Olea Crøger – Lilja bære blomster i enge

Om lag 203 år etter sin fødsel og 149 år etter sin død, blir Olea Crøger hedret med en praktutgave med hovedvekt på ballader og andre folkeviser. Men også en fin samling av melodier, nystev, gammelstev, ølbollerim og andre rim foretatt av telemarkingen, prestedatter, innsamler og sanger Olea Crøger (1801-1855). Norsk folkeminnelag og Aschehoug & Co har laget en lekker riktig bokpakke bestående av to bokbind og en CD med stoff samlet av Crøger, som nå utgis 164 år etter at hun selv forsøkte å få sine oppskrifter utgitt.

Av Per Jakob Skaanes

Hovedbindets innholdsrike forord byr på mye interessant og opplysende lesning om Crøgers virksomhet i Telemark. Crøger ”var pioneren som synte granskarane inn i den estetiske gullgruva som folkevisene og folkemusikken representerer og materialet hennar høyrer til den eldste vi har her i landet”. Hun førte Landstad inn i folkeviseverdenen, og overbeviste Moe om at det fantes en egen norsk balladetradisjon, samt ”lukket opp Telemarks musikalske rikdommer for Lindemann”, står det å lese i forordet side 13.

Det er tydelig at det har bydd på visse utfordringer å forske og få utgitt arbeider som kvinne på 1800-tallet, samt beholde ”rettighetene” til det innsamlede materialet midt oppe i drakamper mellom karer som L. M. Lindemann, Asbjørnsen, P. A. Munch, Landstad og andre helter som ikke hadde besynderlig respekt for en kvinne. De kunne gjerne finne på å utgi hennes arbeider i deres eget navn. Landstad krediterte riktignok Crøger i forordet i melodibilaget til sine ”Norske folkeviser”, mens Lindemann kun omtalte henne som informant og ble oppriktig indignert over at enkelte hevdet han kun hadde redigert folkemelodier innsamlet av Crøger. Ressem henviser i denne sammenheng til en veldig artig polemikk mellom den danske folkemelodi-samleren Andreas Peder Berggren og L. M. Lindemann på side 29.

Skjønt, Crøger var også sanger - hun var fortrolig som ingen annen med den musikalske tradisjon i Telemark. Det er med andre ord temmelig drøyt, etter dagens målestokk, hva de kunne få seg til å gjøre for å ta æren selv dissa gutta. På den annen side, uten en notekyndig samler av Lindemanns kaliber ville melodioppskriftene sett ganske annerledes ut. Det hersker stor uenighet om hvor notekyndig Crøger var, og følgelig i hvilken grad hun var kapabel til å skrive ned folkemelodiene på en tilfredsstillende måte.

Publikumsvennlig utgivelse

I denne utgivelsen finnes et vell av flotte oppskrifter etter Olea Crøger, det vil si, vi har ingen oppskrifter som stammer direkte fra henne. Ved hjelp av nitid granskning i arkiver og lignende har folkloristene Brynjulf Alver og Raimund Kvideland, sammen med musikkviter Astrid Nora Ressem sporet opp mange oppskrifter som man med sikkerhet kan si må stamme fra Olea Crøger.

Foreliggende Crøger-samling er svært publikumsvennlig til sammenligning med Lindemann-utgaven som kom for en tid tilbake. Den var riktignok langt mer voluminøs og innholdsrik, men også temmelig heftig å gi seg i kast med. Her er jobben gjort for publikum. Det foreligger for eksempel oversiktlige noter til alle melodiene, en stor takk til musikkviter Astrid Nora Ressem i Norsk Visearkiv, som har lært seg siffernotasjon som benyttes på salmodikon for å ”omkode” Crøgers nedtegnelser av folkemelodiene og slåttene over til vanlige noter. Det lille bindet med faksimiler av oppskriftene, er nok mest interessant for dem med historisk interesse, og dem som gjerne vi se hvordan oppskrifter så ut på et visst stadium. Jeg, og sikkert mange andre ”på si”-utøvende med meg, tenker nok ofte hvordan stoffet kan benyttes til egne fremføringer av folketoner. Da blir hovedbindet uovertruffent i sin anvendelighet, mens faksimilebindet mer blir historiedokumentasjon.

Samlingen har liste over kildene i et appendiks. Den er svært systematisk og oversiktlig, med et register hvor man kan lete etter sangene både på førstelinje og tittel. En meget nødvendig ordliste er laget av Kristian Hanto. Denne er helt ypperlig å arbeide med, og lete seg frem i. Jeg har kost meg med å spille igjennom mange av visene og slåttene.

CD med Agnes Buen Garnås på kjøpet

Som nevnt, følger det med en CD hvor godeste Agnes Buen Garnås synger flere av de innsamlede visene til akkompagnement av Gøril Ravno på Langeleik. Jørun Bøgeberg står for opptak og miks. Det er masse tøfft på denne CD-en. En variant av ”Eg gjette tulla” med et par ekstra kruller, en instrumental av ”Kivlemøyane” på Langeleik, ”Dalebo Johsen” og ”Knut liten og Sylvelin”. Agnes Buen Garnås synger jo på sin særegne måte. Om det er surt eller bare ”skjemtende svevetoner” på de høye tonene, skal ikke jeg påstå noe bestemt om. Hun synger mye bedre i de lavere tonesjikt, spør du meg. På ”Solfager og Ormekongen” spiller Ravno antakelig med bue på Langeleiken, veldig stilig effekt. På visse steder, virker det som om det er noe skurr oppe i diskanten. Om dette har med selve opptaket, eller miksen å gjøre, vet ikke jeg. Men jeg synes det er noe forvrengning der, som ikke bare kan forklares med ”svevetoner”. Lytt til spor 13 ”Å tru eg hadde eit fingerbøl malt”. Det er marginalt, men allikevel distraherende med forvrengning.

Norsk folkeminnelag har som formål å øke kunnskapen om muntlige kulturtradisjoner, og har gitt ut en rekke bøker i lagets skriftserie. Denne samlingen med Crøgers oppskrifter, er nummer 112 i rekken. Man må si de har gjort et stort løft med denne utgivelsen! Dersom man ønsker denne, kan man melde seg inn i Norsk Folkeminnelag og kjøpe boken til medlemspris, eller kjøpe den på en bokhandel.

Flere musikkomtaler – Omtaler fra før jan 2010

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag