Prøysen og Piaf deler mer enn bare et allittererende felleskap: På CD-en Fra Prøysen til Piaf har Ellen Omdal Milson og Bente Midtsveen sammenstilt et riktig så representativt utvalg fra de to, tolket på vokal og musettetrekkspill.
Arne Ivar Hanssen
Sanger Ellen Omdal Milson og Bente Midtsveen på trekkspill har besøkt flere kulturarenaer på Østlandet de siste fem årene. I anledning 100-årsjubileet til Piaf og Prøysen har de hentet frem et repertoar som i hver sin målestokk er blitt kanonisk. Det rekker med én tone fra musette-trekkspillet, så er du hensatt til parisisk chanson. Den europeiske kulturarv og den prøysenske nasjonalskatt griper inn i hverandre med hver sin tilnærming til visen som uttrykksform og visesangeren som formidler av det allmennmenneskelige.
Det er kanskje gjort bedre Piaf-tolkninger på norsk, men Milsom synger med vitalitet og humør, og du trives godt i samspillet som Midtsveen byr opp til. De franske tekstene er oversatt til norsk av Britt-Synnøve Johansen, de har sine små skjønnhetsfeil innimellom, men de fungerer.
Den tretten spor lange CD-en serverer 40 minutter musikalsk hygge i lune omgivelser. Det er bare Milsoms vokal og Midtsveens trekkspilltoner, men de utfyller hverandre godt, og Midtsveens fraseringer er sine egne anmerkninger til teksten som fremføres – ikke minst når det gjelder det prøysenske materialet.
Å sammenstille Edith Piaf og Alf Prøysen er et interessant prosjekt (de var født med ett års mellomrom, i henholdsvis 1915 og 1914). Da er det nesten litt synd at den gode intensjonen brytes når albumet avsluttes med to musikal-låter: «Å, æ kjinne ein kar» og «My Favorite Things» fra Bør Børson jr. og The Sound of Music. Sistnevnte fremføres på engelsk, begge låtene virker gjensidig malplassert og kunne med fordel ha vært utelatt for å bevare nettopp den helheten.
Men om du i stedet velger å se albumet som et tverrsnitt av Milsom og Midtsveens repertoar, kan også det låtvalget godt forsvares.