Laila Yrvum: Se min ild

---

Endelig er Laila ute med sin andre CD. Denne gangen med en blanding av tradisjonelle taterviser, egne tekster og melodier til tre sommerdikt av Randi Schjølberg.

Av Mari Tangen

Hennes første plate ”GIA” ble utgitt i 2000. GIA betyr SYNG på romanispråket, og Laila sier selv at hensikten med denne CD-en først og fremst var  å ivareta taternes eller "de reisendes" visetradisjon slik at barn og barnebarn kunne lære sangene.

Da Viseforum snakket med Laila tidligere i år fortalte hun at hun nå – under sterk tvil – hadde valgt å lage ”ikke et enten – eller, men et både – og” i utvalget av sanger. Hun ville, som alltid, føre sitt folkeslags tradisjoner videre, samtidig som hun ville våge seg frampå med sitt eget stoff.

Og hvordan har så resultatet blitt? Vi røper med en gang at denne CD-en falt i smak. Lailas varme stemme formidler at hun synger fra hjertet, og i samarbeid med produsent Tom S. Lund har hun fått en ”innpakning” der arrangementene gjennom alle 12 spor fremhever tekst og innhold i visene. I tillegg fins det vakre instrumentalsporet Valsedraum etter Nils Bakke, bror til Lailas oldemor. En valsemelodi som, i følge CD-coveret, bærer i seg ”fanteslengen”.

Mange av visene har du helt sikkert hørt før, men aldri framført på denne måten. Tittelsporet ”Se min ild” har følge av klimprende bouzouki og smektende fiolin, mens ”Mustalainen” løftes fram i latinskinspirerte tangorytmer med heftig fiolinsolo fra Oluf Dimitri Røe. ”Tysta natten” er en annen av de tradisjonelle tatervisene som er med, der Lailas stemme og Ånon Egeland på oktavfiolin uttrykker noe av det såreste og vakreste vi har hørt på lenge.

Noen liker mora – og noen liker dattera, heter det. Her får vi begge deler: Lailas datter Christin Andersen Leine synger ”Fattig zigenarebarn”, og er med som kor på flere andre spor. Christin synger pent, men er kanskje litt for ung til å formidle smerten i at ”lyckan var kort og den vara ei lenge”? 

Lailas egne viser står godt til de tradisjonelle tatersangene. Hennes tekster og melodier virker gladere og lysere, noe som gjør CD-en til en variert lytteopplevelse. ”Ava kei”, som hun har skrevet på romani, framføres med lystig pizzicato-intro, dansante fiolinstrøk og glade gitarrytmer. Jeg har tidligere hørt den ”live” med Laila og hennes gitar, og hver gang går jeg og nynner ”Og vi dikkar det på dero om du asjar det eller ki”… Hva teksten betyr? Coveret gir en antydning: Den handler om et folkeferd med sin egenverd. Stemningen i denne korte visa blir for meg prikken over i-en etter å ha lyttet med glede til ”Se min ild”. Laila har gitt ut en helstøpt CD som viser bredden hos en artist med dype røtter, ekte formidlingsglede og en stemme som gir meg del i smerten, gleden og drømmen.

Bildet: Laila Yrvum og Øyvind Rauset på Viser Ved Kanalen 2002.

---

Viser fra et folk på vandring

Siste spor på ”Se min ild” er ”Tapt kärlek” av Lasse Johansen. Vi minner om at Laila Yrvum og Lasse Johansen høsten 2003 ga ut viseboka ”Viser fra et folk på vandring – slik vi lærte dem”.
I denne boka er de reisendes viser samlet mellom permer for første gang i Norge. Boka inneholder 53 viser, de fleste av dem sunget av reisende gjennom generasjoner. Melodiene er nedtegnet på noter, og forfatterne har trykket opplysninger om visenes opprinnelse og sin egen tilknytning til dem. Flere av visene på Lailas CD finner du her, samt en rekke andre tradisjonelle og nyere viser. En kulturskatt – og en bruksbok for deg som vil lære (eller gjenoppdage) viser du kanskje hørte en gang!

 

Flere musikkomtaler – Omtaler fra før jan 2010

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag