Vysotskij spiller i park

Mitt første møte med Vysotskij

«Sangen skal tale både til hjertet og hjernen samtidig, gå inn i øra og sjela med en gang. Ikke skritt for skritt slik at du først hører sangen og siden finner meningen, men simultant.»  Vladimir Vysotskij

Jørn Simen Øverli

Det var i Kraków i Polen i 1983. Midt på natta. På fyllefest blant studenter og Solidarność-aktivister, en kort fristund for mine nye polske venner som levde et tøft og slitsomt liv på den tida. Men de opplevde sitt livs første optimistiske frihetsrus og følte at arbeidet deres i Solidarność for et menneskeverdig liv, nyttet. Dette var begynnelsen på alle omveltningene som skulle komme i Øst-Europa. Jeg var en romantisk revolusjonær aktivist som var sendt til Polen av eksil-polakker i Norge for å finne Solidarność-sanger.

Alle som har opplevd en skikkelig fest i Polen, vet at det vanskeligste og viktigste der og da, er å unngå alkohol. Polakkene har så mye bedre trening enn oss, de drikker deg under bordet på en halvtime uansett.

Vi feiret at mine aktivistvenner hadde klart å lure politiet trill rundt tidligere på dagen. Hva som hadde skjedd, husker jeg ikke lenger. Men de kylte ned vodka og vin og skreik og hylte og ravet rundt i voldsom fysisk utfoldelse. Det var umulig å snakke med dem eller å få kontakt med dem. Men alle sammen så lykkelige ut! Desperat lykkelige. Ingenting kunne få dem ut av denne tilstanden før de sovna av seg sjøl. Trodde jeg. For plutselig inntrådte den største forandringa jeg har sett hos noen mennesker noensinne.

Gjennom fyllerøret hørtes noen merkelige skrapelyder. Det hørtes ut som en baklengs avspilling inne i en stor blikkboks av et forvrengt og overstyrt kassettbånd som noen måtte ha tråkka på. Var det meg som var full og de andre som var edru? Jeg trodde ikke hva jeg så. Samtlige personer i rommet stivna øyeblikkelig – i ulike stillinger. Sløvheten forsvant og ansiktene ble oppmerksomme. Alt ble stille. Alle satte seg forsiktig ned. Bare rolig pust, dype sukk og av og til litt stille gråt kunne høres.

Vysotskij-bysteVladimir Vysotskij sang.

Jeg ble selvfølgelig voldsomt nysgjerrig på denne sangeren. Hva slags kunstner var dette, som kunne ha en slik utrolig effekt? Gikk det an å få tak i innspillinger med mannen?

Jeg lærte fort at så godt som alle polakker hadde kassettopptak av Vysotskij hjemme hos seg. Men besittelse av slike opptak var forbudt og kunne resultere i fengselstraff. Alle visste det, men ingen sa det. Jeg var havna i et dobbeltsamfunn. Kassettopptakene ble kopiert fra spiller til spiller i dypeste hemmelighet, og de stammet stort sett fra undergrunnskonserter.

Snart forsto jeg at det fantes en uoffisiell sangskatt i østeuropeiske land, og at den var et talerør for folks innerste og sterkeste følelser. En sangskatt som få eller ingen i Norge hadde peiling på, og som det ikke fantes rapporter eller skriftlig materiale om verken i øst eller vest. I Norge visste vi riktignok at den politiske bevegelsen Solidarność hadde sine poetiske sanger med politisk innhold. Men nå lærte jeg at Vysotskijs viser, som han både laget og sang sjøl, lå bak og var inspirasjonskilden til de vakre og sterke

Solidarność-sangene. I dag er det lett å se disse Solidarność-sangene som nøye knytta til pionertida for framvoksten av et nytt Øst-Europa, og de har først og fremst historisk interesse. Vysotskijs sanger blir nok oppfatta som politiske av mange. Men de er ikke agitatoriske, og de er ikke bundet til en bestemt tid. De har en universell karakter, noe som ikke minst den vedvarende populariteten deres i dag er bevis for.

På overflaten framsto visene til Vysotskij som muntre historier folk flest kjente seg igjen i. Hverdagshistorier og begivenheter som kunne ha skjedd hvem som helst. Om ikke alle hadde opplevd det som sto i visene sjøl, så hadde de hørt liknende historier. Dette var viser om storartede forbrytelser, om svik, erotikk, kjærlighet. Mange av dem inneholdt eksistensielle betraktninger, og mange henta stoff fra yrkeslivet. De handla om sjømenn, soldater, fabrikkarbeidere, horer, småtyver, kort sagt alle slags mennesker. Av og til dukket kjente eventyrskikkelser opp. Men mellom linjene lå budskapet om menneskenes dårskap og makthavernes hykleri. Russere og andre østeuropeere koste seg over sangene, som var umulig for makthaverne å stoppe. I 1960-og 70-åra ble budskapet oppfatta som en nådeløs avkledning av et pillråttent totalitært styre som utga seg for å være kommunistisk, men som i virkeligheten var blitt til «rød fascisme», et uttrykk jeg lærte av mine nye polske venner. Disseksjonen av systemet ble gjort med kirurgisk presisjon, vidd og eleganse. Visenes universelle karakter gjør at de er like populære i dag, ikke minst blant ungdom, og man lytter til Vysotskij på en litt annen måte enn man gjorde på 1960- og 70-tallet. For meg ble disse visene gode innfallsporter til tanke- og følelsesliv hos russere og til dels andre østeuropeere.

Egentlig var jeg jo ikke dradd til Polen for å jakte på Vysotskij-viser, men mange jeg kom i kontakt med, sa at det var hans viser jeg burde ta for meg, og at de kunne sende meg kopier av sine opptak. Jeg har ikke tall på alle tomkassettene jeg har lagt igjen hos venner i Polen og etter hvert i Sovjetunionen/Russland. Men jeg fikk aldri tilsendt noen Vysotskij-opptak i retur. Gode tomkassetter som virka, var sjølsagt mangelvare. Herved tilgir jeg dere, mine venner. Nå skjønner jeg at dere hadde bedre bruk for dem enn meg.

EN FALSK VENN

På den neste turen min til landene bak det såkalte jernteppet sørget jeg for kopiering sjøl. Denne mangfoldiggjøringa var sjølsagt ikke bare en teknisk formalitet som kunne foregå fort og effektivt, men en hel kultur med forhandlinger, bytte, seremoniell skåling osv. Og den tar tid. All kopiering måttte skje på stedet. Jeg har fremdeles en samling på mange hundre slike opptak som det ikke bare knytter seg lydopplevelser til, men lukter, smaker, disputter og sterke følelser.

En høstdag 1986 kjørte jeg bil over det pannekakeflate åkerlandet vest for Warszawa. Jeg var

på vei hjem etter et nytt besøk hos polske venner på jakt etter viser. Målet var siste ferga fra Świnoujście (Swinemünde) til Ystad i Sverige. Det var lett å kjøre. Veiene var slett ikke verst, så jeg behøvde ikke å konsentrere meg så mye om kjøringa. Tankene kretset i stedet stadig mer om den ubehagelig følelsen jeg fikk da jeg sa farvel til en arbeidsløs skuespillervenn. Han hadde sett svært nøye på den gamle grønne Citroenen min, og det virka nesten som om han noterte ned bilnummeret.

Sola sank langsomt rød og dirrende i åkeren foran til venstre for bilen. Et liten stund este den utover og ble sittende fast i horisonten, før den slapp taket og forsvant. Det ble helt mørkt da jeg kjørte inn i de svære bøkeskogene i nærheten av Szczecin (Stettin). Den urolige og nervøse stemninga mi ble ikke bedre av Vysotskijs stemme som buldret ut fra kassettspilleren. Hvorfor hadde min venn Marek sett så nøye på bilen? Venta det meg en overraskelse i tollen? Som de fleste gode nordmenn som passerte den polske grensen på den tida, hadde jeg noe Solidarność-materiale i bilen som skulle leveres til kontakter i Sverige. Var grensepolitiet varsla om dette? Jeg ble mer og mer nervøs og må ha vært et lett bytte for grensekontrollen. Sjølsagt ble jeg kroppsvisitert, og da de fant Solidarność-papirene som var i kode, slappet jeg av. Greit, nå var jeg avslørt. Mine kontakter i Polen var allikevel så anonyme at jeg ikke ville klare å røpe dem, og som norsk statsborger risikerte jeg lite eller ingenting.

Men grensevakta bare så på meg og smilte som om han skjønte hva det var, la papirene tilbake og fortsatte visiteringa. Da fikk han øye på kassetten med Vysotskij-opptak. Den hadde et helt anonymt omslag og det sto ingen steder hva som var inne i den. Allikevel tok han den med seg inn på et rom. Da han kom ut igjen, var smilet av en helt annen sort. Rett i kasjotten med meg i 24 timer. Det var maksimumstraff for utlendinger i besittelse av nedbrytende, usovjetisk propaganda.

Vennene mine i Polen hadde jo fortalt meg at Vysotskij var forbudt, men jeg hadde aldri trodd at politiet tok kunst så alvorlig! Da jeg slapp ut igjen, spurte jeg om å få tilbake min eiendom, kassetten. Men da lo vakta som om han var veldig fornøyd med seg sjøl – han hadde jo fått tak i en bra Vysotskij-kassett.

Seinere fikk jeg forklaringa. Gode Vysotskij-opptak sto høyt i kurs, og som de fleste vanlige polakker var antakelig vakta også Vysotskij-fan. Han ville ha kassetten sjøl! Jeg skjønner i grunnen det. Som grensevakt var han vant til at folk fra Vesten kom for å plyndre landet hans på forskjellige måter.

Når det gjelder min forhenværende venn Marek, kom det seinere for en dag at han var en liten angiver akkurat som mange vanlige fattige polakker på den tida. Venner anga venner for å tjene en slant.

–> Se også: Vysotskij 80 – Jeg kommer selvfølgelig tilbake

Teksten er hentet fra Ulvejakten, Jørn Simen Øverlis bok om Vysotskij.
Se og hør mer på Jørn Simens egne sider om Vysotskij…

Publ. 23. jan 2018.