Møt Louis Jacoby i den vestfoldske skjærgården

«Jeg likte ikke lutefisk før jeg smakte det, og kunne ikke skrive viser før jeg
gjorde det». Louis Jacoby omtaler seg selv som en trubadur med forkjærlighet for tekster når han skal forklare hvem han er.

Mari Rustøy

— Jeg pleier å ha en gradering på meg selv; jeg er ingen stor musiker, greier meg greit på gitar, har en stemme som fungerer, er noe bedre på det å lage melodier, men det er tekstforfatter jeg først og fremst er. Melodien skal kle tekstene mine og ikke omvendt. Teksten formidler en historie, en stemming eller et budskap, sier han.

Det er en høyreist mann som møter meg langs kystveien mellom Larvik og Sandefjord, i skjærgårdsidyllen Ula. De hvite husene ligger tett i tett i doven atmosfære i le bak svabergene. Utenfor skummer havet hvitt, mens Svenner Fyr vokter leia inn til det lille tettstedet.
– Et godt sted å leve, sier Louis Jacoby (56).

Det er ikke vanskelig å forstå hvor inspirasjonen til mange av Jacobys tekster kommer fra.

Det er nettopp denne vestfoldske skjærgården, aller helst i sommerdrakt, som inspirerer Louis til å skrive. Og det er de nære tingene han ønsker å formilde gjennom tekstene og musikken sin – det store og det sanselige i det hverdagslige.

Louis legger vekt på å finne inspirasjon der han er, og mener hemmeligheten når en skal nå et publikum med en tekst, er å være ærlig mot seg selv når en skriver.
— Vi mennesker har samme følelsesspekter og reager på noenlunde lik måte, så er man ærlig mot seg selv vil en også nå andre, sier han.

Etter den siste plata Puslespill som handler om viktige ting i livet, og kanskje mest om kjærligheten, har det kommet en flom av tilbakemeldinger om at folk kjenner seg igjen i tekstene, og at de føler at han skriver om dem.

Og det er nettopp dette Louis vil oppnå med tekstene sine. Dette er også grunnen til at han syns det er frustrerende at NRK ikke vil formatere og dermed spille Puslespill, særlig fordi han er en ihuga P1-entusiast og utpreget P1-artist gjennom mange år. CD'en har fått terningkast fem og seks av avisene. Louis mener selv at Puslespill så definitivt er hans beste CD, og det er også her vi finner noen av sangene med de aller beste tekstene.

— Drahjelpen radioen utgjør, er viktig og avgjørende for oss som har ord og toner som livsstil og levevei. Jeg hadde ikke trodd at det kunne skje at Puslespill ikke ble spilt, men det gjorde det. Det er trist, sier han.

— Når en norsk utgivelse ikke blir spilt på radio, er det vanskelig for butikker og plateselskap å satse videre på den. Her er vi midt i et kulturpolitisk problem. Det er imidlertid ikke salget som betyr så mye, men at en ny låt blir hørt. Men heldigvis går CD'en unna ved hjelp av jungeltelegrafen og nettet, sier trubaduren.

— Formateringen av radiokanalene er en utvikling man bør stille spørsmål ved. At et bittelite utvalg mennesker bestemmer hvilken musikk som folket skal få høre, er noe publikum stort sett ikke vet om. Radiokanalene trekker frem en artist og en hit fra albumet dens og spiller denne i hjel, mens de andre sangene på CD’en og andre artister ikke blir spilt i det hele tatt, legger han til.

I samtalen vår rundt musikk og radio snur han plutselig på rollene våre og spør meg hvem jeg tror er de mest folkekjære artistene i Norge i dag. Noe famlende ramser jeg opp Vamp, Odd Børretzen, deLillos, Halvdan Sivertsen, Jan Eggum og Hellbillies.

— Der ser du, utbryter han triumferende, — det forteller jo alt. Disse artistene tilhører alle på sitt vis visetradisjonen og synger på norsk. En undersøkelse viser at det norske folk vil ha mer visesang på radio, og at mange av radiokanalene våre således er i utakt med folket. Det betyr at vi har ting å kjempe for. Elton John lager fin musikk, men jeg ønsker ikke å høre «Nikita» for n’te gang på ei uke når det er så mye spennende nytt, norsk materiale å ta av. Der tror jeg at jeg har mange med meg.

