Blant norske visekunstnere er Kari Svendsen spesiell av flere grunner. Det er langt mellom artistene som velger seg andre instrumenter enn gitaren som hovedinstrument. Kari har også gitt nytt liv til gamle film- og revyviser med et artistisk uttrykk preget av raus og frodig folkelighet. På scenen kan denne dama være seriøst morsom.

Kari Svendsen: Seriøst morsom i 50 år

Kari Svendsen og Kjetil Skaslien
Fra jubileumsforestillingen «Alle Tiders!» Her får publikum et tverrsnitt av Karis første femti år som visesanger, revyartist, skuespiller og banjovirtuos. Med seg på bildet har hun Kjetil Skaslien.
(Foto: © Linn Blekkerud/Oslo Nye Teater).

Blant norske visekunstnere er Kari Svendsen spesiell av flere grunner. Det er langt mellom artistene som velger seg andre instrumenter enn gitaren som hovedinstrument. Kari har også gitt nytt liv til gamle film-  og revyviser med et artistisk uttrykk preget av raus og frodig folkelighet. På scenen kan denne dama være seriøst morsom.

Øystein Munz

Kari Svendsens jublileumsforestilling Alle Tiders! med undertittel 50 år med viser, banjo og tullball har gått for utsolgte hus på Oslo Nye, Teaterkjelleren på tampen av 2015. To runder med ekstraforstillinger i 2016 har det også blitt til nå. Er du heldig, får du med deg en av dem i april. Eller kanskje du treffer ensemblet på turne rundt i landet et eller annet sted.

Med seg på scenen har hun Per Husby på piano, Kjetil Skaslien på trekkspill, Edvard Askeland på bass og Hermund Nygård på perkusjon og trommer. Regien er ved Nissa Nyberget.

Et møte med Kari over en kaffekopp blir avtalt, og etter noen innledende digresjoner og avsporinger om morderballader og annen kriminallitteratur, vinterkulda, munnharper og utviklingen av bladet Viser/Visor, vil vi gjerne vite mer om hvorfor Kari Svendsen valgte 5-strengs banjoen som sitt instrument.

Kari Svendsen tegnet av Kari Rolvsen
Kari Rolfsen er mester for denne tegningen som også pryder plakatene for «Alle Tiders!»

Folkets toneart

– Det begynte med radioprogrammet Lørdagskabaret en gang på 60-tallet der programlederen Rosa Seierstad blant annet presenterte engelske og amerikanske folkeviser med Pete Seeger. Jeg ble tent på måten han opptrådte og spilte på, stilen, fremføringen og ikke minst den direkte kontakten med publikum. Også spilte han banjo, stemt i folkets toneart G! Lillebjørn hører jo også med som en del av dette bildet, tiden og miljøet i Oslo. Han ble jo minst like begeistret.

• Så Pete Seeger var den store inspiratoren?

– Ja, og det var han for så vidt hele livet. Han var jo aktiv til det siste. Og han ble en gammel mann.

Men tilbake til Oslo på 1960-tallet ble det store spørsmålet for Kari hvordan hun kunne få tak i en 5-strengs banjo:

– Du skjønner, det fantes ikke noe slikt i musikkforretningene i Oslo på denne tiden. Vel, jeg endte opp med å få tak i en svensk “Arne-banjo” til den svimlende sum av 120 kroner. Øvde masse. Jeg kunne jo spille gitar, men banjoen krevde en annen groove og teknikk. Jeg ble raskt ganske flink, skjønner du!

Muntre toner

• Hva med repertoaret?

– Jeg hadde blitt begeistret for den amerikanske musikken og hørte på plater med folkemusikk, visesang og bluegrass. Men samtidig så ville jeg også synge på norsk. Jeg falt for Hartvig Kirans gjendiktninger fra amerikansk og engelsk. Samtidig var jeg bevisst på at det skulle være ting som passet til banjoen. Det er nemlig ikke alt som passer like godt – og det er heller ikke alt som passer som banjokomp sammen med andre instrumenter. Når jeg spiller alene blir det fremdeles mest banjo. En G-stemt banjo låter jo muntert i seg selv. Det er noe livgivende og muntert med lyden av banjoen. Folk blir i godt humør.

• Da du tok banjoen med på viseklubben Dolphins, må du ha skilt deg deg ut blant jentene med klassisk gitar som prøvde å se og høres ut som Joan Baez og Joni Mitchell?

– Javisst, for dit kom jeg med et repertoar som etterhvert også blant annet inneholdt bluegrass. Jeg ble kjent med Øystein Sunde og musikerne som skulle danne gruppa Christiania Fusel & Blaagress på denne tida. Jeg var med der et års tid. Det var jo ingen som spilte bluegrass i Norge da. «Snøfte Smith-musikk» ble en slags merkelapp på dette. Jeg har med ting både herfra og fra Dolphinstiden på Alle tiders!

Livet i revy

• Dessuten revyviser!

– Ja jeg har holdt på med revyviser samtidig med andre viser helt fra jeg var bitteliten. Det skyldtes nok at jeg hadde en pappa som både var glad i synge og flink til det. Han oppmuntret meg. Første gangen jeg opptrådte for folk var på juletrefest på Tandberg Radiofabrikk da jeg var tre år. Jeg sang Taubes Fritjof och Carmencita. Så ble det fiolin i Ila Skoles Pikeorkester. Jeg sluttet jo der etterhvert, men Jærbulåten sitter i fingra enda, gitt!

Noe av Kari Svendsens styrke som artist ligger i en evne til å kombinere sanger preget av sosialt engasjement med humoristiske viser, alt sammen framført med et glimt i øyet. Ikke minst har dette kommet til uttrykk i arbeidet med revyer, både nye produksjoner og gjenoppdagelser av gamle ting, Osloviser og annet stoff fra film og revy.

– Jeg oppdaget ganske tidlig at jeg hadde et komisk talent. Også var det så mange gamle, fine viser fra revy og film som var i ferd med å bli glemt.

– Så fikk de et nytt liv. Mange av disse sangene endte opp på platene Solskinn og sang og Kari går til filmen. Men hva tror du skjer med disse sangene når du ikke orker å spille dem mer?

– Jeg veit ikke om det er noen som tar over Frk. Johanesen og jeg, Marsjkonkurransen og de visene der, men jeg synes jo selv jeg holder på med stoff som fremdeles fortjener å bli hørt.

Press i pysjen med Øystein Sunde, Ivar Medaas og Mari Bjørgan i 1979 ble starten på ti års revytilværelse. Det gikk i ett med sommerrevyer, Frøland-revyer og revyer på ABC teateret.

Men så begynte jeg å lengte etter å drive mer med viser igjen. Som en oppkjøring til Oslos 1000 årsjublileum var jeg med i gruppa Gatesangerne på Tigerbalsam – en forestilling med Osloviser.

Lystbetont formidling

• Du har gjort deg kjent som tolker av andres materiale. Har du ikke lyst til å skrive noe selv, fremføre egne ting?

– Jeg har lurt på dette, for jeg har jo skrevet ting, men ikke brukt dem. Kanskje er jeg for selvkritisk. En annen sak er jo at det allerede finnes så mange bra sanger og viser som fortjener å bli spilt. Man må ha en trang til å skrive og noe man ønsker å formidle. Det er litt deilig å slippe også. Ikke minst fordi man slipper å ta det ut på et selvbiografisk plan. Trangen har vel ikke vært sterk nok. Det må være lystbetont. Både Fred Åkerstrøm og Alf Cranner er gode eksempler på visekunstnere som ventet lenge med å gjøre egne ting.

• Det må være trang og ikke tvang?

– Jeg vil ha et publikum der til å forholde seg til et ferdig verk, ikke sitte aleine og pusle og fikle med tilpasninger av tekster og melodier. Det har tatt femti år å komme til denne erkjennelsen og til summen av karrieren slik den kommer til uttrykk i «Alle tiders!»

Jeg har funnet ut av dette med sjangere og det stilmessige som ligger nær min natur. Det er ikke skuespill, det er ekte. Jeg gir av meg selv det jeg synes det er all right å gi.

• Er det noen råd og tips du kan viderebringe til de neste generasjoner av visesangere – rent bortsett fra å anbefale dem å plukke opp 5-strengs banjoen?

– Uansett hva du driver med, må du finne deg en plattform som er din egen. Du må ha en identitet for å skille deg ut. Det du formidler må være ærlig og oppriktig. Reis ut, skaff deg erfaring, spill for folk. I dag holder det ikke bare å være god til å spille og synge. Du må også sette ting inn i en sammenheng, spørre hva som funker og hva som ikke gjør det. Du må dele noe av deg selv med publikum. Slik blir de også en del av deg.

Kari ved plakatIldsjeler

• Josefine visescene feiret 20 års jublileum i fjor (se egen artikkel i forrige nummer, Red. anm). Årets vårprogram er som alltid variert og spennende. Dere er fremdeles de samme tre ildsjelene i styret. Hvordan fordeler dere arbeidsoppgavene mellom dere?

– Vi har funnet en fin, nærmest symbiotisk arbeidsform der vi fordeler arbeidsdoppgavene etter hva den enkelte liker å drive med. Lars (Klevstrand) og Jørn Simen (Øverli) tar seg av booking og kontorarbeid. Jeg holder orden i lokalene, tar imot artister og publikum, pynter  bord og ordner scenen.

– En av våre spesialiteter er tema­kveldene der vi hyller en artist, tekstforfatter eller komponist med et bredt sammensatt program der flere artister bidrar. Og sist, men ikke minst er vi så heldige at vi har et oppegående og interessert publikum, avslutter Kari Svendsen.

Karis anbefalinger:

Pete Seeger LP• Pete Seeger på You-tube: I en alder av 91 fremførte Seeger  Bob Dylans “Forever Young”  med barnekoret Rivertown Kids for Amnesty International. Ellers kan de gamle platene med mannen som bidro så sterkt til den amerikanske folk-bevegelsen fremdeles anbefales.

• Munnharpe – et av verdens mest utbredte men også mest undervurderte instrumenter.

Kari Svendsen som spilte vignetten til Spellemannprisen på munnharpe i årevis – til Arve Tellefsen tok fra henne den jobben. Unn deg også et medlemsskap i Norsk Munnharpeforbund, så får du også medlemsbladet Munnharpa i posten.

• Josefine Visescene – vårprogrammet for det 21 året er nå lagt ut nå, blant annet med flere temakvelder. Se josefinevise.no.

 

Artikkelen sto i VISER nr 7, 2016. 
Publ. på nett 17. nov 2016.