Safts debutalbum gjenutgitt på vinyl

Saft er et av 70-tallets mest betydningsfulle band i Norge, ifølge Norsk pop- og rockleksikon. De er vanskelig å få tak i på CD. Så langt jeg kan se, er kun dobbeltalbumet Saft 1971-1996 tilgjengelig, og da kun til nedlasting via iTunes. Et lyspunkt for ensusiastene er de da at tyske Mayfair Music har trykket opp Safts debutalbum Saft på vinyl i et begrenset opplag på 500 eksemplarer. Selskapet har spesialisert seg på progressiv- og psykedelisk rock fra 60- og 70-tallet.

Av Per Jakob Skaanes

For en tid tilbake var jeg på en veldig morsom fest med en farverik forsamling spennende deltakere hvorav en tilbrakte vinterhalvåret i som farende båtfant i middelhavet, en bodde i buss og reiste dit det passet han, mange kunstnere med et mer eller mindre definert virkefelt. Disse var en femten-tyve år eldre enn meg og det var en passe "rocka" forsamling. Praten kom inn på bra band som hadde satt sine spor. Saft var et av dem. I begynnelsen av festen forklarte deltakerne meg velvillig om Saft siden jeg "var så ung at jeg nok ikke visse hvem Saft var". Litt lengre og noen flere flasker rødvin ut på kvelden kom samtaleemnet opp igjen. Da var entusiasmen over de gamle heltene i Saft steget til ugjenkjennelige høyder, og Per Jakobs unge alder glemt: "Husker'ru Ragnarock i Holmenkollen da Osa spellte med Saft eller?!?! Du var der du og ja, fy faen så bra det var!!".  Jeg protesterte ikke, nikket bare anerkjennende og samtykket i at "det var tider det". Når jeg nå så at et tysk plateselskap hadde gjenutgitt Safts debutalbum, kunne jeg ikke annet enn å be om et omtaleeksemplar. Etter å ha lyttet gjennom plata, forstår jeg så absolutt mine festkollegers beundring for dette bandet.

Jeg lytter ikke mye til 70-tallsrock med unntak av litt Bowie, Queen, Led Zeppelin og Stones av og til. Norsk 70-tallsrock kjenner jeg fryktelig dårlig. På den bakgrunn er det utrolig å høre tøfft å bli introdusert til norske Saft med progrocktrommer, hammondorgel, riffende gitarer med rørfuzz og bass i parallelle toneløp og en Robert Plant-aktig vokal på toppen av det hele. Det tidlige Saft er ifølge Norsk pop- og rockleksikon forankret i den "nytenkende, progressive rocken fra tidlig 70-tall". Besetningen besto av Ove Thue på vokal og gitar, Tom Harry Halvorsen på keyboards og vokal og Trygve Thue på gitar og vokal, Magne Lunde på trommer og Rolf Skogstrand på bass. Men besetningen skiftet stadig de årene Saft besto.

Debutplata inneholder tekster både på norsk og engelsk. Det er artig å lytte igjennom plata og høre anti-Vietnam slagord som "fighting for peace is like fucking for virginity" i den ene sangen, og så den akustiske Fjøsvise med nynorsktekst på den andre, et stemningnsbilde om å la verden seile mens vi har hverandre. Antikrigs-slagordet i førstnevnte sang resulterte i at Saft ble nektet spilt på selveste BBC i hine hårde dage. Ikke dårlig! Spennvidden i tekstene, følges opp av en like stor spennvidde i det musikalske feltet. Her varter Saft opp med gromseforvrengning i rørforsterkerne med trommer og hammondorgel på den ene sangen og forsiktige akustiske gitarer på andre. Jeg er imponert over hvor godt melodimateriale Saft presenterer på denne plata. Jeg liker deres egne melodier vel så godt som coverversjonene deres.

Ti minutter lang bonuslåt

Som en bonuslåt på denne nyutgivelsen, er en timinutters instrumental liveversjon av Stoneslåta Paint it black. Her er det bare å gi på med  masse hammondorgel, trommer som forutsetter en trommis med god kondis og gitarøs. Det gir meg assosiasjoner til samtidige Hendrix' konsertversjoner. En annen coverversjon er en elektrisk og rytmisk sett veldig artig versjon av Beatles-låta Elanor Rigby med fuzz-gitar på melodistemmen og masse trommer som spreller inn og ut av takten. Jeg tror det er sånn i progrock, ikke noe minimalisme å spore i rytmeseksjonen med andre ord.

Dette albumet får flere roller avhengig av hvilket forhold man har til musikk fra tidlig 70-tallet. På den ene siden er det en verdi at dette albumet er tilgjengelig igjen. At albumet kommer nettopp på vinyl, er jo litt i tråd med ånden i musikken med et så klart 70-tallslydbildet (selvfølgelig vil man kanskje si). På den andre side går Safts debutalbum for å være et betydningsfullt album i norsk populærmusikk og når et slikt album gjenutgis på vinyl, vil det nok få en verdi som samlerobjekt i tillegg. For jeg som kun har "ljugd" på meg Saft-opplevelser, er det priært et fint album å lytte til. Nå kan jeg ved neste veteranfest slå ibordet med at jeg har plata på vinyl!

Vinyl og CD

På vinylomtalene pleier jeg føye til en liten hale om vinyl og CD. På åttitallet avløste CDen langt på vei LP-platene som musikkformat i de brede lag. Det første albumet som ble masseprodusert på CD, var ABBAs The Visitors. Siden skrumpet vinyl-katalogen inn til å bli en liten nisje for entusiaster. Enkelte grupper ga riktignok ut sine album på et lite opplag vinyl hele tide, men i dag er det gledelig å se at flere artister velger å gi ut musikken sin på høykvalitets-vinyl. Dessuten er de vakre å se på, stort utbrett med fine bilder. Fysisk kontakt med musikken fra rillene og stiften.

Mange hifi-entusiaster fnyser av CD-formatet, skjønt man legger til at det er det beste digitale man får av lyd (interessen for høyoppløsningsformatene SACD og DVD-audio er merkverdig laber). På vinylen gjør man ingen kompromisser, mens CDen kun gjengir fra 20 til 20 000 Hz.  For en introduksjon til diskusjonen, se artikkelen Låter vinyl bedre enn CD?

I dette perspektivet er det en lydmessig katastrofe med alle nedlastingsformatene hvor sanger er rippet ned til et par Mb. På den annen side  er det en lang vei fra riller til våre ører. Dårlig utstyr kan ikke oppveies av selv den mest perfekte platepressing. En hifi-entusiast jeg konsulterte, mente jeg skulle sette meg og lytte til grupper som spilte på akustiske instrumenter på intimkonserter, uten mikrofon. Lytt deretter på LP og CD og se hva du synes gjengir best det du opplevde.  Produsenter jeg har snakket med, hevder til gjengjeld at vinyl kun tjener til å tilfredsstille artistenes ego. Man klarer aldri å tjene et øre på vinylutgivelser i dag. Vi får lovprise deres ego så henseende :-) 

(Apropos stift og riller, sjekk ut denne omtalen av en meget spesiell vinylspiller. I Norge er Chris Skillbred (epost) kontaktperson for denne og han kan gi demonstrasjon for dem som er interessert.)