Marit Sandvik utga i fjor jazz-albumet Travel, årets album Gå, sveve kan kanskje karakteriseres som en «crossover med et slør av country og en touch av jazz» – og med en dose nordnorsk visetradisjon i mix-en, som det er formulert i presseskrivet. Brynjulf Bjørklid står bak alt av tekstmaterialet og nesten alle melodiene – unntakene er et par som vokalist Sandvik selv har vært med på.
Arne Ivar Hanssen
Musikalsk skjønner du raskt at det er et stjernelag du har med å gjøre – blant et dusin musikere inngår blant annet Finn Sletten på perkusjon og Øystein Norvoll på gitar. Ensemblet er samspilt, produksjonen er velbalansert og god, og at et litt broket tekstbilde da trekker helhetsinntrykket ned, er synd. Når ikke alt er like godt formulert, smitter det også over på Sandviks vokalprestasjoner.
Ser du på hennes diskografi og har fått oppleve henne på en jazz-scene, sitter du med en følelse av at det til tider er noe uforløst over denne utgivelsen. Du skal være en god vokalist for å dekke over tekstlinjer som «[f]ølg stien så lenge du kan det / i byen og på landet» og «[a]ndre kan slå som Cassius Clay / [d]u leder tonen en annen vei». Mye ligner faretruende på det du har hørt så mange ganger før: «Det e laga manga sanga om å reise hjemmefra / Og like mange om å lengte hjem»; «æ går her og nynner på en gammel melodi / om det som e og det som e forbi / og om lys i mørketid». Etter å ha hørt gjennom de første sporene, savner du en låt med skikkelig driv i verselinjene. Da er «Solelisol» et befriende lysglimt, både musikalsk og tekstmessig. Her svinger det av vokal og fremføring.
Jo da, det er dypt urettferdig å henge seg opp i det tekstmessige på et album som ellers fungerer så godt. Godtar du at teksten gjør det den skal, hører du raskt at Marit Sandvik låter bedre enn de fleste – også på dette albumet. Og fra et elitelag av musikere gnistrer det nok til at det skinner av denne CD-en også.
Publ.: 25. nov. 2017.