

Det går flere år mellom hver gang kvedaren Ragnhild Furholt gir ut en CD. Det merkes hvor gjennomarbeidet hennes materiale er når du lytter til innspillingene. Hun synger til tider med en alderdommelig tonalitet, naturtoneskala eller folkemusikalsk skala kan man kanskje si. Det tilfører noe ekstra, samtidig som man merker hvor uvant man er med andre skalaer.

Av Per Jakob Skaanes

Ragnhild Furholt er krevende å lytte til, hun serverer definitivt ikke "heismusikk". Det merkes både i melodivalgene og i arrangementene hun lager. Arrangementene er ofte enkle i den forstand at det ikke er overlesset med mange instrumenter, men litt vanskelig tilgjengelige i den forstand at de taktmessig og melodimessig ofte tar uvante veier for oss som hører mest på ”standard” viser og musikk som dukker opp langs den slagne landevei. I alt er det mye skjemteballader og småstubber fra Agder Furholt tar tak i og benytter på sine utgivelser. Hun er fra Songdalen i Vest-Agder, og hun er datter til spelemannen Halvdan Furholt og niese til Otto Furholt. Arvelig belastet kan vi trygt si hun er.

Strenger, trommer og munnharpe

På den siste utgivelsen ”Lån meg vengjene”, har hun fått hjelp av Leiv Solberg på diverse strengeinstrumenter, og Birger Mistereggen på trommer og munnharpe. Materialet bygger på Lindemanns innsamlinger i Setesdal like etter 1850. En ting som slår meg i tillegg til at denne CDen er svært gjennomarbeidet og at Ragnhild Furholt synger med en gripende stemme, er variasjonsrikdommen i arrangementene. Her har vi nesten nakne småstubber, folkeviser med elektrisk gitar i bakgrunnen, et suggererende og svært krevende munnharpekomp i visa om tordivelen og flua ”Tordiviln”, og det nærmeste man kommer easy-listening på en Ragnhild Furholt-utgivelse: ”Gjenkjendelsen”, både i tekst, melodi og arrangement. Hun har dessuten funnet frem til en usedvanlig vakker melodi på ”Tordiviln”, og plukket frem et knippe vers på skjemteballaden ”Møllerdottera” som jeg flirte godt av da jeg hørte dem. Har aldri hørt noen synge disse versene før. En slags folkelig obskøn-komisk tekst. Sistnevnte vise må dessuten nesten sies å være en folkemusikk-standardlåt. På ikke lang tid har jeg hørt seks forskjellige versjoner av denne (den ene var riktignok et arkivopptak fra CDen Hugen leikar so vide). Her er arrangementet elegant oppbygd med ørlitegrann mer perkusjon for hvert vers. Dessuten er det et ekstra taktslag (et eller annet skeiv er det i hvert fall) i refrenget og jeg har kost meg med å høre hvordan musikerne i hver runde spiller i dette partiet.

Leiv Solberg får virkelig luftet instrumentparken sin på denne innspillingen. Elektrisk gitar og diverser mandolaer og akustiske gitarer klinger med her og der. Innspillingen er spennende og vitner om et solid håndverk. Men det krever sin lytter, det er ikke en CD man kan la surre og gå i bakgrunnen. Bruker du litt tid på denne CDen, tror jeg til gjengjeld den vil gi desto mer tilbake.

Flere musikkomtaler – Omtaler fra før jan 2010

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag