Kaizers Orchestra Maskineri
på CD og vinyl

Maskineri heter Kaizers Orchestras siste album. Det kommer både i digital og analog versjon, som CD og på vinyl. Innpakningen på vinylen er lekker. Maskineri inneholder 13 gode låter som vil falle i smak hos et bredere publikum enn mange tidligere Kaizers-produksjoner.

Av Per Jakob Skaanes

Navnet Mr. Kaizer opptrer i låta Bastard fra 1998. Da het bandet fremdeles "gnom" med liten "g". Like etter ble imidlertid kontrabassist Rolf Prestø byttet ut med Jon Sjøen og bandet skiftet navn til Kaizers Orchestra. Bergensbandet ble startet i 1999 og serverer skranglerock, nyveiv, skamusikk, østeuropeisk ompamusikk med mye humor.

Om jeg skal forsøke å peke på musikalske referanser til stilen Kaizers Orchestra har lagt seg på, vil jeg assossiere i retning av Tom Waits' senere produksjoner hvor lydbildet er preget av eksperimentering med ulike perkusjonsmuligheter, oljefat, bilhjul og disharmoniske klanger. Jeg tenkter også på Einstürtzende neubauten, Einmal kommt die liebe og tivoli-musikk. Med elementer fra industri-skrammel med banking på oljefat og referanser til bedehusene gjennom bruk av gamle trøorgler har Kaizers Orchestra satt dype spor i norges rockeinteresserte befolkning. På Maskineri fremstår lydbildet som mer polert og "veloverveid" enn i tildigere utgivelser. Mange av sangene er rett ut sagt smygende som for eksempel valsen Den andre er meg. Mye av det elegante i lydbildet ligger i de små detaljene. Marimbaspillet sammen med perkusjonbruken i låtene og de litt uventede klangene skaper et særegent lydbilde. På nevnte låt har de også med seg Ragnhild Winterstø Røthing på vokal. Veldig artig med rocka gitarer og bass sammen med tivoli-lirekasselyder og sprudlende vokalarrangementer i sangen Volvo i Mexico. Det som er borte av galskap og energi fra slik vi husker Kaizers Orchestras tidlige utgivelser er bøtet på med eleganse og delikate detaljer i denne produksjonen.

Kaizers Orchestra er et av de få norske band som har klart å gjøre seg bemerket i utlandet og de synger attpåtil på Stavanger-dialekt.
Platesleppet til Maskineri var i fristaden Christiania. Det er nok ikke uten grunn at det er Kaizers Orchestra som har gjort seg bemerket utenlands. De serverer en intensitet og energi i musikken som få andre kan utfordre. I tillegg har de et uttrykk i musikken som er ganske så særegent sammelignet med andre rockeband hvor man i hovedsak finner to gitarister, bassist og trommis. I den gata finner du 80% av dagens rockeband hvis jeg kan tillate meg å "skyte litt fra hofta". Band som låter som tusenvis av andre band er det vanskeligere å bite seg merke i. Hører du Kaizers Orchestra, vil du ikke umiddelbart tenke på et utall band som låter til forveksling likt med dem. Det er noe av det som gjør de store i mine ører. At man virkelig arbeider frem et lydbilde som er deres eget. Kaizers Orchestra har dannet seg et lydbilde hvor de har mikset sammen elementer trøorgler fra gamle bedehus, perkusjonsutstyr fra industrianleggsplasser, kontrabass og vokal på klingende Brynedialekt. Det gjør at bandet låder annerledes, og de ser annerledes ut på scenen. Viktigst er nok musikken, intensiteten og lydbildet. Men fremfor alt, de lager gode låter. På Maskineri må jeg nok bemerke at de nærmer seg et "vanligere" lydbilde, men samtidig har de blitt mer raffinerte og elegante i både låtmateriale og arrangementer.

Albumet Maskineri inneholder tretten låter. Disse er signert Janove Ottesen og Geir Zahl. Dette er et knippe finurlige og underfundige tekster. Mange av dem gir meg foreløpig kun undring, men andre treffer midt i hjertet, for eksempel en tekst om å bli den som står i skyggen og blir nummer to i de fleste av livets situasjoner Den andre er meg. Her har Ottesen virkelig klart å gi denne sørgelige opplevelsen et kunstnerisk uttrykk. Elegant og sørgmodig. Favoritt er avslutningslåta Romantisk salme i F-dur. En vals med utsøkt instrumentering, og en tekst så usigelig trist til et lavmælt komp som bygger seg langsomt oppover uten noengang å ta oppmerksomheten nevneverdig bort fra vokalen. Som sagspiller synes jeg imidlertid de skulle brukt ordentlig sag på Kaizers 115. drøm fremfor å la en synth gjøre jobben. Plata vokser dessuten mens du lytter til den. Jeg har lyttet på den flere ganger, inntil videre blir den bedre og bedre.

Vinyl og CD

På vinylomtalene pleier jeg føye til en liten hale om vinyl og CD. På åttitallet avløste CDen langt på vei LP-platene som musikkformat i de brede lag. Det første albumet som ble masseprodusert på CD, var ABBAs The Visitors. Siden skrumpet vinyl-katalogen inn til å bli en liten nisje for entusiaster. Enkelte grupper ga riktignok ut sine album på et lite opplag vinyl hele tide, men i dag er det gledelig å se at flere artister velger å gi ut musikken sin på høykvalitets-vinyl. Dessuten er de vakre å se på, stort utbrett med fine bilder. Fysisk kontakt med musikken fra rillene og stiften.

Mange hifi-entusiaster fnyser av CD-formatet, skjønt man legger til at det er det beste digitale man får av lyd (interessen for høyoppløsningsformatene SACD og DVD-audio er merkverdig laber). På vinylen gjør man ingen kompromisser, mens CDen kun gjengir fra 20 til 20 000 Hz. For en introduksjon til diskusjonen, se artikkelen Låter vinyl bedre enn CD?

I dette perspektivet er det en lydmessig katastrofe med alle nedlastingsformatene hvor sanger er rippet ned til et par Mb. På den annen side er det en lang vei fra riller til våre ører. Dårlig utstyr kan ikke oppveies av selv den mest perfekte platepressing. En hifi-entusiast jeg konsulterte, mente jeg skulle sette meg og lytte til grupper som spilte på akustiske instrumenter på intimkonserter, uten mikrofon. Lytt deretter på LP og CD og se hva du synes gjengir best det du opplevde. Produsenter jeg har snakket med, hevder til gjengjeld at vinyl kun tjener til å tilfredsstille artistenes ego. Man klarer aldri å tjene et øre på vinylutgivelser i dag. Vi får lovprise deres ego så henseende :-)

Flere musikkomtaler – Omtaler fra før jan 2010

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag