Allan Edwall

Pt-petit: Sur sang

Pt-Petit logoAllan Edwall (1924–1997), den svenske skuespilleren som blant annet gestaltet flere av de sentrale skikkelsene i filmatiseringen av Astrid Lindgrens mesterlige bøker, var stor på scenen, på filmlerretet og også på TV-skjermen. Som far til Emil i Lönneberget, en kolerisk mann av sin tid, vil han neppe bli glemt på mange generasjoner, men det vil føre for langt å gå inn på hans lenge merittliste som skuespiller.

Pt – Per Gunnar Bjørholt
Allan Edwall
Allan Edwall i yngre utgave

Den store skuespilleren hadde adskillige jern i ilden, men som singer/songwriter og trubadur er han mindre kjent, i alle fall på denne siden av Kjølen. Han var trolig en av de største svenske visedikterne på slutten av det forrige århundre, og som formidler var han gudbenådet.

Han VAR de fine tekstene sine, og det ligger en rekke videoer på Youtube, hvor man kan oppleve han. Likevel må han ha vært en sangpedagogs mareritt. Men for oss som elsker det tekstlige, var han helt konge. Når han foredrar «Mor dansar» eller «Lilla bäcken», står det ikke tilbake for Fred Åkerstrøm eller Cornelis Vreeswijk på sitt aller beste. Selv Cornelis laget neppe bedre tekster enn Allan Edwall. I Edwall sine melodier mener jeg også at man kan fornemme hans jemtlandske røtter. Frontfiguren i den fine svenske visegruppa Mylla fra Södra Dalarna, Byns Mads Larsson, selv en kompetent tolker av Edwall, kaller han «en riktig jämte». Et varmt og velberettiget kompliment.

Noe av grunnen at han låter så bra, er sikkert også at sammen med Edwall på podiet befant seg ofte kompetente musikere. En av dem som fremdeles står fjellstøtt på scenen, uansett hvilken musikkgenre det måtte dreie seg om, er trekkspilleren Bengt Jansson. Mange kjenner han fra mesterlig jazz. Jeg kjenner han som Allan Edwalls akkompagnatør, men også som den dugelige visesangeren Bengt Jansson, eller Bengan, «smeknamnet» svenskene har gitt han.

Bengan synger, beretter, og trakterer sitt trekkspill med bravur, og forteller med varme i stemmen om sitt samarbeid med den ikke alltid klokkerene røsten til kompisen Allan. Mange trekkspillere som agerer i visesammenheng har mye å lære av Jansson, slik som mange av dem som synger viser, har mye å lære av Edwall.

Vår egen viselige mester, Ole Paus, får vi neppe høre på La Scala i Rigoletto, og er han uheldig, er det ikke alltid bare gitaren som synes dårlig stemt. Men når en tekst tjener noen annen hensikt enn skjønnsang, er det ikke mange som her til lands, med hensyn på fremføring, aksler Ole Paus sin kappe.

En av mine venner som er kompetent i mange genre innenfor musisering, også visesang, var til stede på en konsert med Sissel Kyrkjebø og Ole Paus. Sissel var først i ilden med sin nydelige stemme. Men, ifølge min kompis, kunne hun i det tekstlige gjerne ha fremført det rene lirumlarum. Det hun sang om, gikk inn det ene øret og ut det andre. Bortsett fra at det var vakkert, var innholdet i tekstene glemt.

Da Ole Paus fikk mikrofonen, var det også et tekstlig budskap som ble båret frem. Han tok publikum med på lattervekkende hendelser og ironiserte over vår egen dårskap. Han trakk frem alvorlige sider ved den menneskelige adferd, og sang med empati om mennesker på livets skyggeside. Paus nådde også frem med det han hadde på hjertet.

Og det samme kan man si om skuespilleren, forfatteren, visedikteren og trubaduren Allan Edwall.

 

Allan EdwallKjære Allan Edwall

Kjære Allan Edwall, takk for alt du gav.
Alle dine frender, høy så vel som lav,
over hele Norden, også vi her vest,
frydes ved ditt minne. Du var kanskje best.

Med din rot i Jemtland prektige natur,
foredro du mange former for kultur.
Klovnens salte tårer rant på dine kinn.
Ennå høres gjenlyd etter dine trinn.

Hemsöboarna var da vi traff deg først.
Hvem som deg, i Norden, kunne spille tørst,
etter livets goder, kvinner, vin og sang,
og gå ned med flagget nærmest på halv stang?

Du var i ditt hjemland for lengst etablert.
da vi vest for Kjølen ble interessert,
og da det kom perler trillende på snor,
ble du her i landet også kjær og stor.

Kjære Allan Edwall, hvor nå enn du er,
vi er ennå mange med ditt minne kjær,
ikke minst poeten og din fantasi.
Takk for at du sang den vakre visa di.