Tradisjonell sang som levende prosess

Av Lene Halskov Hansen, Astri Nora Ressem og Ingrid Åkeson (red.)

I Norsk visearkivs skriftserie er turen kommet til en bok med fordypning til tradisjonell sang som levende prosess. Bokens fokus er vokal folkemusikk, variasjon, hvordan musikken og sangene er levende, hvordan gamle sangere også har bidratt til å videreutvikle tradisjoner, sette egen signatur på balladene eller sangene. Det er med andre ord ikke noe nytt å eksperimentere med stoffet og gi det «nytt liv». Temaet skulle være et evig aktuelt temaområde innen alle områder som omhandler et levende – immaterielt – håndverk.

Per Jakob Skaanes

Undertittelen på boken er “Nordiske studier i stabilitet og forandring, gjentakelse og variasjon”. Utgiveren har oppsummert temaene i boken til følgende: “Hva skjer når mennesker synger og formidler viser i muntlig tradisjon? Hvordan utfoldes kreativitet og skaperglede i melodi, tekst og framføring? Og hva er forholdet mellom skriftlighet og muntlighet? Dette var noen av spørsmålene forskere, sangere og pedagoger stilte seg i ei uformell arbeidsgruppe som ble dannet i 2005”. Noen av temaene som var oppe til diskusjon i arbeidsgruppen har blitt til artikler om du finner mellom permene i denne antologien.

Tekstene dveler ved feltet memorering og improvisasjon, det stabile og det variable og hvilke uttrykk variasjon kan gi i “utövarnas praktik og förestälningar i traditionelt sjungande” (s. 12). Dette belyses ved artikler som har gjort bruk av ulikt kildemateriale som opptak med nålevende sangere, eller eldre lydfestinger i ulike arkiver. Andre benytter nedtegnelser av sanger som levde på 1800-tallet og atter andre har gjort bruk av skriftlige kilder helt tilbake til 1300-tallet. Det skal være tilgjengelige sangkutt på en nettadresse som står i boka, men jeg klarer ikke å finne dem 🙁

Ingerid Akesson skriver i innledningen at det som studeres i vokal folkemusikk også i stor grad vil være relevant for instrumental folkemusikk og vice versa. Slik kan boken bidra til åpnere dører i så henseende (s. 19). Jeg ser for meg at boken vil være relevant for studenter, folkemusikere med sans for faglige diskusjoner av feltet tradisjon og fornyelse. Dessuten, alle som jobber med tradisjonsmusikk og -sang skulle med stort utbytte kunne glede seg over denne boken. 

Et tverrfaglig forum

Bokens forfattere har valgt å samle forskere og utøvere fra ulike fagdisipliner. Dette har vært et savn i lengre tid. Ønsket er å skape et felles møtested hvor man kan utvikle synspunktene og få innspill fra hverandre. Dette har redaktørene av boken opplevd å være svært berikende og utviklende for alle parter. De forskjellige bidragsyterne har også bidratt med innspill på flere artikler enn sine egne i tillegg til å være en del av arbeidsgruppa. Slik synes dette tverrfaglige prosjektet å kunne bære frukter på flere måter.

Ulike faglige innfallsvinkler

Styrken og anvendeligheten ved denne boken er bidragsyternes ulike ståsteder. Her er foklorister, litteraturvitere, kvedere, musikkvitere samlet for å gi temaet vokal folkemusikk, variasjon og  belysning fra sine respektive ståsteder og fagdisipliner. De ti ulike forfatterne er fra Danmark, Sverige og Norge. Velle Espeland om hvordan tekstene forandrer seg, lever sine egne liv i folkelig teksttradisjon. Dette spenner fra små huskefeil til bevisst nydiktning og forbedring av teksten. . Han har valgt den talende tittelen “Vår Gud han har en gammel Ford”. “Frasen som formel” skriver Margareta Jersild om. Hun diskuterer hvordan melodiske motiver kan komme igjen iflere ganger i en vise og i ulike viser for den saks skyld. Det er en spesiell teknikk å anvende motiver som gjentakende formler. Hun fokuserer spesielt på to innspilte ballademelodier hvor formlene synes å utbestå av hele meldodifrasene. Lene Halskov-Hansen tematiserer det å se tekstene for seg som en kilde til stabilitet og forandring i visenes ordlyd. I artikkelen sin diskuterer hun tradisjonssangeres forhold til visenes ordlyd ut fra deres evne til å “se handlingsforløpet for seg. Ingrid Gjertsen har virkelig satt lupen på variasjon i et lite miljø. Hun har undersøkt 3 generasjoners sangere i samme familie, og deres fremføring av en spesiell sang, “Jeg er en gjest og en fremmed” i Ragnar Vigdal-tradisjon.

En middelalderens Anastasia?

Olav Solberg tar i sin artikkel for seg juridiske tekster som omhandler både muntlige og skriftkulturelle elementer. En del av artikkelen omhandler hvordan slike tekster kan danne grunnlag for en ballade. Et interresant eksempel han bruker, er en sak hvor en kvinne som hevdet hun var kongelig, blir mistrodd og brent for deretter å bli dyrket som helgen. Etter hendelsen ble det diktet flere viser om hendelsen og denne kvinnen hvor innholdet brøt med de “offisielle” dokumentene om hendelsen, og isteden fremstilte det som et komplott mot vedkommende. Her tenker man seg at det er den levende muntlige tradisjon som er bærer av “sannhete”, den riktige fortellingen om hva som hendte. I skrift kan man endre og forfalske, mens i de levende fortellingene formidles det rette. Dette er en noe annen forståelse enn man er vant med i skriftkulturer (s. 102ff.).

Susanne Rosenberg og Margareta Jersild har skrevet de to siste bidragene i denne artikkelsamlingen. Disse kan fungere som overblikk over feltet som de drøfter i et videre perspektiv under overskriftene “Frasen som formel – spår av en gammel variatjonsteknik?” og “Variasjon, et sätt at tänka”.

Fra et utøverståsted

For visesangere vil kanskje artikkelen til kvedaren Ragnhild Furholt være at ekstra interesse. Hun er en aktiv og aktet folkesanger som ved siden av å virke som kvedar, arbeider ved Raulandsakademiet. Hun skriver om “Å gjere visa til si eiga”. Hun benytter en rekke eksempler på hvordan folkesangere har variert når de har sunget ballader. Fokuset hennes er i første rekke variasjoner innenfor det musikalske aspektet av balladesangen med utgangspunkt i blant annet folkesangerne Ingebjørg og Signe Liestøl, fra Vest-Agder. Opptak med både Ingebjørg Liestøl og Jens Røynlid kan du høre på en CD i serien Norsk folkemusikk som er omtalt på Viser.no. Ta en titt her. Med bakgrunn som kvedar og proffesjonell musiker, er det interessant å lese hva hun skriver om prosessen med å sette sin egen signatur på materialet men arbeider meg. Vi har omtalt en av hennes utgivelse Lån meg vengjene på Viser.no. Furholt

Noe i samme retning gjelder for Lene Halskov Hanssens artikkel om å se balladehistoriene for seg i memoreringen av dem. Dette er interessant som studie av balladesangeres måte å memorere tekster på og hvordan dette legger føringer på ordvalgene. Samtidig vil jeg tro vi vil kunne plukke opp et og annet tips til hvordan vi selv kan huske tekster vi kan fremføre ved å lytte til de gamle balladesangerne.

Ønsker du å titte på flere balladetekster, kan balladebasen Ballader i Norge være tingen. Du kan også titte på en kort presentasjon av boken på Visearkivets sider. Om du ønsker å ta en titt på ingressene til hvert kapittel, kan du finne dem her. Oppsummering på engelsk finner du her. Norsk visearkiv har gitt ut en rekke publikasjoner om viser og beslektede emner.

Lene Halskov Hansen, Astri Nora Ressem og Ingrid Åkeson (red.): Tradisjonell sang som levende prosess 
Utgitt på Novus forlag A/S. Innbundet, 211 sider.

Publisert: 8. aug 2010.