Eggums nyeste album "Hjerteknuser":
Nå også på vinyl

Trubadur og fullblods gitarkamerat Jan Eggums siste utgivelse Hjerteknuser har kommet på 180 grams vinyl i 500 eksemplarer i tillegg til CD. For både lydentusiaster og folk som i likhet med undertegnede er sjarmert av å legge den vakre (som oftest) svarte skiven på platespilleren, er dette gledelige nyheter.

Av Per Jakob Skaanes

Hjerteknuser må være den tyvende i rekken av Eggum-utgivelser. Gitarkamerat Eggum har skaffet seg ry som den store malankolikeren med tette klanger på den ene siden, og som rimsmed av lange rekker AAAA-rim og dinglibang-tekster på den andre. Han har dessuten skrevet enkelte lett absurde viser i sin tidlige karriere, slik som Magen og hatten, Pornovise, Harehopp og Blå bananer.

Tekstene på Hjerteknuser handler om kjente Eggum-temaer, blant annet ensomhet lengsel. Rør meg er typisk lengselsfull tekst tematisk i samme leia som En natt forbi. Tittelsporet Hjerteknuser forteller om tøffe opplevelser for gutta som føler seg snytt og mer enn det med linjer som "hun seirer så det suser, frøken hjerteknuser" og "nå vet jeg hva blues er, jeg har møtt frøken hjerteknuser". Her synger Eggum duett med Bjørn Eidsvåg, det låter troverdig :-). Eggum har og fått med seg Karin Park på Tilfeldigvis. Den siste duetten inneholder vakre vokalharmonier. Ikke sånn å forstå at de er så annerledes enn andre koringer, men det er noe veldig vakker her i klangen. Stemmene kler hverandre godt eller at måten de synger på ligger veldig fint til den type melodi Eggum skriver. Eggum har tid om annen laget tekster basert på eventyr og fortellinger. Fra tidligere husker noen av sangen om Toya som ble til en svane, med klare referanser til H.C. Andersen. På denne platen har han begått en lignende historie. Sangen Myrsnipen er basert på fortellingen om jegeren som skjøt de styggeste fugleungene han fant fordi han hadde lovet å ikke skyte de vakre ungene til myrsnipen. Dette har blitt en vakker variant over temaet "enhver synes best om sine små".

Dessuten danser stemmen hennes lett i bakgrunnen som en nesten uavhengig vokalkor i visse partier. Platen avsluttes med en liten hilsen til sønnen Bastian, Når pappa kommer hem.

Her er både savn og lengsler kledd i lett opplagte rim, men vi synes de er knalltøffe fordi det er Eggum som har laget det. Andre ville vi sukket over dersom de skrev slike rim, men Eggumsen slipper unna med det fordi vi respekterer han som tekstforfatter. Melodiene er av kjent Eggum-merke. De har vendinger og overskudd i seg som sammen med de gode tekstene, gjør dem slitesterke. Ellers er lydbildet en god blanding av de helt nære akustiske låtene, og noen mer oppstemte med masse instrumenter og lett jazzete komp. Som produsent har Eggum denne gangen med seg den anerkjente produsenten HP Gundersen. Gundersen står blant annet bak de bergenske suksessartistene Sondre Lerche, Julian Berntzen og Natalie Nordnes.

Et annet godt tegn er at platen har vokst hver gang jeg har lyttet på den. Fra første gang jeg la den på platespilleren å ikke røre meg nevneverdig, til ved fjerde gangs gjennomlytting å ha blitt en nytelse å lytte på. Dette lover bra. Foreløpige favoritter er Tilfeldigvis og Myrsnipa.

Når det gjelder vinylen, må det understrekes at dette er 180 grams høykvalitetsvinyl som kun er presset i 500 eksemplarer. Det er ikke masseproduksjon. For en lydentusiast vil nok vinylutgaven være å foretrekke. For meg er det mest flott å legge den svarte klatten på platespilleren og se stiften berøre vinylen. I tillegg må de fleste være enige i at vinylplatenes utbrettcover er ekstra stas å se på. Hva som gir den mest "autentiske" lyden får jo være en annen sak.

Vinyl og CD

På åttitallet avløste CDen langt på vei Lp-platene som musikk-"format" i de brede lag. Det første albumet som ble masseprodusert på CD, var ABBAs The Visitors. Siden minsket vinyl-katalogen inn til en liten nisje for entusiaster. Enkelte grupper ga riktignok ut sine album på et lite opplag vinyl hele tide, men i dag er det gledelig å se at flere artister velger å gi ut musikken sin på høykvalitets-vinyl. Dessuten er de vakre å se på, stort utbrett med fine bilder. Fysisk kontakt med musikken fra rillene og stiften.

Mange hifi-entusiaster fnyser av CD-formatet, skjønt man legger til at det er det beste digitale man får av lyd (interessen for høyoppløsningsformatene SACD og DVD-audio er merkverdig laber). På vinylen gjør man ingen kompromisser, mens CDen kun gjengir fra 20 til 20 000 Hz. For en intro til diskusjonen, se artikkelen Låter vinyl bedre enn CD?

I dette perspektivet er det en lydmessig katastrofe med alle nedlastingsformatene hvor sanger er rippet ned til et par Mb. På den annen side er det en lang vei fra rillene til våre ører. Dårlig utstyr kan ikke oppveies av selv den mest perfekte platepressing. En hifi-entusiast jeg konsulterte, mente jeg skulle sette meg og lytte til grupper som spilte på akustiske instrumenter på intimkonserter, uten mikrofon Lytt deretter på LP og CD og se hva du synes gjengir best det du opplevde.

Flere musikkomtaler – Omtaler fra før jan 2010

Til forsida | Om oss | Musikkomtaler | Klubber | Hva skjer? | Artistguide | Oppslag