Helt fra barndommen har det vært musikk rundt Louis. Faren, forfatteren Arnold Jacoby, spilte piano og sang sammen med ungene. I tillegg ble noen år av barndommen tilbrakt i Italia hvor sang og musikk var overalt. Det var trekkspill, sang og dans og en visetradisjon som fasinerte en ung musikkelsker.

Som trettenåring i Italia fikk Louis sin første gitar, og dermed var det gjort. En trubadur var blitt skapt. Men det er først de siste femten årene at Louis har levd av å være artist på heltid.
– Jeg lever godt av min visesang, og er privilegert som får lov til å leve av det jeg lever for, sier han.

Louis Jacoby har blant annet blitt tildelt Vestfold fylkes kunstnerstipend og Prøysenprisen i 1992. Men det var da Hverdag ble kåret til en av Norges Nasjonalviser i 1994, og da Louis i 1995, sammen med Lars Martin Myhre vant Reiseradioens sommervisekonkurranse med visen En sommer er aldri over, at trubadurkarrieren fikk fart. Noen & ingen lå ti uker på Norsktoppen i 2003, derav to ganger på førsteplassen. Men så langt tilbake som på syttitallet lå han på Norsktoppen med Vise ved vindens enger. I løpet av sin karriere har han foruten sju plateutgivelser og to visebøker også gitt ut fire kåserisamlinger.

Hva kjennetegner en god vise?
– Enkelheten, svarer Louis.
– En vise skal kunne fremføres av en person med et instrument, uten effekter og musikalske krumspring som nødvendige ingredienser.

Han er likevel ikke en tilhenger av å definere seg selv innenfor en sjanger. Det blir det samme om folk kaller meg visesanger, trubadur, låtskriver eller singer/songwriter. Den viktigste er språket det formidles på. For Louis er opptatt av norskspråklig musikk for å ta vare på vår egen språktradisjon. Språket er vår klareste og viktigste identitet, sier han. Jeg har engelsk som fag og har studert i USA, sier han, men jeg føler likevel ikke at jeg har den språklige ballast som skal til for å skrive kvalitetstekster på engelsk.

Selv om det er visetekster som er viktigst for Louis Jacoby, har han også et godt forhold til poesi generelt. I fem år, på slutten av 90-tallet, var han fast huspoet i TV-programmet Wesenstund. Og når jeg helt til sist spør Louis om det pågående prosjektet Poesiparken i Larvik, glimter det øynene hans, og han utbryter:
– Det er moro, det!

Så forteller han med entusiasme om prosjektet som har som mål å sette Larvik på kartet som poesiby nr. 1 i Europa.

Det hele startet med at Louis følte ordet manglet i det offentlige rom:
— Musikk blir spilt i butikker og på kafeer. Det henger malerier og fotografier på vegger, og forskjellige skulpturer utsmykker parker og plasser, men ingen av disse inneholder ord, sier han.

Ideen om å utsmykke byen med utdrag fra forskjellig litteratur i forskjellige former, ble født og ble etter hvert også enstemmig vedtatt i Larvik kommunestyre.

Arbeidet med etableringen av Poesibyen begynner å bli synlig forskjellige steder i Larvik sentrum etter at flere investorer og givere har fattet interesse. For Louis sin del innbefatter det å være initiativtaker til prosjektet mye frivillig arbeid i form av å få alle brikkene til å falle på plass. Men han understreker at arbeidet er mer moro enn strevsomt.

– Jeg ser på dette som mitt kulturpolitiske bidrag, i stedet for å sitte i et kommunestyre og bestemme.

Men Louis er en utålmodig sjel, og arbeidet med Poesiparken er tidkrevende og stjeler mye tid fra hans eget kreative arbeid.

– Jeg har med andre ord nok å gjøre, sier han. Nå står mine tradisjonelle sommerkonserter for døra, noe jeg gleder meg til. Ingenting er morsommere enn å møte publikumet mitt. Men Poesiparken er viktig, sier han. Vi er mange entusiastiske folk som jobber med det, og vi skal nå langt, avslutter han.

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag