Sterk Stark!

Lucas Stark debuterer på det svenske plateselskapet Eld Records.
Han har tatt med seg Bruksorkestern og dykket ned i den nordiske folkelige visetradisjonen. Der har han sanket en fin samling av rallarviser, skillingsviser og sjømannsviser.

Av Leo Leonhardsen

CDen innledes med toget som dras i gang av dampfløytende fiolin, tung New Orleansbass og lekende visper i et bluegrasskomp som hensetter oss til amerikansk prærie. Men vi er langt fra prærien. Rett inn i Gällivare trakter bærer det. Og med ett forlater vi fellesskapen med amerikansk folkemusikk og er på trygg nordisk folkelig grunn. Kontrasten er stor til Delsbovisen som tilsynelatende handler om tre mord og et bryllup som ikke ble noe av. Akkompagnementet bygges forsiktig og melodisk opp med ostinater rundt orgelpunkt i bassen. Den forsiktige dynamikken kontrasterer tekstens morbide innhold, slik at vokalen får lov til å fortelle kjærlighetshistorien uten å falle i noen fortolkningsmessig grøft. I visa om Georg Sjømann får orkesteret tråkke på med orgel og en folkrock som aldri forlater folkemusikken, men er tydelig i forhold til hvilken tradisjon man bygger på. Bruksorkestern består av Lucas Stark på gitar og sang, Sven Appell på bass og kor, Leo Berger på diverse orgler, trekkspill og kor, Daniel Petterson på trommer og kor, og Livet Nord på fele og kor.

Jeg kunne skrevet ennå mer om musikken, ja om hvert av de tolv sporene fordi det er så stødig gjennomført. Man skulle tro at dette var gamle garvede musikere. Faktum er at de har spilt sammen i bare to år før de gikk i studio. De ledsager tekstene i en tradisjon som vi har rendyrket her oppe i nord. Samtidig er de trygge nok til å leke og improvisere. Med det tenker jeg at vi har mye å se frem til fra disse.

Så til sangen. Lucas Stark viser autoritet og nærhet i sine tolkinger. Ikke på noe tidspunkt faller han for fristelsen til å overdrive, noe som jeg har opplevd hos mange som har fremført skillingsviser. Han er tro imot tekstene og behandler dem ærlig. Som sanger vil nok flere enn jeg legge merke til at han har et stort talent. Han har treffsikker intonasjon og en varm stemme med stor spennvidde. Det virker som han har funnet sin identitet som visetolker. Kombinasjonen tekstuttale og stemmebruk plasserer ham blant våre store visetalenter i Norden. I Gällivarevisan, som er første sporet, presenterer han seg med engasjement og humør i fremførelsen. Det samme gjør han i sangen om Georg Sjöman. Han maler dramatiske scener for oss med et fandenivoldsk humør. I den danske visen Hälsa dom därhemma (av Worsing og Brandstrup) viser han hvor vakkert sjømannens lengsel kan males, med en myk og troverdig fremføring.

Stark har gått på visskolan i Kungälv og har allerede mottatt priser for sine tolkinger av Olrog og Taube. Gi ham utviklingsrom og han blir stor!

Se også Martin Aakerviks omtale av Bruksorkesterns release-konsert i Göteborg.

 

Tilfellet Engstrøm

Vi har fått ei ny viseplate fra Danmark. Her har komponisten og sangeren Nicolai Engstrøm fått boltre seg i god poesi.
Tidligere har Nicolai Engstrøm vært med på to utgivelser som musiker, sanger og komponist. Dette er første soloutgivelse. Tekstene er av den Bornholmske dikteren Djorn Juni og er en herlig beskrivelse av hvordan det er å være urban mann i vår tid.

---

Av Leo Leonhardsen

Jensen er forstadsmann med hund og kone. Suksess på jobben og tøffel hjemme. Det kan fort sette tanker i sving hos en mann. Politisk ukorrekt fordi man skal være forsiktig med å si at det ikke var dette som var den forventede effekt av likestillingen. "...Fru Jensen er pludselig blevet en anden, for nu står hun nemlig på vagt for kvindernes ret til at nedgøre manden..." fra sporet ”Den dejligste kvinde” er passelig frekk og forteller at vi i realiteten ikke har kommet lengre enn vi var på sekstitallet. Eller et sitat fra "Den lille mand": "...Der er en del at rette op, men husk, vi har en evne, som både holder os i top og nede på det jævne..." Her er det herlige bilder og en skrivemåte som nok er inspirert av den rike danske revytradisjonen.

Musikken har hentet elementer fra rock, blues og tradisjonell visesang. Det er her visekomponisten får lov til å utfolde seg. I visen skriver vi musikk på tekstens premisser. Musikken ligger gjerne latent i teksten. Da er det komponistens utfordring å lirke den frem. Og det er det som er med på å gjøre visesjangeren spennende – denne friheten til å bryte og blande sjangre. Det har denne danske visesangeren klart i dette prosjektet. I visen ”lykken er at vide” understreker musikken tekstens innhold og rytmikk i en fengende popmelodi. I ”Jensen og foråret” ledsages teksten av en visemelodi som er hentet rett fra dansk visetradisjon; enkle strofer som inviterer til tolking i god revytradisjon. I ”at være en Jensen” hører vi en tradisjonell dansk vals med et herlig gitarspill. Her hører vi at Engstrøm også kan spille gitar.

Som sanger kan Engstrøm med denne produksjonen fortelle oss hva som skiller visa fra andre former. Han er tydelig i sin tekstuttale. Tilbakelent og med et spenn som behersker de forskjellige sjangre som visen kan spenne over; fra jazz og blues, via rock til den folkelige sangtradisjonen. Han gjør det på fortellingens premisser og lar musikken være middel til tekstlig forståelse. Da får han også rom for å utheve fraser i sin tolking, og han viser frem trygghet i formidlingen – uten å overdrive.

Til tonefølge har han med seg Troels Skovgaard på trommer, Jesper Mejlvang på keyboard, Klaus Mentzer på trommer og Michael Friis på bass.

Nicolai Engstrøm har laget ei viseplate som tilhører det 21. århundret. Løp og kjøp!

Flere musikkomtaler – Omtaler fra før jan 2010

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag