Hellbillies med ny CD
og eksklusiv dobbel vinyl

Countryrockerne Hellbillies er et band jeg har oppdaget i år. Tidligere har jeg kun betraktet dette bandet som "fest på lokalet"-band uten apell til andre enn dem som skal ha futt og fart. Heldigvis fikk jeg tilsendt Hellbillies siste album Spissrotgang til omtale. Mine antakelser ble om ikke akkurat gjort til skamme, så fkk jeg en god anledning til å modifisere mitt syn. Spissrotgang kommer som eksklusiv vinyl-utgave og på CD. I skrivende stund ser jeg at de har mottat Spellemannsprisen for albumet!

En ting er at musikken er drivende godt spilt og har masse energi i seg. Den skulle dermed fungere storveis både til å skape liv i et konsertpublikum og til dans. Således fungerer musikken fint til å sparke liv i festen. Hellbillies har etter sigende et rykte på seg for å være et av Norges beste live-band. Noe annet jeg falt for, var den bånn ærlige måten å skrive om livets forskjellige tilskikkelser på Hallingdal-dialekt og på en folkelig jordnær måte. I ordets beste forstand.

I tillegg fant jeg på CDen flere vakre rolige sanger som jeg har hørt igjen og igjen de siste ukene. Et eksempel er sangen Drukne ei gudinne, som skildrer lengsel etter botemiddel mot kjærlighetssorg når man virkelig har tryna noe så ettertrykkelig. Fint å være to er et annet eksempel på livsalvor og rådløshet som behandles på et folkelig språk. Veldig godt å lytte til. Livsfarleg lek skildrer møtet med en tung dag etter en fuktig aften og natt. Stor tekst. Joachim Nielsen har skrevet Eller var det en drøm, Hellbillies skildrer med andre ordvalg en lignende erfaring, om enn ikke full så langt ned i samme gata. Ellers spenner tekstene over temaer som huller i vegen i Hallingdal, dårlig bredbåndsdekning og annet som kan tenkes å engasjere folk i mer rurale strøk.

De tre nevnte roligere låtene lindrer mang en sorgfull stund. Og de er flotte for dem som liker å lytte til musikk. Jeg kan ikke unngå å kommentere hvordan gitarist Lars Håvard Haugen ikler sangene et lekkert gitarspill. Tidvis en litt tung el-gitar som fyller ut i bakgrunnen, tidvis mer i front med slående riff og ikke minst når han liksom rister ut av ermet delikate gitarsoloer som høres så lekende lette ut når han spiller de. Riktig slentrende og samtidig så velkomponerte. Koringen her er og artig. Her gjør Hilde Heltberg en solid innsats. Ikke umiddelbart lett å henge seg med på.

På vinyl i 500 eksemplarer med to bonusspor

En virkelig godbit for dem som vil ha en flott utgave, er Spissrotgang på 180 grams vinyl, i kun 500 eksemplarer. Dette er en LP med ekstramateriale til dem som vet å sette pris på den analoge lyden. I tillegg til den mer organiske lyden "feinsmeckerne" mener å finne når de lytter til vinylplater, får man to bonusspor og en plakat på kjøpet som kun følger meg vinyl-utgaven, den vakre og såre balladen Mens eg sov og den litt mer offensive Stygg sak om "ei vestlandsreim". Denne type rootsbasert countryrock ligger etter manges mening tetter opptil det analoge lydbildet enn CDen. For en lydentusiast vil nok vinylutgaven være å foretrekke. For meg gir det kanskje størst opplevelse å legge den svarte klatten på platespilleren og se stiften berøre vinylen. I tillegg må de fleste være enige i at vinylplatenes utbrettcover er ekstra stas å se på. Hva som gir den mest autentiske lyden får jo være en annen sak. I hvert eksemplar skal det dessuten ligge en liten lapp med en nettadresse på og en kode man kan skrive inn for å laste ned albumet gratis i 256 kbts mp3. Et samleobjekt vil det uomtvistelig være.

Vinyl og CD

På åttitallet avløste CDen langt på vei LP-platene som musikk-"format" i de brede lag. Enkelte grupper ga riktignok ut sine album på et lite opplag vinyl hele tiden og i dag er det gledelig å se at flere artister velger å gi ut musikken sin på høykvalitets-vinyl. De er vakre å se på, stort utbrett med fine bilder og man har fysisk kontakt med musikken fra rillene og stiften til høytalerne. Apropos stift og riller, sjekk ut denne omtalen av en meget spesiell vinylspiller. I Norge er Chris Skillbred (epost) kontaktperson for denne og han kan gi demonstrasjon for dem som er interessert.

Mange hifi-entusiaster fnyser av CD-formatet, skjønt man legger til at det er det beste digitale man får av lyd (interessen for høyoppløsningsformatene SACD og DVD-audio er merkverdig laber). På vinylen gjør man ingen kompromisser, mens CDen kun gjengir fra 20 til 20 000 Hz. For en intro til diskusjonen, se artikkelen Låter vinyl bedre enn CD?. I dette perspektivet er det en lydmessig katastrofe med alle nedlastingsformatene hvor sanger er rippet ned til et par Mb. På den annen side er det en lang vei fra rillene til våre ører. Dårlig utstyr kan ikke oppveies av selv den mest perfekte platepressing. En hifi-entusiast jeg konsulterte, mente jeg skulle sette meg og lytte til grupper som spilte på akustiske instrumenter på intimkonserter, uten mikrofon Lytt deretter på LP og CD og se hva du synes gjengir best det du opplevde.

Vi skal heller ikke kimse av at lydopplevelse er mer enn frekvenser og lydoppløsning, det er en helhetsopplevelse. Da er det jo rene seremonien med den vakre svarte plata man med arbødighet og andakt legger på platespilleren og fører stiften varsomt til rillene. Magi! En CD er ikke i nærheten av slike kvaliteter!